Fysioterapeuten 5-2018

FYSIOTERAPEUTEN 5/18 33 Å «bare» ta en blodprøve må forklares godt. Derfor er det slik at det «å bare ta en blod- prøve» må forklares godt, på en alderstilpas- set måte. Kanskje må en måle opp hvor mye blod en har i kroppen, vise hvor lite en tar og forklare hvordan kroppen lager nytt blod (for det kunne jo være du skulle ta alt blodet som er i kroppen). En er nødt til å ta seg tid, lytte etter bar- nets spørsmål og tanker, forklare hva en skal gjøre og hvorfor. Deretter kan en legge en plan for hvordan. «Du er her fordi at du må gjøre en jobb for kroppen din og det er å ta en blodprøve. Det er viktig for at du skal kunne holde deg frisk og gjøre alt det du er glad i; være i barnehagen og leke. Du kan ikke bestemme om du skal gjøre det, men du kan være med å bestemme hvordan. Dette får vi til sammen». Ved å snakke/øve/leke igjennom prose- dyren og avtale jobber; «Din jobb er å holde armen rolig og å se i lekekofferten, mammas jobb er å holde deg i hånden og å trøste og sykepleiers jobb er å gi vaksinen», gir vi bar- net og foreldrene en opplevelse av ro, forut- sigbarhet, oversikt, kontroll og mestring. En god måte å øve på er å benytte en bamse og la barnet hjelpe bamsen slik at den kan få gjennomført prosedyren; «Tror du bamsen helst vil sitte på fanget til mamma eller i en egen stol?». Barn vil da ofte vise oss hva de selv tren- ger gjennom leken med bamsen. Selv små barn kan ha utbytte av denne typen lek. Barn benytter fortellinger og lek som en måte å skape mening i nye situasjoner. Ved å leke igjennom prosedyrer både før og etter bi- drar vi til forberedelse og bearbeidelse av hendelsen. Ufrivillig holding For enkelte barn er ikke det å forberede el- ler legge en plan nok. Vi møter barn som er traumatisert av tidligere opplevelser på sykehus, hos fastlege, tannlege eller helse- stasjon og som trenger oppfølging over tid. Flere av disse familiene kan fortelle om gjen- tatte behandlingssituasjoner der barn har vært redde og der det har endt med ufrivil- lig holding. Disse situasjonene preger alle involverte. Noen ganger er det en enkelt hendelse som har ”brent seg fast”. Fastholdingen, og særlig der foreldre holder, er ofte det barn selv opp- lever som verst. Vi vet at det forekommer mest ufrivillig holding blant de yngste barna (Svendsen, 2015; Lewis et al, 2007) og yngre barn opplever mer intens redsel og smerte ved prosedyrer enn eldre barn (Ljungman et al, 2000). Barna vi møter vil at mamma og pappa skal ”trøste, passe på meg og heie”. De sier ikke at «mamma sin jobb skal være å holde meg fast». De gangene det er nødvendig foretrekker barn som regel at det er sykepleier som «hjelper til å holde armen rolig» og mamma som trøster etterpå. Dette kan henge sammen med den relasjonelle forvirringen som skapes hvis mamma både er den som påfører smerte og den som skal gi trygghet (Diseth, 2006 ). Vi opplever at mange foreldre sliter med minner knyttet til holding eller det å ha ut- ført prosedyrer på barnet sitt. På tross av dette blir foreldre ofte bedt om å holde un- der skremmende og smertefulle prosedyrer. Det er forskjell på å være et trygt fang, eller hjelpe armen litt til å holde seg i ro, og det å være med under full fastholding. Det er der- for viktig at det gjøres en vurdering av hva som er best i den enkelte situasjon. Enkelte ganger kan en ikke forhindre at det blir slik. De fleste ganger kan en stoppe opp og hjelpe barnet til bedre mestringsstrategier. Stoppskilt Vi har den siste tiden gjort oss positive er- faringer med å gi barn stoppskilt. Ideen bak skiltet oppstod sammen med en gutt på fem år som trengte å kunne si stopp. Avtalen er at dersom barnet holder stoppskiltet opp stanser vi med det vi gjør. Når barnet leg- ger det ned, kan vi fortsette. Vi øver på sy- kepleier/bioingeniør og foreldre for å sjekke om skiltet virker og til slutt på barnet. Stoppskiltet gir barnet kontroll i situa- sjonen. Vi opplever, i samarbeid med leger, sykepleiere og bioingeniører på sykehuset, at små barn, som tidligere måtte holdes og som skrek, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kon- trollert måte. Dette har resultert i spesialproduserte skilt med teksten; «Til barn på sykehus» som benyttes i stadig flere situasjoner og av flere fagpersoner. Enkelte barn og foreldre trenger tid til å bearbeide tidligere opplevelser, tid til grad- vis eksponering og til å finne frem til ulike mestringsstrategier før en kan gjennomføre prosedyren. Mange av barna vi møter har behov for å øve gjentatte ganger i den reelle situasjonen med utstyr og med fagpersone- ne som skal gjennomføre prosedyren. Dette arbeidet krever et tett tverrfaglig samarbeid og at vi har anledning til å være med i si- tuasjonen. Vi trenger å stille spørsmålene; må prosedyren gjennomføres? Må den gjen- nomføres nå? Kan den gjøres på en annen måte? Gis det tilstrekkelig smertelindring? Gis det tilstrekelig tid til forberedelse? På denne måten forebygger vi uheldige syk- domskonsekvenser og er med på å gi barn og ungdom gode erfaringer knyttet til det å være pasient. Referanser - Diseth, T. H. (2006). Dissociation following traumatic medical treatment prosedures in childhood: A longitudi- nal follow-up . Development and psychophatology, 18(1): 233-251. - Gjems, S., & Diseth, T. H. (2011). Forebygging og behandling av psykologiske traumer hos somatisk syke barn : Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48(9): 857- 862. - Lewis, I., Burke, C., Voepel -Lewis, T., & Tait, A. R. (2007). Children who refuse anesthesia or sedation: A survey of anesthesiologists . Paediatric Anaesthesia, 17(12): 1134- 42.  - Ljungman Department of Women‘s and Children‘s Health, University Children‘s Hospital, Uppsala, Sweden  , G., Gordh Department of Anesthesiology and Intensive Care, University Hospital, Uppsala, Sweden  , T. ,Sorensen Department of Research, Central Hospital, Vasteras, Swe- den  . S., & Kreuger Department of Women‘s and Children‘s Health, University Children‘s Hospital, Uppsala, Sweden  , A. (2000). Pain variations during cancer treatment in children: A Descriptive Survey .  Journal of Pediatric Hematology and Oncology, 1 7 (3): 211-221. - Stuber, M. L  . 1., Shemesh, E  ., & Saxe, G. N  . (2003). Posttraumatic stress responses in children with life- threatening illnesses . Child Adolescent Psychiatric Clinics of North America, 12(2):195-209. - Svendsen, E. (2015). Pågående studie om tvang eller ufrivillig fastholding av førskolebarn under prosedyrer på sykehus . Tidsskrift for barnepsykepleiere, 3, 17-18.    - Ziegler, M. F  . 1., Greenwald, M., H  ., DeGuzman, M. A  ., & Simon, H. K  . (2005). Posttraumatic stress responses in children: awareness and practice among a sample of pediatric emergency care providers . Pediatrics, 115(5):1261-7.