Fysioterapeuten 1-2018

34 FYSIOTERAPEUTEN 1/18 I undervisning og forskning på lungefysio- terapi fokuseres det ofte på fysiologiske og somatiske aspekter ved sykdommen eller tilstanden, mens den psykiske siden av å ha redusert midlertidig eller varig lungefunk- sjon kan ha lett for å komme i bakgrunnen. I denne kronikken vil vi belyse psykisk helse og den terapeutiske alliansen som et viktig bidrag inn mot lungefysioterapi i praksis. Lungefysioterapi gis til pasienter med kronisk lungesykdom som kols [1, 2], men også til pasienter på sykehus etter inngrep i thorax eller øvre abdomen [3, 4]. Lungefysio- terapi er også aktuelt ved intensiv behand- ling på respirator og/eller etter annen meka- nisk non-invasiv respirasjonsstøtte hvor det er fare for lungekomplikasjoner som atelek- tase, sekretopphopning og pneumoni [5]. Lungefysioterapi er tradisjonelt basert på inngående kunnskap om respirasjonsfysio- logi, herunder kunnskap om blodgasser og lungefunksjon utført med spirometri, som forsert lungevolum målt første sekund et- ter maksimal inspirasjon (ofte oppgitt som FEV1 % av forventet aldersmatchet verdi) og tilsvarende total forsert lungevolum (FVC%) [6]. I tillegg vektlegges respira- sjonsfrekvens og på hvilket volum pasienten puster, ofte referert til som høycostalt eller basalt respirasjonsmønster [7]. Sentralt i all lungefysioterapi er også respirasjonsøvelser, stillingsendringer og hosteteknikk, ofte med hjelpemidler som gir motstand til både in- spirasjonsmuskler (IMT) og/eller motstand mot utpust (PEP). Begge i den hensikt å gjø- re inspirasjonen dypere, forebygge atelek- tase og fjerne eventuelt sekret [7, 8]. Tidlig mobilisering og fysisk aktivitet [4] er også en viktig del av «lungefysioterapipakken» som er kunnskapsbasert, det vil si basert på erfaring, refleksjon og forskning (Helsebi- blioteket.no ). Den psykiske siden Vårt poeng med denne fagkronikken er ikke å sette noen av de somatiske faktorene til side, men legge til et aspekt som vi tror kan- skje lett kan bli oversett i en hektisk hverdag, nemlig den psykiske siden av å være i behov av respirasjonsstøtte/bistand, midlertidig el- ler varig. Soyseth, T et al (2016) fant i en stu- die på alvorlig lungesyke vurdert for ventelis- te på lungetransplantasjon at 35% opplevde emosjonelt distress (symptomer på angst og depresjon), og at 50% hadde opplevd pa- nikkangst uten spesiell grunn i løpet av siste uken før undersøkelsen. I tillegg oppga 9% at de opplevde at livet var håpløst [9]. En annen studie av Mi, E et al (2017) oppgir en preva- lens på 46.4% (angst) og 42.9% (depresjon) hos kolspasienter [10]. Dersom en pasient opplever økt emosjonell distress er det ikke alltid lett å identifisere disse plagene klinisk hvis man ikke spør eksplisitt om hvordan de opplever situasjonen på det tidspunktet behandlingen gis. Hvis pasienten opplever angst og/eller depresjon, og i tillegg ser på sin situasjon som håpløs, er hun/han ekstra sårbar for hvordan en blir møtt av helseper- sonell, som for eksempel fysioterapeuter. I fag KRONIKK Torunn Stavnes Søyseth , MSc., spe- sialfysioterapeut, Avdeling for klinisk service, Kreftklinikken, Oslo Universitets- sykehus. tsoyseth@ous-hf.no. Gro Killi Haugstad , førsteamanuensis, Institutt for fysioterapi, Fakultet for hel- sefag, Høgskolen i Oslo og Akershus. Denne fagkronikken ble akseptert 22.11.2017. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Lungefysioterapi, psykisk helse og den terapeutiske allianse

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy