Fysioterapeuten 6-2022

6.22 Årgang 89 www.fysioterapeuten.no Fagutvikling

NFFs forsikringskontor • Telefon 22 93 30 69 • E-post post@fysioforsikring.no Hva er inkludert i advokatforsikringen? • 20 timer juridisk rådgivning hvert år • Advokatbistand ved tvist mot en egenandel på kr 3000 • Bistand innenfor en lang rekke privatrettslige saksområder Møt noen av advokatene som er klare til å hjelpe deg • Samboeravtale • Foreldretvist • Ektepakt • Eiendomsgrenser • Nabotvist • Arveoppgjør • Testament • Fremtidsfullmakt • Mislykket håndverkerarbeid • ID-tyveri • Skilsmisse og samlivsbrudd • Samværsavtale • Heving av forbrukerkjøp Advokatforsikring – Gratisk juridisk bistand inkludert i grunnforsikringen din. Thea Caroline Vegard Christian Isabel Eirinn «Jeg fikk verdifull hjelp i en tvistesak med et dekkverksted. Saken kunne medført store ekstrakostnader for meg.»

FYSIOTERAPEUTEN 6/22 3 Fagutvikling i bred forstand John Henry Strupstad Ansvarlig redaktør Årets største utgivelse i Fysioterapeutens regi inneholder nesten 100 sider med fag- og forskningsstoff som favner om store deler av faget fysioterapi. Her kan du oppdatere deg. Kanskje får du til og med lyst til å kaste deg inn i en fysioterapifaglig debatt? En årlig fagutgivelse har vært praksis hos oss i snart 10 år. Denne utgivelsen er et samarbeid mellom oss i redaksjonen, vår utgiver Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) og Fysiofondet. Som redaktør er jeg veldig glad for at vi har mulighet til å brette ut stoff fra store deler av faget fysioterapi i dette faglige formatet - til glede for våre lesere. Samtidig er det viktig å rette en stor takk til dere som sender inn stoff til Fysioterapeuten – både til vitenskapelige- og til mer populærvitenskapelige artikkelkategorier. Miksen av stoff innen disse ulike kategoriene gjør sitt til at denne utgivelsen favner bredt, ikke bare når det gjelder de ulike delene av faget vårt, men også når det gjelder hvordan faget kommuniseres ut til deg som leser. Så er det viktig for meg å presisere at det er bra ikke alle Fysioterapeutens utgivelser kun er fagstoff i artikkelform. Hvorfor? Jo, fordi da hadde vi mistet den journalistiske delen av innholdet i Fysioterapeuten. På nettsiden vår, i podkasten og på papir finner du kritisk journalistikk, noe som er viktig for å belyse viktige og aktuelle saker fra alle sider. Det handler ofte om fag, men også om politikk. Kall det gjerne fagpolitikk. Summen av dette blir gjerne en fruktbar debatt. I denne forbindelsen vil jeg problematisere noe som er særdeles viktig for Fysioterapeuten, for våre lesere – og i stor grad for NFFs medlemmer. Fordi i år skal NFFs hovedlandsmøte avholdes. NFFs faggrupper har sendt inn en sak der man ønsker at Fysioterapeutens vedtekter skal gjennomgås. Herunder også Fysioterapeutens formålsparagraf. I saksdokumentet står det: «Det kan oppleves som problematisk at eier ikke kan ha noen føringer for hva som skal publiseres (i Fysioterapeuten red.anm.), i hvilke kanaler og når saker skal publiseres. Dette kan oppleves som uheldig gitt at vi er tre organisasjoner med ulike politiske mål.» Formålsparagrafen, slik den nå står, tar høyde for at Fysioterapeuten er et fritt og uavhengig medium. Den er etter min mening både kort, konsis og informativ. Den kan ikke misforstås. Les den på side 4 under innholdsfortegnelsen. Fysioterapeuten redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk, og er medlem av Fagpressen. Jeg mener NFF kan være stolte av å være utgiver for et medium som både kan kritisere og applaudere. Et tidsskrift som publiserer fagstoff. Og som samtidig kan skrive kritisk om faget og bevege seg fritt rundt i det (fag) politiske landskapet. Dette er selve oppskriften på fagutvikling. I Fysioterapeuten kan du ytre dine meninger uten fare for å bli sensurert. Redaktør styrer innholdet – ikke eier. I Fysioterapeuten kan du også være kritisk til den organisasjonen du er medlem av. Ikke bare de andre. Dette bidrar etter min mening til organisasjonsutvikling – i bred forstand. Dette er også medlemsdemokrati. Som redaktør ønsker jeg derfor å stille noen spørsmål til deg som leser oss: Hvilke produkter ønsker du å motta? Hva skal produktene inneholde? Hva betyr dette for deg som leser og mottaker? Har du sterke meninger om dette temaet – noe jeg håper du har – så må du ta kontakt med en av delegatene som representerer nettopp deg på Hovedlandsmøtet.

4 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 Ansvarlig redaktør MSc fysioterapeut John H. Strupstad tlf. 926 24 206 js@fysio.no Layout Kirsten Stiansen tlf. 413 18 188 ks@fysio.no FYSIOTERAPEUTENs FORMÅL Tidsskriftet skal gjennom en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling bidra til at fysioterapifaget utvikler seg i samsvar med samfunnets og befolkningens behov. Tidsskriftet skal belyse fysioterapifaglige, fag- og organisasjonspolitiske, utdanningspolitiske og helse- og sosialpolitiske forhold. (Paragraf 29.2 i NFFs lover). Fysioterapeuten redigeres etter Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. 6 Fagartikkel: Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang (Paulsen G et al.) 12 Fagartikkel: Kommentar til artikkelen «Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang» (Sæterbakken AH et al.) 18 Vitenskapelig artikkel: Anerkjennelse av funksjonshemming: En singel-case-studie av erfaringene til en ung funksjonshemmet mann (Sandlien SEB et al) 24 Vitenskapelig artikkel: Erfaringar med VR som fysioterapitiltak i rehabilitering av hjerneslagpasientar. Ein intervjustudie (Svarstad J et al.) 32 Vitenskapelig artikkel: Hjertepasienters opplevelse av fysisk aktivitet og trening. En kvalitativ metasyntese (Weinschenk E et al.) 40 Fagartikkel: Fysioterapeutens rolle i hjerterehabilitering (Blakstad Nilsson B et al.) 50 Kronikk: Økt fysisk aktivitetsnivå i en pandemi, er det mulig? Erfaringer fra benprotesebrukere (Mellema M et al.) 52 Kronikk: Når kroppen er i energimangel – hvilken rolle tar fysioterapeuten? (Befring EB) 56 Kronikk: Felles pasientjournal: Som å spille i samme orkester (Fossvik H) 58 Kronikk: Prehabilitering av pasienter med colorectal cancer på Akershus universitetssykehus (Eikås C et al.) 64 Kronikk: Er ikke arbeidsrehabilitering av kreftoverlevere også et viktig felt for onkologiske fysioterapeuter? (Torp S et al) 68 Essay: Pasienter med sammensatte lidelser – hjemInnhold Forsknings- journalist MSc fysioterapeut Lone Omholt Lossius tlf. 457 21 663 lossius@fysio.no Tema: Fagutvikling

løse i helsevesenet (Langhelle AH et al.) 72 Essay: Kunnskap for å forklare og for å forstå – møte mellom ulike kunnskapssyn i diskusjonen om psykomotorisk fysioterapi (Mengshoel AM) 76 Kronikk: Sykdomsforståelse og mestring ved kronisk sykdom (Løchting I) 80 Personlig erfaring: Fysioterapistudent med long covid: «Oppfølgingen av sykdommen har vært dårlig» (Leikanger L) 82 Kronikk: Vær i forkant med å utvikle fremtidens fysioterapitjenester! (Mengshoel AM) 84 Doktorgrad: Fysisk funksjon hos eldre med kognitiv svikt og demens 85 Doktorgrad: Fatigue hos pasienter med sarkoidose forverres ikke av trening med høy intensitet 86 Doktorgrad: Oppmuntrende resultater om fysisk aktivitet og fysisk form hos pasienter med juvenil idiopatisk artritt (barneleddgikt) 87 Doktorgrad: Trening for eldre med økt risiko for funksjonssvikt etter utskrivelse fra sykehus 88 Sammendrag: Effekt av kognitiv atferdsterapi kombinert med fysioterapi, sammenlignet med fysioterapi alene i behandling av langvarige uspesifikke nakkesmerter – En systematisk oversiktsartikkel (Østborg K et al.) FYSIOTERAPEUTEN 6/22 5 ABONNEMENT Norge: 1.100 kroner. Utland: 1.150 kroner. Offentlige institusjoner: 950 kroner. For medlemmer av NFF inngår årsabonnement i medlemskontingenten. Oppsigelse skal være skriftlig. PRODUKTANNONSER HS Media: Kjetil Sagen, ks@hsmedia.no Tlf. +47 62 94 10 36 / mob. +47 924 22 644 ANNONSEMATERIELL Elektronisk. Tilleggsomkostninger for annet materiell belastes kunden. PRISER, FRISTER OG FORMATER Se www.fysioterapeuten.no/Annonsere STILLINGSANNONSER kun på nett Kirsten Stiansen, ks@fysio.no Tlf. 413 18 188 OPPLAG 9.100 TRYKK Ålgård Offset AS Kirkegata 15, postboks 147 Sentrum, 0102 Oslo. Tlf. 22 93 30 50. www.fysioterapeuten.no E-post: fysioterapeuten@fysio.no UTGIVER Norsk Fysioterapeutforbund Fysioterapeuten nr. 6.2022/89 Redaksjonen avsluttet: 12. oktober 2022 ISSN 0016-3384 (trykt utgave) ISSN 0807-9277 (online) Forside: Colourbox.com Foto uten byline: Colourbox.com FASTE SPALTER 91 Nytt fra NFF 96 NFFs etterutdanningskurs 98 Bransjeregisteret SVANEMERKET Trykksak 2041 0652 NO - 4660 Takk til Fysiofondet som støtter denne fagutgivelsen økonomisk.

6 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 FAGARTIKKEL Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang Sammendrag Introduksjon: Kjernemuskeltrening, eller «core training», har en stor plass i treningsprogrammet til mange, fra mosjonisten til eliteutøveren. Men virker denne treningen som tiltenkt? Hoveddel: I denne artikkelen stiller vi oss kritiske til antagelser om at kjernemuskeltrening gir økt prestasjon i idrett, samtidig som det virker skadeforebyggende. Ved litteraturgjennomgang og bruk av våre erfaringer fra toppidrett, stiller vi spørsmålstegn ved det teoretiske rammeverket og dokumentasjon til effekten av denne type trening, særlig for idrettsutøvere. Avslutning: Kjernemuskeltrening er ikke en definert treningsform eller -metode, det er simpelthen trening av en gruppe muskler. Kjernemuskeltrening har etter vår oppfatning blitt tildelt alt for stor betydning for idrettsutøvere på alle nivåer, både som skadeforebyggende- og prestasjonsfremmende tiltak. Nøkkelord: Buk- og ryggmuskler, idrettsutøvere, idrettsprestasjon, skadeforebygging. Gøran Paulsen, PhD., professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole. Fagkonsulent ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Utdannet fysioterapeut. goranp@nih.no. Lars Haugvad, MSc., fysioterapeut ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Paul Solberg, PhD., fagansvarlig styrke ved Olympiatoppen, Norges Idrettsforbund. Førsteamanuensis II ved Høyskolen i Kristiania. Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8. juni 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Introduksjon Hva er kjernemuskeltrening? – i historisk perspektiv Kjernemuskeltrening, eller «core training», er helt enkelt trening av musklene rundt (og i) ryggsøylen og bekkenet, inkludert bekkenbunnen og diafragma. Disse musklene har opplagt – bevisst eller ubevisst – blitt trent med ulike øvelser så lenge trening har vært et begrep. I nyere tid har imidlertid kjernemuskeltrening blitt et konsept og i praksis en treningsform. Kjernemuskeltrening har røtter i en studie av Bartelink [1], som omhandlet hvordan intra-abdominalt trykk kan avlaste mellomvirvelskivene under tunge løft. Bruken av ordet «core» (kjerne) synes i denne sammenheng å ha utspring fra en bok av Bob Gajda og Richard Dominguez utgitt i 1982 («Total Body Training»). Det er likevel Anders Bergmarks klassiske arbeid fra 1989 som danner selve grunnmuren i konseptet om kjernemuskeltrening. Selv om Bergmark ikke nevnte ordet «core», beskrev han ryggsøylens stabilitet og klassifiserte musklene rundt lumbalcolumna som «lokale» (dype) og «globale» [2]. Med dette utgangspunktet oppstod det to «kjernemuskel-skoler», en som fokuserte på de lokale musklene, særlig m. transversus abdominis og mm. multifidi, mens den andre også inkluderte de globale musklene, som m. rectus abdominis og m. obliquus externus abdominis. Betydningen av kjernemuskler og -trening ble deretter aktualisert av San Francisco Spine Institute og Manohar Panjabi ved Yale-universitetet [3, 4] på starten 90-tallet, og ytterligere akselerert av Paul Hodges og medarbeidere ved Universitetet i Queensland i Australia (se blant annet: [5-9]). Det australske miljøet rundt Paul Hodges (og særlig Carolyn Richardson) studerte m. transversus abdominis og mm. multifidi med (intramuskulær) elektromyografi (EMG). Det viktigste funnet var at personer med ryggplager hadde en forsinkelse (~50 ms) i aktiveringen av disse dype, lokale kjernemusklene ved enkle arm- og beinbevegelser. Forskerne tolket funnene som at ryggplagene skyldtes ustabilitet i ryggen. Dette ledet til «korsett-hypotesen» og at «abdominal hollowing» – det vil si å trekke inn navlen – ble en strategi for å lære å aktivere de dype musklene, og videre et sentralt prinsipp i kjernemuskeltrening [10]. I samme tidsrom, fra slutten av 1980-tallet, gjennomførte Stuart McGill og medarbeidere ved University of Waterloo i Canada en rekke studier på ryggsøylens mekanikk og funksjon [11-13]. Det synes verdt å nevne at McGill og medarbeidere benyttet grisenakker i flere av sine mekanistiske studier. Grisenakker skal angivelig likne vår lumbalcolumna [14]. Basert på sine observasjoner frontet McGill og medarbeidere «abdominal bracing», som betyr å bruke «alle» kjernemusklene til å stabilisere ryggsøylen [15]. Denne strategien innebærer altså at både lokale og

FYSIOTERAPEUTEN 6/22 7 globale muskler bidrar i en ko-kontraksjon. «Planke»-øvelser, hvis opprinnelse av mange tilskrives Joseph Pilates, ble en praktisk konkretisering av teorien. McGill og medarbeidere mente at ryggsøylen var sårbar for og ville slites ut med gjentatte bevegelser, og motgiften var å stive av ryggen for å skape stabilitet. Dette resonerer med teorien om den nøytrale ryggsøyle-sonen («netural zone») introdusert av Panjabi [3, 4]: Tanken her er at ryggen skånes ved å holde ryggsøylen i en nøytral (midt-) posisjon under bevegelser, som å løfte en tung gjenstand fra bakken. Tankesettet til McGill og medarbeidere gjorde at mange styrketreningsøvelser ble ansett som direkte skadelige for ryggen. Øvelser som «sit-ups» og «The roman chair back extension» (ryggløft/-hev) ble frarådet og knyttet til ryggplager [16]. Oss bekjent, finnes det ikke holdepunkter for at dette medfører riktighet. Konseptet om kjernemuskeltrening utviklet seg fra behandling og rehabilitering av rygglidelser til å inkludere skadeforebygging og bedring av idrettsprestasjoner. På starten av 2000-tallet forekom det en eksplosiv økning i vitenskapelige artikler om kjernemuskeltrening for idrettsutøvere [17, 18]. Satt litt på spissen ble kjernemusklene på dette tidspunktet ansett som begrensende for å mestre nær sagt alle bevegelser og teknikker. Kjernemusklene sørger utvilsomt for kraftoverføring mellom under- og overkropp, og særlig gjennom det som betegnes som «serape»-effekten ved aksial rotasjon. Serape-effekten illustreres som et diagonalt belte som krysser i buk-/ bekkenhøyde, og bygger blant annet på arbeidene til Vleeming og medarbeidere [19]. De skrå bukmusklene (mm. obliqui abdominis) og andre muskler som kan rotere ryggsøylen, er derfor særlig viktige i kast-, slag- og sparkbevegelser [20, 21]. Spørsmålet er imidlertid om typisk kjernemuskeltrening er nødvendig eller riktig trening for utviklingen og prestasjonen i disse bevegelsene? Eller gir kast-, slag- og spark-bevegelser i seg selv den nødvendige treningen av involverte kjernemuskler? Vi kommer tilbake til dette under. © Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons. org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten. Kort sagt • Vår erfaring tilsier at kjernemuskeltrening benyttes i stor grad i idretten og i fysioterapi generelt. Vi mener at kjernemuskeltrening er reduksjonistisk og ilegges for stor betydning, slik at det stjeler tid fra annen trening/ behandling, som tradisjonell styrketrening. For stor prioritering av kjernemuskeltrening kan derfor ha negative ringvirkninger i prestasjonsutvikling, i skadeforebyggende arbeid og i rehabilitering av idrettsutøvere på alle nivåer. BRYTING MortenThoresen i aksjon under VM i Oslo, 2021. Foto: Norges Bryteforbund.

8 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 FAGARTIKKEL Olympiatoppen adopterte kjernemuskeltreningskonseptet og bakte det inn i sin «basistrening» på starten av 2000-tallet. Basistrening var et helhetlig konsept, som inkluderer (ikke mindre enn) fysiske-, koordinative-, sosiale-, og psykiske-egenskaper. I praksis har ryggsøyle- og bekkenkontroll en dominerende rolle i basistrening. Det Olympiatoppen kalte «stabiliserende styrke», er i bunn og grunn kjernemuskeltrening [22]. Det må imidlertid poengteres at Olympiatoppen selv har avviklet basistreningskonseptet under de senere år. Basistreningsbegrepet til Olympiatoppen, med fokus på buk- og rygg-trening ble godt mottatt blant mange utøvere på Toppidrettssenteret i Oslo, og basistrening ble innarbeidet i norsk idrett. Dette er tydeliggjort ved at toppidrettsgymnas i dag har basistrening på timeplanen, og at basistrening er inkludert i trenerkursene for mange idretter (f.eks. friidrett, svømming og alpint). Kjernemuskeltrening synes stadig å være aktuelt [23, 24], og populariteten hos folk flest reflekteres i at treningssenterbransjen har egne gruppetimer med kjernemuskeltrening. Vi observerer betydelig bruk av kjernemuskeltrening i idretten, også på elitenivå – som er vår erfaring ved Olympiatoppen. Oppsummert synes det ingen tvil om at kjernemuskeltrening har godt fotfeste i alt fra rehabilitering til prestasjonsutvikling i norsk idrett, samt mosjonstrening. Vi opplever imidlertid at både praktisk erfaring og litteraturen ikke støtter den posisjonen kjernemuskeltrening synes å ha. Under belyses det vi mener er kritikkverdige sider av kjernemuskeltreningskonseptet. Hoveddel Kritikk mot kjernemuskeltrening På tross av sin popularitet, har flere stilt seg kritisk til kjernemuskeltrening [25-27]. Eyal Lederman publiserte i 2009 artikkelen «The myth of core stability» [25]. Her stilte Lederman spørsmåltegn ved hvor viktige ulike kjernemuskler var for å stabilisere ryggsøylen. Videre diskuterte han påstander om hvordan kjernemuskeltrening (ikke) kan påvirke muskelaktivering og timing av kjernemuskelaktivitet i funksjonelle bevegelser, som ved utførelse av idrettsøvelser. Lederman avviste «løsningen» ved å bevisst (viljestyrt) aktivere kjernemuskler, som m. abdominis transversus, før en bevegelse igangsettes («hollowing» og «braching»). Bakgrunnen var at kjernemusklene – etter alt å dømme – styres med komplekse, bevegelsesspesifikke aktiveringsmønstre som ikke er mulig å gjenskape med isolert, viljestyrt muskelaktivering. Dette ble antydet allerede i 1954 av Bartelink, som mente at aktiveringen av kjernemuskler typisk er refleksbasert, og dermed utenfor viljestyrt muskelkontroll. Med utgangspunkt i Ledermans argumentasjon, kan vi si at rådende tankegang rundt kjernemuskeltrening forenkler og slik reduserer kjernemuskelegenskapene til noe vi kan «kjenne» og kontrollere bevisst. Men slik fungerer helt enkelt ikke motorikken vår. Viljestyrt kontroll av kjernemusklene kan tvert imot virke mot sin hensikt, fordi den kan forstyrre naturlige, svært intrikate, motoriske aktiveringsmønstre. Viljestyrt aktivering av kjernemusklene