7 / 56
FYSIOTERAPEUTEN 10/15
7
– Rehabilitering gir pågangs-
mot og åpner for nye mulighe-
ter. Hadde jeg fått ett opphold
i året hadde jeg vært kjempe-
lykkelig! Det sier Ingrid M.
Nordhei fra Brønnøysund, som
elsker å teste nye fritidsaktivi-
teter.
TEKST
og
FOTO
Hanne Løkås Veigård
fysioterapeuten@fysio.no46-ÅRINGEN
har leddgikt. På den regionale
nettverkskonferansen «Revmatologi i nord»
i Bodø tidligere denne måneden formidlet
hun sine tanker om behandling og rehabi-
litering.
Fiskebolle på samlebånd
– Ifølge min mor var jeg bare halvannet år
gammel da jeg klaget over vondt i knær og
ankler. Legene mente det var voksesmerter.
Som seksåring hadde jeg nakkeplager og
vann i knærne. Diagnosen kom da jeg var
elleve.
Altså har jeg minst 40 års erfaring med
sykdommen, og ufattelig mye har skjedd på
området i disse årene. Da jeg var liten var
begrepet barnerevmatologi ikke oppfunnet,
sier hun.
Ingrid har gjennomgått 19 operasjoner.
Hun har protese i begge knær, og kun 70
graders bøy på det ene kneet. Den ene an-
kelen er totalt avstivet, den andre nesten
avstivet.
I fjor ble Ingrid M. Nordhei innlagt på
Diakonhjemmet for å operere en albu.
– Jeg må si jeg følte meg som en fiskebolle
på et samlebånd. Jeg skjønner de økonomis-
ke grunnene til å rasjonalisere driften, og
det hele var svært effektivt, men opplevelsen
som pasient var grusom, sier hun.
Stol for alltid?
Leddgikten til tross – Ingrid M. Nordheis
foredrag er ledsaget av det ene turbildet et-
ter det andre. På mange av dem står hun selv
på den øverste topp med et strålende smil.
– Store deler av livet har jeg brukt kryk-
ker, rullestol og permobil,
men for fem år siden var
jeg så dårlig at jeg tenkte
«okei – nå er det rullestol
for evig og alltid». Men så
så jeg NRK-serien «Ingen
grenser». Etter det har det
vært Ingrid uten grenser,
sier hun.
På tredje forsøk kom
hun seg til topps på byfjel-
let Keiservarden i Bodø,
366 m.o.h.
– Da jeg stod på top-
pen kjente jeg en vanvittig
mestringsfølelse!
I 2015 gikk hun til topps
på Bodøs høyeste fjell, Lur-
fjelltinden, 1284 m.o.h.
– Det er helt surrea-
listisk at jeg har vært der,
kommenterer hun.
Rehab-avhengig
– Tidligere var man opp-
tatt av at personer med
leddgikt måtte unngå å
belaste leddene for mye. Det ble det mange
begrensninger av, sier hun.
I dag er Ingrid opptatt av at de fleste be-
grensningene sitter i hodet. Rehabilitering
er hennes hjertebarn – nettopp fordi hun
her får hjelp til å overliste disse indre be-
grensningene.
– Jeg har hatt 15 opphold på Valnesfjord
Helsesportssenter og seks på Nordtun Hel-
seRehab. Å komme til disse stedene har
gjort noe med meg. Her treffer jeg folk som
forstår hverdagen min. Jeg blir utfordret,
lærer å se nye muligheter og opplever mest-
ring. Jeg kommer alltid hjem fra rehabilite-
ring med nytt pågangsmot. I tillegg knyttes
nye vennskap, som gjerne varer livet ut, sier
hun.
Hun beskriver seg som «avhengig av re-
habilitering».
– Hadde jeg fått ett opphold i året hadde
jeg vært kjempelykkelig, sier hun.
Hva driver du med, da?
På Valnesfjord Helsesportssenter har Ingrid
hatt mange padleturer.
– Det er en fantastisk aktivitet for meg.
Mannen min og jeg investerte i kanoer, og vi
har stor glede av det, sier hun.
På Nordtun var det noen som ville ha In-
grid med ut på ski.
– Jeg var superskeptisk. Jeg, med avstivet
ankel og et kne som knapt kan bøyes? Men
jeg lånte ski og ble med. Som vanlig når jeg
får smaken på noe hadde jeg jo vanskelig for
å beherske meg. Jeg gikk på ski i en hel time,
og nå går jeg på ski hver eneste vinter. Det
går «krute godt», sier hun.
Når noen spør Ingrid hva hun driver
med, kaller hun seg livsnyter.
– Det er et annet ord for uføretrygdet,
som jeg har vært siden jeg var 30. Datteren
min spurte hvorfor jeg ikke gikk på jobb. Jeg
forklarte at kroppen min er avhengig av at
jeg bruker mye tid på trening og på å ta vare
på meg selv. Ok, sa hun da. Jobben din er
altså å ta vare på kroppen din? Og det har
hun jo rett i, sier Ingrid M. Nordhei.
n
Ingrid uten grenser
MESTRING
– De fleste begrensningene sitter i hodet. På rehabilite-
ring får jeg hjelp til å overvinne dem, sier Ingrid M. Nordhei.
›››