Fysioterapeuten nr. 4

FYSIOTERAPEUTEN 4/16

Det er ingen garanti for et godt resultat at flere

yrkesgrupper er involvert.

blant de største helseutfordringene i Norge»

(8:111), og den signaliserer en sterkere sat-

sing på folkehelsearbeid og på å fremme

psykisk helse i alle aldersgrupper. Det krever

samarbeid mellom flere instanser og yrkes-

grupper, og dessuten at tyngdepunktet i hel-

setjenesten ligger på kommunenivå. Videre

har regjeringen som uttalt mål å sidestille

psykisk og somatisk helse når det gjelder

tilgjengelighet og kvalitet i tjenestene (7-8).

Regjeringen slutter seg altså i all hovedsak

til landets tidligere helsepolitikk, men med

en tydeligere prioritering av psykisk helse.

Det er videre verdt å merke seg at den siste

stortingsmeldingen om primærhelsetjenes-

ten (primærhelsemeldingen) understreker

behovet for mer

organisert

samarbeid, ikke

minst innad i kommunehelsetjenesten (8).

Eksempelvis skal fastleger i fremtiden inngå

i teambaserte, tverrfaglige praksiser dersom

regjeringens forslag følges opp. Hensikten

er å sikre bedre koordinering av tiltak for å

skape enhetlige pasientforløp og «pasientens

helsetjeneste». Det siktes med dette særlig til

pasienter med sammensatte problemer og

psykiske lidelser.

Tilsvarende forslag er det flere av i pri-

mærhelsemeldingen. Et gjennomgangstema

er at det trengs regulering av ulike profe-

sjoners virksomhet for å sikre at prioriterte

grupper får nødvendig behandling. Det gjel-

der også fysioterapi, og noen av forslagene

som fremmes kommer vi tilbake til. Men la

oss først kaste et blikk på de senere års ut-

vikling i psykisk helsevern.

Et kort tilbakeblikk

Fra 1980-tallet har helsetjenesten vært pre-

get av stadige omorganiseringer med større

vekt på primærhelsetjenesten. I store trekk

har begrunnelsen for denne utviklingen

vært den samme: Spesialisthelsetjenesten

har blitt mer og mer ressurskrevende, og

helsetjenestene utenfor institusjon har vært

lite samordnet.

I psykisk helsevern har desentraliserin-

gen og nedbyggingen av institusjonshelse-

tjenesten gått spesielt raskt, og den har vært

mer omfattende enn oppbyggingen av alter-

native tilbud i kommunene. Opptrappings-

planen for psykisk helse i perioden 1998-

2008 ble iverksatt for å bøte på situasjonen

(12,13). Denne planen var først og fremst en

strukturreform. Den førte blant annet til en

kraftig personellvekst, ikke minst av pleie-

og omsorgspersonell. Videre ble distrikts-

psykiatriske sentre (DPS) og en del tjenester

for barn og unge bygget opp, og det ble skaf-

fet boliger og andre tilbud til personer med

alvorlige psykiske lidelser som var den prio-

riterte gruppen. Da planen ble avsluttet og

øremerkete midler til psykisk helsevern ble

trukket tilbake, stoppet veksten opp.

I evalueringen av planen pekes det på

at «kvantitative mål langt på vei ble nådd»

(14:9), men at det fortsatt var «hull» i tjenes-

tetilbudet, og at det faglige innholdet i be-

handlingssystemet nå måtte styrkes (14:12).

Distriktspsykiatriske sentre skulle videreut-

vikles, og satsingen på tjenester til barn og

unge skulle fortsette. Samtidig ble behovet

for å bedre tilbudene til de grupper som ikke

ble tilgodesett i opptrappingsplanen frem-

holdt. Det gjaldt særlig personer med milde

og moderate psykiske lidelser – en gruppe

som fysioterapeuter har mye erfaring med.

Desto mer bemerkelsesverdig var det at

fysioterapi ikke ble prioritert fra politisk

hold: «Tidenes flateste opptrapping», skrev

den tidligere forbundslederen i 2008 da

planperioden var over, med henvisning til at

fysioterapeutenes posisjon ikke ble styrket

(15). På denne bakgrunn kan det tolkes som

positivt at primærhelsemeldingen nå etter-

lyser «et tilgjengelig og kompetent behand-

lingstilbud» (8:117) til den store gruppen

av personer med lettere psykiske lidelser. I

meldingen står det også at helsetjenesten i

større grad må «se arbeid og aktivitet både

som ledd i og mål for behandling» (8:117).

Dette er høyst relevant for fysioterapeuter.

Derfor er det nærliggende å reflektere

over endringer i synet på arbeidets rolle i

relasjon til helse og sykdom.

Arbeid, helse og sykdom

Utover på 1990-tallet steg oppmerksomhe-

ten om sykefravær og uføretrygd. Trygde-

utgiftene hadde økt, spesielt til langtidsfra-

vær. Med en offentlig melding som fremmet

forslag om tiltak for å snu utviklingen (16),

ble arbeidslivet for alvor satt på den politiske

dagsorden. Et sentralt budskap i meldingen

var at sykmeldinger med bakgrunn i psykis-

ke lidelser sto for den største relative øknin-

gen de siste årene, og at det først og fremst

var muskel- og skjelettlidelser og psykoso-

siale problemer som dro sykefraværet opp.

Meldingen oppfordret til nytenkning om

«særskilte tiltak for personer med psykiske

lidelser» (16:18).

I løpet av noen tiår fant en reorientering

sted. Sentrale stikkord er: Inkluderende ar-

beidsliv – gradert sykemelding – arbeid som

et gode, som helse

fremmende

– ikke

syk-

domsskapende

. Denne reorienteringen satte

sitt preg på fysioterapi, og stadig flere ble

opptatt av arbeid og sykefravær i praksis og

forskning. Etter hvert ble aktivitet og delta-

kelse stadig mer sentralt i sykefraværsarbei-

det, noe som ikke minst gjaldt for personer

med psykiske og sammensatte lidelser. Fore-

stillingen om at man må bli frisk før man

kan jobbe er for lengst forlatt.

Praksis og kompetanse

Som i andre vestlige land preges sykdoms-

bildet i Norge i økende grad av sammensatte

lidelser. Utallige studier dokumenterer at

mange pasienter har flere helseproblemer

samtidig – av både somatisk og psykisk

karakter: Muskel- og skjelettplager, søvn-

vansker, fordøyelsesproblemer og lettere

psykiske lidelser som angst og depressive

symptomer (10,17).

Med utgangspunkt i fysioterapeuters

kunnskapsfelt – kropp, bevegelse og funk-

sjon, arbeider vi alle – og

alltid

– med fysisk

og psykisk helse – om vi er oss det bevisst

eller ei. Jo mer vi holder fast ved et skarpt

skille mellom somatisk og psykisk funksjon,

desto mer definerer vi oss ut som aktuell

profesjon for mange av dagens helseproble-

mer og ut av psykisk helsevern.

I tråd med en slik forståelse vil jeg un-

derstreke at fysioterapeuter møter pasienter

med psykiske plager og problemer uansett

hvor de arbeider, og alle kan yte hjelp til

denne gruppen. For våre metoder og virke-

midler kan brukes på forskjellige måter og

med forskjellige virkninger. Det avgjørende

er at vi har en bred kunnskapsbakgrunn og

solid praktisk/klinisk kompetanse, slik at vi