resulterer i koaktivering («co-contraction») av muskler rundt ryggsøylen, som øker den mekaniske belastningen på ryggsøylen (som teoretisk kan være en skaderisikofaktor i seg selv [28]), samtidig som det kan redusere postural kontroll (balanse) [29]. Troen på at m. transversus abdominis pre-aktiveres for å stabilisere ryggsøylen som et korsett ved bevegelse – frontet av det australske miljøet i Queensland, har blitt tilbakevist av en annen australsk gruppe [30-32]. Allison og medarbeidere viste nemlig at m. transversus abdominis kontraherer unilateralt (ensidig) når vi løfter én arm – og dermed ikke som et korsett. Den patologiske aktiveringsmekanismen hos personer med ryggplager kunne videre forklares med mindre rotasjon av ryggsøylen, som en kompensasjon for vond rygg. Lederman (2009) poengterte at det ikke foreligger overbevisende data for en sammenheng mellom dårlig kjernemuskelstabilitet og -styrke og ryggplager. Lederman (2009) trekker frem at selv om bukmusklenes funksjon endres og svekkes ved graviditet, overvekt og direkte traume (kirurgi), så øker nødvendigvis ikke forekomsten av ryggplager. Kjernemuskeltrening baserer seg på at en nøytral rygg er avgjørende for å unngå ryggplager, og dette understrekes i utøvelsen av ulike kjernemuskeløvelser. En nøytral rygg, eller «rett rygg», er også det som anbefales i mange løfteteknikker, som ved knebøy og markløft. I en nylig litteraturgjennomgang hevdes det imidlertid at betydelig lumbal-fleksjon og -ekstensjon er vanlig og naturlig i ulike løft, selv hos styrke- og vektløftere [33]. Igjen vakler fundamentet til kjernemuskeltreningskonseptet. Har kjernemuskeltrening et teoretisk rammeverk? Tradisjonell styrketrening har et sterkt teoretisk rammeverk. Dette kan vi si fordi vi vet at styrketrening faktisk gjør oss sterkere, og vi kjenner de molekylære, cellulære Hva er kjernemuskeløvelser? • Ryggliggende bekkentilt med abdominal «hollowing» (trekker inn navlen). • Ryggliggende bekkentilt med beinbevegelser uten å «slippe navlen» eller la korsryggen miste kontakt med underlaget («bracing»). • Firefotsstående bekkentilt (på stabilt eller ustabilt underlag, som BOSU-ball). • Firefotsstående med diagonal arm- og ben-strekk («bird dog»). • Sittende bekkentilt på Swissball (eller liknende). • Planken og varianter av denne, som side-planke og omvendt planke (statisk eller med bevegelse av armer/bein). • Bekkenløft («glute bridge») og varianter av denne, som løft med ett bein. • Statisk rygghev, som «Supermann». • «Supermann» i slynge. • Kabel med aksialt rotasjonsmoment, som «woodchop»-øvelser (men med ingen eller lite bruk av beina). (Eksempler på det forfatterne anser er typiske kjernemuskeløvelser).

FYSIOTERAPEUTEN 6/22 9 og vevsstrukturelle mekanismene for adaptasjon [34, 35]. Styrke kan måles med kraftmålingsinstrumenter og med relativt enkel, klassisk mekanikk kan vi analysere og regne på kraftkravene i løfte-, hopp-, hurtighets- og kast-øvelser [36-38]. En rekke intervensjonsstudier har vist at styrketrening er prestasjonsfremmende i kraftidretter, som styrkeløft, vektløfting, kastøvelser og sprint- og hopp-/ spenst-øvelser [39-42]. Selv i aerobe utholdenhetsidretter, som løping og sykling, er det god dokumentasjon for en moderat prestasjonseffekt av styrketrening [43]. I kontrast til styrketrening, er kjernemuskeltrening vanskelig å definere [27]. Dette gjenspeiles i praksis – ikke minst blant Norges beste idrettsutøvere: Kjernemuskeltrening er ofte en (u)systematisk miks av (1) stabilitetstrening, (2) aerob, lokal, muskulær utholdenhetstrening, og mer sjeldent, (3) maksimal styrketrening. Kjernemuskeltrening er ikke en egen treningsform. Kjernemuskeltrening er ikke mer konkret enn trening av en gruppe muskler, som ligger rundt ryggsøylen. Det er en utfordring at kjernemuskelsystemet er et så komplekst anatomisk område: Det består av om lag 30 muskler (bekkenbunn, abdominal-, paraspinale- og glutealmuskler, samt diafragma) med mange forskjellige funksjoner. I tillegg til å stabilisere og kontrollere ryggsøylen og bekkenet, fungerer eksempelvis bukmuskler også som respirasjonsmuskler under anstrengelse. Kompleksiteten gjør det veldig vanskelig å vite hva vi konkret påvirker og hva som egentlig oppnås med kjernemuskeltrening. I forlengelsen av dette er et av argumentene mot kjernemuskeltrening nettopp at det ikke resulterer i målbare adaptasjoner. Årsaken er trolig at treningen ender i en «lapskaus» av ovennevnte treningsformer, som ikke gir tilstrekkelig stimuli for treningstilpasninger [27]. Kjernemuskeltrening bygger på premisset om at kjernemusklenes egenskaper er underutviklet, og ikke oppfyller idrettens krav [17]. Dette betyr at kjernemusklene ikke makter å overføre kraft mellom muskler og ledd i armer og bein på en effektiv måte. Kjernemusklene er en såkalt «weak link» [44-46]. Med en slik tankegang vil, som eksempel, en svak kjernemuskulatur gjøre at en kulestøter «mister» energi i overføring fra stembeinet til støtarmen og kula. For en langrennsløper kan vi se for oss at problemet ligger i å overføre kraft via staver og ski til underlaget. Kan det være at kjernemusklene typisk «henger etter» i muskelutviklingen hos idrettsutøvere? Finnes det holdepunkter for at utøvere utvikler muskler i armer og bein i utakt med kjernemusklene? Så vidt vi vet foreligger det ingen observasjoner som direkte støtter dette. Tvert imot, kjernemuskler vil, som andre muskler, aktiveres etter behov. Idrettsutøvere utvikler svært spesifikke muskel-, sene- og knokkel-egenskaper til idretten sin [47]. Dette inkluderer også kjernemusklene [48]. Det er for eksempel rapportert forskjeller i tykkelse på ulike bukmuskler hos brytere og judo-utøvere [49]. Judoutøverne hadde kraftigere skrå bukmuskler enn bryterne i denne studien. Bryting og Judo er kampidretter med ekstreme krav til kjernemusklene, og det synes rimelig at disse muskulære forskjellene kommer av de eiendommelige kamp-teknikkene, eller bevegelsesmønstrene, i idrettene. Det er også en typisk observasjon at juniorutøvere har mindre utviklet idrettsspesifikk muskulatur enn eliteutøvere. Dette peker i retning av at musklene gradvis utvikler seg avhengig av idrettens krav, men uavhengig av hvor på kroppen muskulaturen sitter. Her passer det å avslutte med Ledermans (2009) konklusjon (fritt oversatt): Tren på det du ønsker å bli bedre på, og unngå å fokusere på kjernemuskler! Dokumentasjon på effekt av kjernemuskeltrening Idrettspresentasjon For å dokumentere effekten av kjernemuskeltrening kan vi diskutere og tolke muskelaktiveringsstudier (EMG-studier) og biomekaniske studier. Vi kan se på sammenhenger (korrelasjoner) mellom kjernemuskelegenskaper og prestasjonstester (tverrsnittsstudier). Men det eneste som gir grunnlag for å vurdere årsak-virkning, er randomiserte, kontrollerte intervensjonsstudier. I slike intervensjonsstudier må kjernemuskel-egenskaper, f.eks. kjernemuskelstabilitet, være den uavhengige variabelen, mens en prestasjonstest er den avhengige variabelen. Sæterbakken og medarbeidere [57] gjennomførte nylig en omfattende meta-analyse der de undersøkte effekten av det de kaller «trunk training». Dette kan sies å være en bred definisjon av kjernemuskeltrening – siden den inkluderer alle muskler i truncus. Effekten ble målt som forbedringer i prestasjonstester: Det vil si styrke, spenst, sprint og retningsendring (ved løping), samt idrettsspesifikke tester, eksempelvis svømming. Kort oppsummert viste meta-analysen små og moderate endringer (effektstørrelser) på idrettsspesifikke tester, spenst, styrke, sprint og retningsendringer, mens for muskulær utholdenhet var effekten stor. Det synes verdt å nevne at flere av de inkluderte studiene som viste gode effekter var utført med barn og ungdom. Det var også inkludert et par studier som blandet inn generell beinstyrke og spenst-trening, som betyr at kjernemuskeltreningseffekter ikke kan isoleres. I studiene Sæterbakken og medarbeidere så på ble kjernemuskeltrening ikke sammenliknet med tradisjonell styrketrening, kun en kontrollgruppe. Vi anerkjenner at vi raskt kan komme opp i semantiske problemer når vi diskuterer kjernemuskeltrening. Eksempelvis er vi ikke i tvil om at aksiale rotasjonsøvelser, som medisinballkast-varianter, er viktig for mange utøvere. Men vi klassifiserer denne type trening som grunnleggende «eksplosiv» styrketrening, og øvelsene er idrettsspesifikke. Ikke minst er fokus i majoriteten av slike øvelser på å skape kraft med beina som overføres til overkroppen – altså ikke med et isolert fokus på kjernemusklene. Forebygging av idrettsskader Premisset for skadeforebyggende trening generelt hviler på at vi har en type skade som har klinisk relevans, det vil si høy insidens og/eller prevalens, og at det er fremsatt en plausibel årsak-risiko mekanisme som kan påvirkes med treningsøvelser. Og videre, at denne treningen faktisk reduserer skadehyppigheten. Kjernemuskeltrening oppfyller på ingen måte disse premissene. Det er nettopp her kjernemuskeltreningskonseptet har trådt feil: Redusert eller endret kjernemuskelstabilitet hos ryggpasienter har blitt antatt å være årsaksmekanismen, men observasjonene synes mer sannsynlig å være konsekvensene av ryggplagene (jf. omtale ovenfor).

10 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 FAGARTIKKEL I tillegg til at det ikke er evidens for en direkte kobling mellom ulike kjernemuskelegenskaper og idrettsskader generelt, viser det seg at screening av skaderisikofaktorer generelt har begrenset verdi [58]. Legger vi til fravær av teststandardisering og svak testreliabilitet (nevnt ovenfor), kan vi med nåværende kunnskapsgrunnlag si at det ikke er holdepunkter for hverken å teste eller screene kjernemuskelegenskaper, eller å trene kjernemuskulaturen spesifikt som skadeforebyggende tiltak. Vi anerkjenner at det foreligger evidens for skadeforebyggende tiltak for ballspillutøvere, men dette er sammensatte treningsprogram som inkluderer styrke- og nevromotoriske øvelser spesifikke for den aktuelle idretten (www. klokavskade.no). Å inkludere idrettsrelevante øvelser som trener kjernemuskler, er ikke urimelig som del av treningen til hvilken som helst idrett, men isolerte kjernemuskeløvelser bør ikke dominere i tid og omfang. Det bør heller ikke stilles forventninger til skadeforebyggende effekter av disse øvelsene isolert sett. Rehabilitering av uspesifikke ryggplager Kjernemuskeltrening er vist å ha positive effekter for pasienter med uspesifikke ryggplager, hvert fall på kort sikt [59], men dette kan trolig også forklares av pasient-terapeutiske forhold og placeboeffekten [60, 61]. Det er videre eksempler på at kjernemuskeltrening kan gi positive effekter på ryggplager, men uten at dette er relatert til endringer i kjernemuskelfunksjon [62]. I det store og hele har ikke kjernemuskeltrening vist seg å være vesentlig bedre enn annen trening eller behandling for uspesifikke ryggplager [63]. I praksis mener vi imidlertid at kjernemuskeltrening kan være en god inngang til trening hos enkelte ryggpasienter med uspesifikke smerter. Øvelser i liggende og firefotsstående kan for enkelte være en fin start, men så bør det være progresjon til mer funksjonelle øvelser i stående [64]. Negative effekter av kjernemuskeltrening Kjernemuskeltrening vil for de fleste uten ryggplager være virkningsløst, samtidig som det vil ta opp tid som kunne blitt benyttet til annen trening. Resultatet av dette kan bli tapt treningsutbytte. Verre kan det bli om idrettsutøvere er så bevisste på kjernemusklene og ryggsøyle- og bekkenposisjoner at det hindrer automatiserte bevegelser og teknikkutvikling. Å konsentrere seg om kjernemusklene gir et indre fokus som generelt er vist å være underlegent ytre fokus under motorisk læring og ferdighetsutvikling [65]. Vi støtter Paul O’Sullivan [66] som foreslo: «the term stabilization and core stability may lead to fear, abnormal body focus and reinforces pain-related movement and avoidance behaviours, hypervigilance, catastrophizing, pain and disability fuelling the vicious cycle of pain in persons suffering from LBP» (LBP: low back pain). Vi mener dette også er overførbart til personer uten ryggplager, ikke minst idrettsutøvere. Avslutning Kjernemuskeltrening er godt innarbeidet i norsk idrett, fra mosjons- til elitenivå. Men kjernemuskeltreningens anseelse står i kontrast til et brokete teoretisk rammeverk og en nærmest fraværende vitenskapelig dokumentasjon for at denne treningen virker. Kjernemuskeltrening er ikke en definert treningsform eller -metode, det er simpelthen trening av en gruppe muskler. Vi mener at kjernemuskeltreningskonseptet er reduksjonistisk i kraft av at en isolert del av kroppen ses på som generelt prestasjonsbegrensende. Kjernemuskeltrening har etter vår oppfatning blitt tildelt alt for stor betydning for idrettsutøvere på alle nivåer, både som skadeforebyggende- og prestasjonsfremmende tiltak. Faren med dette er at kjernemuskeltrening tar opp plassen til tradisjonell styrketrening og annen relevant trening. Vi ser ingen problemer med å bruke klassiske kjernemuskeløvelser i en innledende del av rehabiliteringen hos pasienter med uspesifikke ryggplager. Problemet oppstår imidlertid ved fravær av progresjon i øvelsesutvalget. Referanser 1. Bartelink, D.L., The role of abdominal pressure in relieving the pressure on the lumbar intervertebral discs. J Bone Joint Surg Br, 1957. 39-B(4): p. 718-25 http:// dx.doi.org/10.1302/0301-620X.39B4.718. 2. Bergmark, A., Stability of the lumbar spine. A study inmechanical engineering. Acta Orthop Scand Suppl, 1989. 230: p. 1-54 http://dx.doi. org/10.3109/17453678909154177. 3. Panjabi, M.M., The stabilizing systemof the spine. Part I. Function, dysfunction, adaptation, and enhancement. J Spinal Disord, 1992. 5(4): p. 383-9; discussion 397 http://dx.doi.org/10.1097/00002517-199212000-00001. 4. Panjabi, M.M., The stabilizing systemof the spine. Part II. Neutral zone and instability hypothesis. J Spinal Disord, 1992. 5(4): p. 390-6; discussion 397 http:// dx.doi.org/10.1097/00002517-199212000-00002. 5. Hodges, P.W. and C.A. Richardson, Inefficient muscular stabilization of the lumbar spine associated with low back pain. Amotor control evaluation of transversus abdominis. Spine, 1996. 21(22): p. 2640-2650. 6. Hodges, P.W., Is there a role for transversus abdominis in lumbo-pelvic stability? ManTher, 1999. 4(2): p. 74-86 http://dx.doi.org/10.1054/math.1999.0169. 7. Hodges, P.W. and C.A. Richardson, Altered trunk muscle recruitment in people with low back pain with upper limbmovement at different speeds. Arch Phys Med Rehabil, 1999. 80(9): p. 1005-12 http://dx.doi.org/10.1016/s00039993(99)90052-7. 8. Hodges, P.W., The role of the motor system in spinal pain: implications for rehabilitation of the athlete following lower back pain. J Sci Med Sport, 2000. 3(3): p. 243-53 http://dx.doi.org/10.1016/s1440-2440(00)80033-x. 9. Hodges, P.W., Core stability exercise in chronic low back pain. Orthop. Clin. North Am, 2003. 34(2): p. 245-254. 10. Richardson, C., et al., Therapeutic Exercise for Spinal Segmental Stabilization in Low Back Pain. 1999, Edinburgh: Churchill Livingstone 11. McGill, S.M. and R.W. Norman, Reassessment of the role of intra-abdominal pressure in spinal compression. Ergonomics, 1987. 30(11): p. 1565-88 http:// dx.doi.org/10.1080/00140138708966048. 12. Cholewicki, J. and S.M. McGill, Mechanical stability of the in vivo lumbar spine: implications for injury and chronic low back pain. Clin Biomech (Bristol, Avon), 1996. 11(1): p. 1-15 http://dx.doi.org/10.1016/0268-0033(95)00035-6. 13. McGill, S.M., Low back stability: from formal description to issues for performance and rehabilitation. Exerc Sport Sci Rev, 2001. 29(1): p. 26-31 http://dx.doi. org/10.1097/00003677-200101000-00006. 14. Yingling, V.R., J.P. Callaghan, and S.M. McGill, The porcine cervical spine as a model of the human lumbar spine: an anatomical, geometric, and functional comparison. J Spinal Disord, 1999. 12(5): p. 415-23. 15. Vera-Garcia, F.J., et al., Effects of abdominal stabilizationmaneuvers on the control of spine motion and stability against sudden trunk perturbations. J Electromyogr Kinesiol, 2007. 17(5): p. 556-67 http://dx.doi.org/10.1016/j. jelekin.2006.07.004. 16. Akuthota, V., et al., Core stability exercise principles. Curr Sports Med Rep, 2008. 7(1): p. 39-44 http://dx.doi.org/10.1097/01.CSMR.0000308663.13278.69. 17. Willardson, J.M., Core stability training: applications to sports conditioning programs. J Strength Cond Res, 2007. 21(3): p. 979-85 http://dx.doi. org/10.1519/R-20255.1. 18. Bliss, L.S. and P. Teeple, Core stability: the centerpiece of any training program. Curr Sports Med Rep, 2005. 4(3): p. 179-83 http://dx.doi.org/10.1007/s11932005-0064-y. 19. Vleeming, A., et al., The posterior layer of the thoracolumbar fascia. Its function in load transfer from spine to legs. Spine (Phila Pa 1976), 1995. 20(7): p. 753-8. 20. Santana, J.C., S.M. McGill, and L.E. Brown, Anterior and Posterior Serape: The Rotational Core. Strength Cond J, 2015. 37(5): p. 8-13. 21. Kibler, W.B., J. Press, and A. Sciascia, The role of core stability in athletic function. Sports Med, 2006. 36(3): p. 189-98 http://dx.doi.org/10.2165/00007256200636030-00001. 22. Bråten, M., et al., Buk- og ryggtrening: prester bedre, hold deg skadefri. 2006: Gyldendal undervisning. 23. Clark, D.R., M.I. Lambert, and A.M. Hunter, Contemporary perspectives of core stability training for dynamic athletic performance: a survey of athletes, coaches,

FYSIOTERAPEUTEN 6/22 11 sports science and sports medicine practitioners. Sports Med Open, 2018. 4(1): p. 32 http://dx.doi.org/10.1186/s40798-018-0150-3. 24. Saeterbakken, A.H., et al., The Effects of Trunk Muscle Training on Physical Fitness and Sport‑Specific Performance inYoung and Adult Athletes: A Systematic Review and Meta‑Analysis. Sports Med, 2022 http://dx.doi.org//doi. org/10.1007/s40279-021-01637-0. 25. Lederman, E., The myth of core stability. J BodywMov Ther, 2010. 14(1): p. 8498 http://dx.doi.org/10.1016/j.jbmt.2009.08.001. 26. Prieske, O., T. Muehlbauer, and U. Granacher, The Role of Trunk Muscle Strength for Physical Fitness and Athletic Performance inTrained Individuals: A Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 2016. 46(3): p. 401-19 http://dx.doi. org/10.1007/s40279-015-0426-4. 27. Wirth, K., et al., Core Stability in Athletes: A Critical Analysis of Current Guidelines. Sports Med, 2017. 47(3): p. 401-414 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-0160597-7. 28. Granata, K.P. andW.S. Marras, Cost-benefit of muscle cocontraction in protecting against spinal instability. Spine (Phila Pa 1976), 2000. 25(11): p. 1398-404 http://dx.doi.org/10.1097/00007632-200006010-00012. 29. Reeves, N.P., et al., Trunk antagonist co-activation is associated with impaired neuromuscular performance. Exp Brain Res, 2008. 188(3): p. 457-63 http://dx.doi. org/10.1007/s00221-008-1378-9. 30. Allison, G.T. and S.L. Morris, Transversus abdominis and core stability: has the pendulum swung? Br J Sports Med, 2008. 42(11): p. 930-1 http://dx.doi. org/10.1136/bjsm.2008.048637. 31. Morris, S.L., B. Lay, and G.T. Allison, Corset hypothesis rebutted--transversus abdominis does not co-contract in unison prior to rapid armmovements. Clin Biomech (Bristol, Avon), 2012. 27(3): p. 249-54 http://dx.doi.org/10.1016/j. clinbiomech.2011.09.007. 32. Allison, G.T., S.L. Morris, and B. Lay, Feedforward responses of transversus abdominis are directionally specific and act asymmetrically: implications for core stability theories. J Orthop Sports Phys Ther, 2008. 38(5): p. 228-37 http://dx.doi. org/10.2519/jospt.2008.2703. 33. Howe, L.P. and G. Lehman, Getting out of neutral: the risks and rewards of lumbar spine flexion during lifting exercises. Strength Cond J, 2021. 60: p. 19-31. 34. Folland, J.P. and A.G. Williams, The adaptations to strength training : morphological and neurological contributions to increased strength. Sports Med, 2007. 37(2): p. 145-68 http://dx.doi.org/10.2165/00007256-200737020-00004. 35. Schoenfeld, B.J., et al., Resistance Training Recommendations to Maximize Muscle Hypertrophy in an Athletic Population: Position Stand of the IUSCA. Int J Strength Cond, 2021. 1(1). 36. Morin, J.B. and P. Samozino, Interpreting Power-Force-Velocity Profiles for Individualized and Specific Training. Int. J Sports Physiol Perform, 2016. 11(2): p. 267-272 http://dx.doi.org/2015-0638 [pii];10.1123/ijspp.2015-0638 [doi]. 37. Blazkiewicz, M., B. Lyson, and A. Wit, Mechanical energy flows between body segments in ballistic track-and-fieldmovements (shot put, discus, javelin) as a performance evaluationmethod. Acta Bioeng Biomech, 2019. 21(1): p. 31-36. 38. Garhammer, J., Energy flow during Olympic weight lifting. Med Sci Sports Exerc, 1982. 14(5): p. 353-360. 39. Young, W.B., Transfer of strength and power training to sports performance. Int J Sports Physiol Perform, 2006. 1: p. 74-83. 40. Suchomel, T.J., S. Nimphius, and M.H. Stone, The Importance of Muscular Strength in Athletic Performance. Sports Med, 2016. 46(10): p. 1419-1449 http:// dx.doi.org/10.1007/s40279-016-0486-0 [doi];10.1007/s40279-016-0486-0 [pii]. 41. Cronin, J., T. Ogden, andT. Lawton, Does increasingmaximal strength improve sprint running performance? Strength Cond J, 2007. 29(3): p. 86-95. 42. Behringer, M., et al., Effects of strength training onmotor performance skills in children and adolescents: a meta-analysis. Pediatr Exerc Sci, 2011. 23(2): p. 186-206. 43. Schumann, M., et al., Compatibility of Concurrent Aerobic and Strength Training for Skeletal Muscle Size and Function: An Updated Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 2021 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-02101587-7. 44. La Scala Teixeira, C.V., et al., «You’re Only as Strong as YourWeakest Link»: A Current Opinion about the Concepts and Characteristics of Functional Training. Front Physiol, 2017. 8: p. 643 http://dx.doi.org/10.3389/fphys.2017.00643. 45. La Scala Teixeira, C.V., et al., Ten important facts about core training. ACSM’s Health & Fitness Journal, 2019. 21(1): p. 16-21. 46. Silfies, S.P., et al., Critical review of the impact of core stability on upper extremity athletic injury and performance. Braz J Phys Ther, 2015. 19(5): p. 360-8 http:// dx.doi.org/10.1590/bjpt-rbf.2014.0108. 47. Sanchis-Moysi, J., et al., Bone and leanmass inter-arm asymmetries in young male tennis players depend on training frequency. Eur J Appl Physiol, 2010. 110(1): p. 83-90 http://dx.doi.org/10.1007/s00421-010-1470-2. 48. Sanchis-Moysi, J., et al., Large asymmetric hypertrophy of rectus abdominis muscle in professional tennis players. PLoS One, 2010. 5(12): p. e15858 http:// dx.doi.org/10.1371/journal.pone.0015858. 49. Iwai, K., et al., Sport-specific characteristics of trunk muscles in collegiate wrestlers and judokas. J Strength Cond Res, 2008. 22(2): p. 350-8 http://dx.doi. org/10.1519/JSC.0b013e3181635d25. 50. Maaswinkel, E., et al., Methods for assessment of trunk stabilization, a systematic review. J Electromyogr Kinesiol, 2016. 26: p. 18-35 http://dx.doi.org/10.1016/j. jelekin.2015.12.010. 51. Waldhelm, A. and L. Li, Endurance tests are the most reliable core stability relatedmeasurements. J Sport Health Sci, 2012. 1(2): p. 121-128. 52. Haugen, T., L. Haugvad, andV. Røstad, Effects of Core-Stability Training on Performance and Injuries in Competitive Athletes. Sportscience, 2016. 20: p. 1-7. 53. Jamison, S.T., et al., Randomized controlled trial of the effects of a trunk stabilization programon trunk control and knee loading. Med Sci Sports Exerc, 2012. 44(10): p. 1924-34 http://dx.doi.org/10.1249/MSS.0b013e31825a2f61. 54. Sung, D.J., et al., Effects of core and non-dominant arm strength training on drive distance in elite golfers. J Sport Health Sci, 2016. 5(2): p. 219-225. 55. Butcher, S.J., et al., The effect of trunk stability training on vertical takeoff velocity. J Orthop Sports Phys Ther, 2007. 37(5): p. 223-31 http://dx.doi.org/10.2519/ jospt.2007.2331. 56. Hamlyn, N., D.G. Behm, andW.B. Young, Trunk muscle activation during dynamic weight-training exercises and isometric instability activities. J Strength Cond Res, 2007. 21(4): p. 1108-12 http://dx.doi.org/10.1519/R-20366.1. 57. Saeterbakken, A.H., et al., The Effects of Trunk Muscle Training on Physical Fitness and Sport-Specific Performance inYoung and Adult Athletes: A Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 2022 http://dx.doi.org/10.1007/s40279021-01637-0. 58. Bahr, R., Why screening tests to predict injury do not work-and probably never will...: a critical review. Br J Sports Med, 2016. 50(13): p. 776-80 http://dx.doi. org/10.1136/bjsports-2016-096256. 59. Coulombe, B.J., et al., Core Stability Exercise Versus General Exercise for Chronic Low Back Pain. J Athl Train, 2017. 52(1): p. 71-72 http://dx.doi.org/10.4085/10626050-51.11.16. 60. Bialosky, J.E., et al., The mechanisms of manual therapy in the treatment of musculoskeletal pain: a comprehensive model. ManTher, 2009. 14(5): p. 531-8 http://dx.doi.org/10.1016/j.math.2008.09.001. 61. Kinney, M., et al., The impact of therapeutic alliance in physical therapy for chronic musculoskeletal pain: A systematic review of the literature. Physiother Theory Pract, 2020. 36(8): p. 886-898 http://dx.doi.org/10.1080/09593985.201 8.1516015. 62. Mannion, A.F., et al., Spine stabilisation exercises in the treatment of chronic low back pain: a good clinical outcome is not associated with improved abdominal muscle function. Eur Spine J, 2012. 21(7): p. 1301-10 http://dx.doi. org/10.1007/s00586-012-2155-9. 63. Saragiotto, B.T., et al., Motor control exercise for chronic non-specific lowback pain. Cochrane Database Syst Rev, 2016(1): p. CD012004 http://dx.doi. org/10.1002/14651858.CD012004. 64. O’Sullivan, P.B., Lumbar segmental ’instability’: clinical presentation and specific stabilizing exercise management. ManTher, 2000. 5(1): p. 2-12 http://dx.doi. org/10.1054/math.1999.0213. 65. Chua, L.K., et al., Superiority of external attentional focus for motor performance and learning: Systematic reviews andmeta-analyses. Psychol Bull, 2021. 147(6): p. 618-645 http://dx.doi.org/10.1037/bul0000335. 66. O’Sullivan, P., It’s time for change with the management of non-specific chronic low back pain. Br J Sports Med, 2012. 46(4): p. 224-7 http://dx.doi. org/10.1136/bjsm.2010.081638. Title: Core training promises more than it can hold: A review of current literature and practical experience Abstract Introduction: Core training has a significant place in the training program of many athletes, from the recreational exerciser to the elite athlete. But does core training work as intended? Main section: In this article, the authors are critical to the assumptions that core training improves sports performance, while concurrently preventing injuries. Through a literature review and our experiences from working with elite athletes, we question the theoretical framework and documentation of the effects of this type of training, especially for athletes. Summary: Core training is not a defined nor specific training method; it is simply training of a group of muscles. In our opinion, core training has been given far too much importance for athletes at all levels, both as injury prevention and performance-enhancing measures. Keywords: Abdominal and back muscles, athletes, sports performance, injury prevention.

12 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 FAGARTIKKEL Kommentar til artikkelen «Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang» Atle Hole Sæterbakken, Dr.philos., professor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal. atle.saeterbakken@hvl.no. Vidar Andersen, Dr.philos., førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal. Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 5. september 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Samandrag Introduksjon: Kjernemuskulaturtrening har blitt nytta som eit supplement til anna trening i idretten. Den vitskaplege evidensen om temaet har auka betydeleg det siste ti-året og blitt omfamna og konseptualisert av klinikarar, treningsbransjen, mosjonistar og idrettsutøvarar. Hovuddel: Artikkelforfattarane til artikkelen «Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang» retter kritikk mot den vitskapleg dokumentasjonen av effekten av treninga for å auke prestasjon i idrett og mot å førebygge ryggplager. Mykje av kritikken støtter vi, men ei rekkje ting er også upresist uttrykk. Dette gjeld spesielt idrett og prestasjon. Vidare er det problematisk at litteraturgjennomgangen manglar utviklinga av forskingsfronten det siste ti-året. Avslutning: Kunnskapsfronten flyttast av praksisfeltet og gjennom empire i ulik takt. Mangel på empiri er ikkje det same som å forkaste ein hypotese. Spørsmålet vi stiller er ikkje om ein som idrettsutøvar skal trene kjernemuskulaturtrening, men korleis? Nøkkelord: Idrettsprestasjon, buk- og ryggtrening, idrettsutøvarar, årsak-verknad, evidens. Innleiing Det er gledeleg å lese gjennomgangen av kjernemuskulaturtrening frå eit forskings- og erfaringsbasert ståstad [1]. Artikkelforfattarane skal ha ros for arbeidet og dei trekker fram fleire gode poeng som vi seier oss heilt einige i. Likevel, det er nokre moment som vi meiner det er på sin plass å presisere då vi meiner svaret ikkje er så svart/kvitt som artikkelforfattarane uttrykker. Til dømes skrivast det at «kjernemuskulaturtrening vil for de fleste utan ryggplager vera virkningsløst». Frå eit hypotetisk-deduktiv ståstad, er det utfordrande å etterprøve slike formuleringar eller delar av artikkelen der ord som «lover», «vår erfaring» og «lapskaus trening» nyttast. Samtidig har vi kome til erkjenninga: Kunnskapsfronten flyttast gjennom både empiri og erfaring, der mangel på empiri ikkje er det same som at ein kan forkaste ein hypotese. Vidare vert manglande vitskapleg dokumentasjon mellom kjernemuskulaturtrening og idrettsprestasjon påpeika, men utan utdjupande konkretisering av kva dei legg i idrettsprestasjon. Idrettsprestasjon er avhengig av idretten si eigenart og funna frå litteraturen kan difor ikkje generaliserast til all idrettsleg prestasjon. Men artikkelen (etter vår tolking) reiser eit viktig spørsmål: Er kjernemuskulaturtrening nødvendig vist ein trener tung styrketrening med baseøvingar som knebøy, markløft og framover-bøygd ståande roing? Spørsmålet har blitt stilt i ulike fora der debatten har vore polarisert og i all hovudsak basert på personlege preferansar og/eller erfaringar. Underteikna skal avslutningsvis prøve å utdjupe vårt syn frå eit evidensbasert ståstad. Hovuddel Kjernemuskulaturtrening har blitt omfamna og konseptualisert av klinikarar, treningsbransjen, mosjonistar og idrettsutøvarar. Den evidensbasert litteraturen på treningsintervensjonar på ulike populasjonar har derimot hengt etter, men i det siste ti-året har vitskaplege publikasjonar auka betydeleg. Mykje av kritikken frå artikkelforfattarane er retta mot effekten av kjernemuskulaturtrening i høve til førebygging og behandling av ryggplager. Kritikken er på sin plass. Samstundes, og kanskje spesielt i kliniske samhengar, er det å kunne dokumentere effekt vanskeleg. Likevel, enten det er «til tross for» eller «på grunn av», rapporterer mange betring av ryggsmerte med kjernemuskulaturtrening [2-3]. Vi støtter artikkelforfattarane at den klare kausale samhengen mellom årsak-verknad er uklar i mange habiliterings- og rehabiliterings-samanhengar [4-

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy