Fysioterapeuten 7-2018

30 FYSIOTERAPEUTEN 7/18 Første møte Jeg åpner vinduet og slipper inn den kjø- lige januarluften. Jeg strammer til trekket på benken og rister puten, legger frem et nytt papirlaken. Jeg lar vannet renne i springen og fyller karaffelen, får øye på meg selv i speilet. Jeg ser en tretthet i øynene og håret er for langt, skal jeg klippe det kort igjen? Hva vil du tenke om meg, du som kommer for første gang, hvem vil du se? Du sto kan- skje også foran speilet før du gikk hjemme- fra, tenkte du på hvem jeg ville se? Du skal snakke om det som plager deg, kanskje litt motvillig åpne deg og slippe meg inn i ditt liv, dele din sårbarhet og dine van- skeligheter, med en ukjent. Det er risikabelt, men føles nødvendig, du vet at du trenger hjelp. Dessuten har du gjort det mange gan- ger før, sittet på et venterom, så fortalt din historie, til den ene og den andre, du er for veteran å regne. Jeg er også veteran, jeg har vært fysiote- rapeut i mer enn 30 år. Men som du, kjenner jeg spenningen og den lille uroen ved å møte et menneske for første gang. Jeg har allerede tanker om deg, umiddelbare inntrykk et- ter telefonsamtalen da vi avtalte tid. Du har ventet i nesten et år, du er tålmodig. Jeg setter meg ved datamaskinen og skri- ver ut mitt selvkomponerte skjema, «Før- ste møte». Skriveren får det som den vil; USB-en må ut, og inn igjen. Papiret tikker seg frem; dato, navn og fødselsnummer, sivilstand, barn, yrke og arbeidssituasjon, problemstilling (slik du selv vil formulere den), symptomenes debut, variasjon og karakter, undersøkelser og behandling av det aktuelle, tidligere sykdom, diagnoser, medisinbruk, fastlege. To sider til biografisk informasjon; barndom, ungdomsår og voksen alder, eventuelle belastningsforhold, fysiske, mentale og følelsesmessige. På siste side, forventninger, ønsker og mål. Jeg får meg ikke til å skrive direkte inn på data, jeg sitter med penn og papir i fanget når vi snakker sammen, bruker den store boka Explain Pain som underlag. Da får jeg både se og høre svarene dine. Det betyr dob- belt arbeid, for det må inn i den elektroniske journalen etterpå. Flere av mine kolleger har det som meg, andre undrer seg over slik mangel på effektivitet, det har noe gam- melmodig og utdatert over seg. Det samme gjelder forøvrig gården jeg holder til i, nå skal den rives og snart skal min kollega og jeg over i nye og tidsriktige lokaler, i et svært urbant miljø. Bare det ikke blir for fint. Jeg lukker vinduet før jeg henter deg på venterommet – Hei, er det…….? Du fant frem i denne labyrinten av et hus? Du nikker, vi hilser. Velkommen, bli med meg! Jeg blir alltid overrasket, det går ikke an å forestille seg et ansikt man aldri har sett. Men før vi er på plass i behandlingsrommet har jeg lagt merke til hvordan du reiser deg, kjent på håndtrykket ditt, temperaturen i håndflaten, merket blikket ditt. Jeg tar inn klesstilen og registrerer at du er av de som har sett oppslaget der vi ber deg ta av deg skoene. Hvis ikke, spør jeg om det er greit at du gjør det. 1 Jeg viser vei og går foran deg gjennom treningsrommet. Jeg finstemmer sansene mine, jeg er mitt instrument, hendene, øy- nene og ørene er mine verktøy. Det er du som skal tones inn, du, slik du presenterer deg for meg, menneske til menneske. Og du, filtrert gjennom mitt faglige blikk, mitt kompetanse- og erfaringsunivers. Men jeg må ha oppmerksomhet på meg selv også, ellers varer jeg ikke i dette yrket. Jeg må ha tanke for hva som skjer med meg i møte med deg. Mitt anliggende Jeg er opptatt av deg som kommer etter å ha forsøkt alt, «skolemedisinsk» og alternativt, etter å ha vært gjennom utallige utredninger hos like mange spesialister. Deg som nes- ten har gitt opp, men like gjerne kan stå på en venteliste til psykomotorisk fysioterapi, mens du forsøker å tenke positivt og leve et liv. Symptomene dine stjeler energi og lyst, tærer på ditt selvbilde og tar fra deg mot. Du har vondt, men smerten lar seg hverken identifisere eller forklare. Du føler deg til bry når du oppsøker fastlegen og har dårlig samvittighet for ikke å bli bra, du vet ikke hva du skal gjøre. Du har tilgang på det jeg tror må være et av verdens beste helsevesen, et helsevesen som likevel kommer til kort i møte med deg. Du opptar meg, jeg vil vise deg frem, slik jeg ser deg. Jeg ønsker at mitt blikk på deg kan bidra til økt forståelse for den store pa- sientgruppen du representerer. Jeg Jeg var 22 da jeg hadde mitt første møte med fysioterapifaget, som student. Jeg var nys- gjerrig og redd, men sikker på at jeg etter endt utdanning kunne hjelpe alle, det var det jeg ville. Du skulle komme til meg med ditt problem, jeg skulle løse det. Aller helst ville jeg være den ene som fikk det til. Før jeg kom så langt, sto jeg flere ganger i situasjoner som ligner den du står i nå. Av- kledd til undertøyet ble mine kroppslige av- vik og holdningsmessige unoter eksponert, analysert og vurdert, av lærere og medstu- denter. Holdningskorrigerende øvelser var sentralt og med min – allerede den gang – Kari Irene H. Busvold , Spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), MSc., Helsefagvitenskap (Universitetet i Oslo). irebusvo@online.no. Dette fagessayet ble akseptert 14. juni 2018. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Medisinsk uforklart fag ESSAY 1 Jeg har en pasient som ikke syns det er greit, det går fint. Før hun går inn i rommet må jeg også ha snudd speilet mot veggen, hun står på dørstokken og venter hvis jeg har glemt det.