Fysioterapeuten 6-2018

FYSIOTERAPEUTEN 6/18 29 I løpet av de årene jeg har arbeidet som fysio- terapeut, har mange behandlingsmetoder blitt forandret, og nye metoder dukket opp. enter som er i stand til å gi uttrykk for smer- tene de har. Med dette menes for eksempel pasienter som er bevisstløse, eller av andre grunner ikke kan uttrykke seg verbalt. Siden grunnlaget for oppfattelse av smerte kan va- riere såpass mye som det gjør, blir det ofte opp til fysioterapeuten å tolke smertebildet – og behandle ut fra dette. Noen pasienter er flinke «å holde masken» og biter i seg smerten, mens andre «skriker» bare en ser på dem. Hvem har mest vondt og hvordan legger en opp behandlingen? Her kommer i mange tilfeller fysioterapeutens egenerfa- ring inn. Er dette en reell kunnskap, grense- dragning eller gråsonefysioterapi? Kunnskapsbasert versus egenerfart fysioterapi Er kunnskapsbasert fysioterapi ett element, og egenerfaring/taus kunnskap noe helt an- net? Jeg mener og tror at mangel på forsk- ning gjør at mye av den tause kunnskapen faller innenfor den såkalte «gråsonen » . Vi er alle innforstått med at kunnskapen innen fy- sioterapifaget øker jo lenger en jobber med det. Med økende erfaring, øker også (forhå- pentligvis) forståelsen av helheten, noe som gjerne medfører at det oppstår behandlings- former som ikke er kunnskapsbaserte. Man- ge av disse behandlingsformene viser seg ofte å være til god hjelp for pasientene, men står allikevel i fare for å forsvinne, blant an- net på grunn av manglende forskning. For å sitere fysioterapeutene Bente E.B Gjelsvik og Tori Smedal (2); «Er vi i ferd med å kaste barnet ut med badevannet ved at vi forkaster viktige verktøy på grunn av trender i tiden?» På den annen side, har de fleste fysiotera- peuter også sitt spesialfelt innen sin praksis, noe som over tid gir dem en økt kunnskap og forståelse innen sitt felt. Denne erfarin- gen og kunnskapen gjør at de enklere ser hvilken tilnærming en kan eller skal benytte for å oppnå det beste resultatet. Det er ikke alltid disse behandlingsmetodene er 100% kunnskapsbaserte, men gjerne delvis basert på egen erfaring. Skal dette sees på som reell kunnskap, grensedragning eller gråsonefy- sioterapi? Tolkning For å illustrerepå enenkelmåtehva jegmener med tolking, så viser jeg til fortellingen om «De blinde menn og elefanten». Her tolker hver og en hva de opplever når de tar på sin del av elefanten. Det er det samme dyret de tar på, men svarene fra hver person om hva de kjenner og hvordan de tolker det, er for- skjellige. Disse motsetningene skaper så en diskusjon om hvem som har det rette svaret. Det blir i de fleste tilfeller opp til fysiote- rapeuten å vurdere hva som til enhver tid er den riktige veien å gå når en skal uføre en adekvat behandling. Her er det mange valg vi må ta, og hva vi lander på beror i mange tilfeller også på hvilken erfaring hver enkelt fysioterapeut har, og i hvilken «retning» vedkommende har kurset eller utdannet seg, hvilke artikler som har blitt lest – og hvor- dan disse er tolket. Og hva med dine kolle- gaer – hvordan påvirker de dine valg? Hvilken kursholder sjekker for eksempel i etterkant at kursdeltakerne utfører de ny- ervervede metodene kunnskapsbasert? Ut fra dette kan en spørre seg hvor ut- vannet den kunnskapsbaserte praksisen blir med tiden? Kan det være slik at den kunn- skapsbaserte praksisen til syvende og sist baserer seg mye på egenerfart kunnskap ut fra hvordan hver enkelt tolker det en opple- ver? Med andre ord, kommer det mye an på øyet som ser og hendene som kjenner. Oppsummering Ser vi på kroppen i et mer generelt perspek- tiv, er det mange gode behandlingsformer for majoriteten av oss mennesker. Det viser seg allikevel i mange tilfeller at behandlin- gen som gis ikke hjelper, eller at effekten er kortvarig. Disse pasientene faller ofte under kategorien «kronikere». Kan det være at vi fysioterapeuter ikke alltid er flinke nok til å se de forskjellige variasjonene og mulighe- tene sett i lys av både det lille og store bildet? Vi har alle våre måter å løse en problemstil- ling på, og det ligger i faget at vi i de fleste si- tuasjoner må tolke det vi ser og kjenner. I lys av dette er jeg sikker på at det finnes mange smarte og gjennomtenkte behandlingsme- toder som per i dag ikke står i «læreboken». Disse er i stor grad basert på egenerfaring, og kan i mange tilfeller være til stor hjelp for pasienter. Betyr da dette at vi beveger oss i gråsonen for hva som er god fysioterapi? Jeg prøver ikke med dette å si at kunn- skapsbasert praksis ikke er nødvendig og riktig å ha som en norm. Derimot vil jeg sette søkelyset på det store mangfoldet av behandlingsformer og metoder som finnes i form av taus eller erfaringsbasert kunnskap, og som kan være til hjelp for pasienter, hvor «tradisjonell fysioterapi» feiler. Jeg mener ikke at det skal være fritt frem når det gjel- der behandling, for eksempel behandling som kan være til skade for pasienten. Det finnes mye god behandling som per i dag ikke er kunnskapsbasert, men bare basert på erfaring. Jeg vil tro at mange av de be- handlingsformene som har blitt benyttet av fysioterapeuter opp gjennom tidene, har sitt utspring i erfaringsbasert kunnskap, og har utviklet seg i takt med forskning. Fysiotera- piyrket er i stadig utvikling, noe som gjør at en del av de behandlingsformene som i dag er kunnskapsbasert, om noen år kanskje vi- ser seg å ikke være riktige? En skal derfor ikke se bort fra at mye av den kunnskapen som i dag sees på som gråsonefysioterapi, en gang i fremtiden blir kunnskapsbasert. Eller hva? Referanser: 1. Hatlebrekke, F. Gråsonefysioterapi . Fysioterapeuten 2/18 Årgang 85 s. 47. 2. Gjelsvik, B., Smedal, T. Barnet og badevannet: Hva er fysioterapi, og hvor går vi? Fysioterapeuten 8/17 Årgang 84 s. 36-37.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy