Fysioterapeuten 6-2018

FYSIOTERAPEUTEN 6/18 35 Jeg har helt klart fysioterapi- briller på min nese. til å ta i bruk krefter, få bevege urolige bein? Få høre seg selv tenke høyt? Kanskje tegne eller skrive når ordene sitter fast. Helsesøster eller fysio- terapeut Mine valg skjer ikke ut av det blå. Jeg er opplært innen en fagtradi- sjon, og har utviklet meg ved å være en del av helsevesenet i samhandling med ulike faggrup- per. Det sies stadig at en god relasjon er viktigst for effekten av en terapi. Det er lett å tenke at det fagspesifikke ikke er så viktig, og at det kan være det samme om det er en helsesøster eller en fysioterapeut som de unge møter i skolehelsetjenesten. Men etter å ha lekt «flue på veggen» i mine terapitimer, samtidig som jeg har lest Thornquists bok, tenker jeg at det er en viktig forskjell. Jeg er overrasket over hvor stor del av min oppmerksomhet som er på det kroppslige samspil- let. Og hvordan jeg hele tiden tenker regulering, å følge med på personens pust og kroppsuttrykk i samtalen, stoppe opp når jeg ser at kroppen ikke henger med og undre meg høyt over spontane kroppsuttrykk som kommer. Jeg har helt klart fysiotera- pibriller på min nese. De styrer sterkt mine veivalg og hva jeg gir oppmerksomhet. Jeg kjenner at jeg trives med de brillene. Det gjør det mulig å få kontakt med barn og unge som ikke liker å snakke, som ikke har så mange ord for det de bærer på. Når vi sammen utforsker kroppen, med utgangspunkt i hva de kjenner eller jeg ser, kommer det gjerne små historier. Jeg kan også gi dem noen ord og begreper de kan forstå seg selv med, eller bidra til at de nyanserer «historien om seg selv». Jeg kan bli frustrert med tanke på at jeg sikkert velger feil vei mange ganger og overser viktige signaler, men lesningen har også minnet meg på at vi er to om å skape det som skjer i terapien. Jeg blir raskt korrigert om jeg velger feil vei, i form av null inter- esse, irritasjon eller at de gjentar seg selv fordi jeg ikke har forstått dem på den måten de vil jeg skal forstå. Eller rett og slett ikke kom- mer tilbake. Godt å vite at det å trå feil, og å klare å gjenopprette kontakten er viktig i seg selv. Å gi nok tid Å gi nok tid er det jeg stadig kom- mer tilbake til som min utfordring. Det klarer jeg best når jeg kjenner trygghet og tyngde i meg selv, når jeg stoler på min faglighet, at jeg holder mål. Å bli minnet om at vi er to (noen ganger tre eller fire) til å skape det som skjer i timen, og at jeg ikke må ha full regi, gir meg trygghet. Jeg kan slippe opp på «handlingskravet», på presta- sjonsfølelsen som presser meg til å skulle ha det store rette svaret kjapt. De timene det spøkelset kommer fram, kjenner jeg at det blir mindre utforsking og nysgjer- rig samhandling, pasienten blir en passiv mottaker, og får ikke komme fram med sin erfaring og forståelse. Spesielt når jeg er på helsestasjon for ungdom, ser jeg at mange kommer for bekreftelse av hvordan de selv tenker om ulike plager eller vansker med kroppen sin. Når vi undrer oss sammen, og de fornøyd kan konstatere at det var jo det de allerede hadde tenkt selv, så kjenner jeg at det har vært en god time. Det er noen ganger store og komplekse problemer ungdommer kommer med, som vi ikke kan fikse med et par gode råd eller kjappe teknik- ker. Men det å få bekreftelse på sammenhenger de kjenner, og også høre seg selv tenke høyt, kan være en god hjelp på veien. Og da er det nødvendig at skolehelsetjenesten består av ulike fagpersoner, som har ulike redskap og forskjellige blikk, og derfor velger å gå litt ulike veier sammen med dem. Borghild Viem psykomotorisk fysioterapeut På side 20 i Fysioterapeuten nr. 4 sto en notis om rectus diastase med tittelen «Mageøvelser uten effekt». Les den, kollegaer – flere ganger! Dette er en oppsiktsvekkende erkjennelse. Når en så anerkjent fysioterapeut som Kari Bø innrømmer at spesifikk trening av transver- sus abdominis ikke førte til ønsket resultat for å stramme inn og forminske rectus diastaser (skilte magemuskler), bør det rykke til i mang en fysio- terapeutsjel. Det er bare å takke Kari Bø for at hun er ærlig. Jeg, i alle fall, bare takker og bukker! Dette er som manna fra himmelen. Nok en gang viser praktiske forsøk at hjernen svarer svært dårlig på spesifikke forsøk på opptrening av spesielle muskler for å få til en bedre funksjon. Ja, her virket det nesten som en straffesanksjon fra sentralt hold; diastasene ble om mulig verre! Men hjernen tenker da ikke enkeltmuskler. Den tenker funksjon og målrettete handlinger. En slik erkjennelse – som er udiskuta- bel – burde få fart i generell tenkning rundt hva vi jobber med i daglig pasientarbeid som fysiotera- peuter. Er det en ny erkjennelse eller noe «alle» vet, men ikke tar praktiske konsekvenser av? Fra 1980–1990 jobbet jeg ti år på Føden i Molde. Mange hadde diastaser. De verste var kanskje mine egne. Jeg misjonerte for øvelser og beltebruk den gang. Det fungerte ikke på meg, og neppe på andre heller. Akk ja, mye har jeg lært siden da. Ikke minst om hva hjernen ikke er interessert i. Jeg fikk et håndleddsbrudd i fjor. Høyre hånd. Det hadde blitt et vanlig forløp om ikke ortopeden hadde satt inn to for lange skruer. De gnagde langsomt opp tre strekksener som til slutt røyk tvert av. Takket være Rikshospitalet fikk jeg god og rask hjelp. Takk for at jeg nå kan langt mer enn før om å tenke funksjon og atter funksjon for å lykkes i en rehabilitering. Helt vanlige praktiske gjøremål i hverdagen er den beste, mest menings- fulle og effektive opptreningen. Jeg utfordrer herved Fysioterapeuten til å arbeide videre med dette temaet! Her trengs kritisk gjennomgang, nytenkning og gode fagløft. Det haster! Brit Fadnes Takk til Kari Bø!

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy