Fysioterapeuten 4-2018

Fysioterapeuten 4-2018

28 FYSIOTERAPEUTEN 4/18 FAG KOMMENTAR Et temanummer om fysioterapi til barn og unge! Det skal bli morsomt å se ut- viklingen i faget, for det er mange år siden jeg sa opp abonnementet på Fy- sioterapeuten. Enda lenger er det siden jeg selv arbeidet med barn og hadde en spesialitet i barnefysioterapi og psyko- motorisk behandling. Jeg åpner tidsskriftet og leser først loddrett gjennom det. Blir merkelig skuffet. Leser hele nummeret, fordelt på flere dager, og for det meste meget grundig. Det er tydelig at redaksjonen har tilsiktet å få en bred presentasjon av dagens fysioterapi til barn og unge. Her er mye og variert stoff. Forventninger Hvorfor blir jeg skuffet? spør jeg meg selv. Det første svaret som dukker opp er: Jeg ikke ser jo ikke barnet! Få bilder kommer fram for mitt indre øye. En li- ten gutt ble spurt om hva han likte best, TV eller radio. Radioen, for der er det mye finere bilder, svarte gutten. Tekst har også makt til å skape bilder. Jeg sav- ner sitater fra barn og voksne om deres egne erfaringer og følelser. Ett viktig sitat, fra en ung mamma, skiller seg ut: «Jeg klarer ikke å stole hundre prosent på meg selv, fordi all informasjonen utenfra tar mye plass. Jeg er jo trygg i mammarollen, jeg er veldig trygg på meg selv, så det er synd at det kommer instanser inn og ødelegger». Det hun sier kommenteres av forfatterne, men i et aka- demisk språk uten følelser. Ble morens klare melding om at noe er blitt ødelagt for henne møtt og varmt ivaretatt? Det høres ikke slik ut. Morens åpenhjertighet kan sees som en perle av emosjonell læring for hvem som helst i helsetjenesten. Hvor er fysioterapi- forskningen i det bildet? Jeg så for meg at dette temanummeret ville være spesielt levende. Jeg trodde også at det ville være fargerikt, med mye nytt i synet på fysioterapifaget, på oss selv som utøvere og også når det gjaldt forståelsen av hva som er viktig for dem vi vil hjelpe. Kanskje litt humor også? En bukett kolleger av begge kjønn som får spørsmålet: Hvorfor ble du fysioterapeut og hvorfor valgte du å arbeide med barn? Det ville i så fall vært et redaksjonelt grep. En student fikk en gang akkurat dette spørsmålet, og svarte: Fordi jeg vil være «nära livet», og fordi barn er så mye ærligere enn voksne. Hun valgte klinik- ken framfor forskning, men hun kunne også blitt en forsker med et godt, praktisk grep. Den praktiske utøvelsen – bære- bjelken i vårt fag Mine, ubevisste, forventninger kan nok sies å være noe urealistiske når det gjelder et fag- tidsskrift. I alle fall er de tydeligvis langt fra fysioterapiforskningens verden. Bedømmer vi artiklene i temanummeret og tidligere ar- tikler, råder det ingen tvil om at vi er seriøse. Det skal vi ha. Forskning i fysioterapi og sys- tematisering av kunnskap har det vært nød- vendig å satse på. Det er det neppe uenighet om. Det som derimot er bekymringsfullt, er at det har ført til at NFF, over en lang perio- de tilsynelatende, har hatt det jeg vil kalle et «knefall for forskning». Etter mitt syn har dette medført at de gode klinikernes verdi har kommet i bak- grunnen. Mange blant dem har over år følt seg lite sett og verdsatt av sitt eget forbund. Det har vi ikke råd til – ikke profesjonelt, ikke menneskelig og ikke i forhold til vårt samfunns- oppdrag. Den praktiske utøvelsen er vår bærebjelke og vårt eksistens- grunnlag. Hendene som vet hvordan de skal ta, og mantraet «inspeksjon, palpasjon, funksjon». Det lyttende øre og spørsmålene: Hvem er det mennesket som står foran meg? Hva er viktig for ham eller henne akkurat nå? Og, hvis noe er spesielt kompli- sert og mye uklart, det enkle spørs- målet: Hvordan har du det? Det abstrakte språket Det som overrasker meg i dette te- manummeret er språket. Bruken av abstrakte ord og uttrykk er påfal- lende. Det virker avstandsskapende. Meningen med det som sies blir uklar og vanskelig å knytte til egen kunnskap og er- faring. Det er drepende for lesegleden. Jeg tror at jeg ikke er alene om denne reaksjo- nen. Det abstraherte språket går igjen, mer eller mindre, i majoriteten av artiklene, nes- ten uavhengig av sjanger. Jeg må ofte lese om igjen flere ganger for å prøve å forstå. Jeg oversetter for meg selv til vanlig norsk. Noen steder må jeg bare gjette på hva som menes. Men gjetter jeg riktig? Det er merkelig at så mange fysioterapeu- ter, med et så konkret yrke, har utviklet en så abstrakt skrivestil når de formidler sitt eget fag. Det er enkelte unntak i nummeret, for eksempel den gode oversiktsartikkelen av Elizabeth Holtebekk og medarbeidere. Had- de jeg skullet møte en gutt med Duchennes muskeldystrofi for første gang, ville jeg følt meg mye tryggere om jeg hadde lest denne artikkelen på forhånd. Anne Kristin Birke- land Aunes «Dropp gåstolen» og Britt Fad- nes «Slutt med treningshysteriet» er friske Kommentar fra Anne Brit Brodal til Fysioterapeutens fagutgivelse nr. 9/2017, Fysioterapi til barn og unge. Forskning, fysioterapi og keiserens nye klær

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy