Fysioterapeuten 10-2017

FYSIOTERAPEUTEN 10/17 37 samhandlende team av fagfolk rundt seg, opplever jeg helsevesenets innsats overfor den jevne nordmann som preget av tilfel- digheter, både når det gjelder hvem som behandler og hvordan behandlingen koor- dineres, sier Tønne. Furan og Tønne har i en årrekke disku- tert temaet, og til slutt valgte de å ta tak i ut- fordringene de kom i kontakt med via egen praksis. – For oss har det vært et hovedanliggende å bidra til å skape en noenlunde felles forstå- else og samhandling i primærhelsetjenesten, ikke minst i håndteringen av langvarige og sammensatte symptomlidelser, sier de to te- rapeutene. – Den jevne mann eller kvinne i gata kunne vært fulgt opp bedre, mener Furan. Begge er tilknyttet NKSL (nasjonal kom- petansetjeneste for sammensatte symptom- lidelser) ved St. Olavs hospital, og via arbei- det der har de sett og erfart betydningen av en felles forståelse for hva det innebærer at noen lever med langvarig smerte. Det er store ulikheter i helsevesenet hvordan dette håndteres. Akutt og langvarig smerte krever ulik tilnærming, understreker de. Samfunnsgevinst Manuellterapeutene ønsker ikke at prosjek- tet skal resultere i mer behandling, snarere tvert imot. – Målet er å få på plass et strukturert sys- tematisk opplegg som på sikt kan vise seg å spare samfunnet for kostnader, sier de. Prosjektet har som mål å styrke primær- helsetjenesten, en uslepen diamant etter samarbeidspartnerne å dømme. – Sentrale helsemyndigheter har tradisjo- nelt ikke brydd seg om primærhelsetjenes- ten. Men helseminister Bent Høie har vist gode takter på enkelte områder, som for ek- sempel rusomsorgen, sier doktor Vetlesen. Samarbeidspartnerne er klare på at det er mye å hente på å redusere henvisningene til spesialisthelsetjenesten, og at prosjektet i seg selv vil by på avkastning også i kommune- Norge. – Økt brukertilfredshet, redusert sykefra- vær og reduserte henvisninger til spesialist- helsetjenesten var utgangspunktet for dok- torgraden som skal komme ut av prosjektet, sier Tønne. Ifølge ham klager spesialisthelsetjenesten på at for mange pasienter henvises dit, og behandlingsnivåene strides om hvem som er årsak til dette. – Det er nok en tendens til at man ikke prøver ut laveste nivå i behandlingskjeden før man henviser videre oppover, sier Tønne. – Det er ikke én løsning for en pasient – det er sammensatt. Da kreves det dyktige fastleger og fysioterapeuter som ser den en- kelte, supplerer Furan. Salberg understreker at det er nettopp i primærhelsetjenesten man er tettest på det livet pasienten lever. – Spesialisthelsetjenesten er bra når man trenger den, men det er ikke mange av pasi- entene som kommer hit til oss som nødven- digvis skal dit, sier han. Ansikt til ansikt Fastlege Lars Vetlesen samarbeider med Stokmoen Fysioterapi, og følgelig Furan og Salberg, innenfor samhandlingsprosjektet. – Vi møtes en gang i måneden for å ta opp felles pasienter. Det byr på helt andre muligheter å møtes på denne måten enn å ta det på telefonen eller via Helsenett, un- derstreker Salberg, selv om han beskriver innføringen av Helsenett som et paradig- meskifte i kommunikasjonen helsearbeidere imellom. Økonomisk gis det rom for slike møter via takstplakaten, og samtlige er enige om at fysiske møter mellom fagpersoner er en viktig samhandlingsressurs. – Personlig tror jeg samarbeid av dette slaget vil kunne være til støtte og avlastning for fastlegene og styrke fastlegerollen. Men da må vi snakke sammen, påpeker Tønne. – Prosjektet er veldig spennende, og at det har utspring fra klinikere i kommune- helsetjenesten er spesielt bra, mener Vetle- sen. Legen opplever at samarbeidet letter trykket i praksisen. – Det er jo vi som jobber helt i fronten av helsevesenet, og da er det selvsagt en fordel at jeg kan fortelle pasientene at jeg samar- beider med behandlerne her på Stokmoen, sier Vetlesen. Felles kommunikasjon Tønne mener det er viktig å kunne bidra til å ufarliggjøre plagene pasientene sliter med, og ikke minst gjøre pasientene trygge. – Å ta folk på alvor handler kanskje mye om å ta seg tid til å prate med dem, sier han. Her er vi ved et sentralt punkt i samhand- lingsprosjektet, nemlig at de ulike aktørene har en felles kommunikasjon overfor pasi- enten. – Vi har virkelig fått øynene opp for hva det innebærer at vi og fastlegen sier det sam- me til pasienten, sier Salberg. – Det er stor kraft i å kunne dele infor- masjon med fastlegen, men vi må selvsagt være påpasselige å spørre pasienten om det Metode n Fra en liste med alle spesialister i allmennmedisin i Trondheim kommune, og med ran- domiseringshjelp fra Enhet for Anvendt klinisk forskning NTNU, ble ti leger trukket ut og kontaktet for deltakelse i studien. Av disse takket to av ti ja til å delta. Ti nye leger ble randomisert ut fra listen over spesialister. I tilfeldig rekkefølge ble legene kontaktet for deltakelse i studien, inntil man hadde fire leger som ønsket å være med. Man satt da igjen med to mannlige og to kvinnelige leger. Randomisering av intervensjonsgruppe og kontrollgruppe ble foretatt med bakgrunn i ønsket om en fordeling av kvinne og mann i både kontrollgruppe og intervensjonsgruppe. Fire generelle fysioterapeuter med driftsavtale i Trondheim kommune ble kontaktet ut ifra geografisk nærhet til legene i intervensjonsgruppen. I tillegg deltar Lars Vetlesen, fastlege Stjørdal og Torunn Hilstad, fastlege Trondheim, med sine samarbeidspartnere Lars Furan og Torgrim Tønne og to av deres kollegaer. Å ta folk på alvor handler kanskje mye om å ta seg tid til å prate med dem.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy