8
FYSIOTERAPEUTEN 8/15
AKTUELT
Som en følge av samhand-
lingsreformen, er det meste av
ansvaret for de eldre skjøvet
over på kommunene. Så har
de eldste blant oss fått et
bedre helsetilbud?
TEKST
og
FOTO
Tone Elise Eng Galåen
fysioterapeuten@fysio.noNORGE
er et av landene i Europa med fær-
rest sykehussenger i forhold til folketallet.
Og det reduseres stadig.
– Det er en merkelig forestilling hos po-
litikere og helsebyråkrater om at desto færre
senger et sykehus har, desto mer effektivt er
det. Dette fører til at sykehusene forsøker
å unngå innleggelser, og at de kutter ligge-
tiden slik at pasienten kommer raskere ut
igjen. Dette rammer først og fremst eldre
mennesker, sier geriatriprofessor og over-
lege ved Oslo Universitetssykehus (OUS),
Torgeir Bruun Wyller, til Fysioterapeuten.
Fra 1. januar 2016 er alle kommuner på-
lagt å ha operative Kommunale akutte døgn-
plasser (KAD). Det er fastlege eller legevakt-
lege som avgjør om pasienten skal på KAD
eller sykehus, og mer enn 200 kommuner
har opprettet slike avdelinger allerede.
I de faglige retningslinjene fra Helsedi-
rektoratet, heter det at KAD er egnet for pa-
sienter med et akutt økt omsorgsbehov, hvor
årsaken er kjent og ferdig utredet. Pasienter
med et plutselig funksjonstap av ukjent år-
sak, egner seg ikke.
– De faglige retningslinjene for hvem
som skal ligge på en KAD-avdeling, er gode.
Men de vil hele tiden komme under press,
fordi det er for få sykehussenger og trolig for
mange KAD-senger, med tanke på hvor stor
del av pasientene som har et så ukomplisert
sykdomsbilde som beskrevet i retningslin-
jene, sier Bruun Wyller.
Trenger utredning
Han mener vi må innse at antallet medisin-
ske sykehussenger nå er for lavt. Pasienter
som har et geriatrisk problem må, ifølge
Bruun Wyller, undersøkes i en geriatrisk en-
het. Mange sykehus har ikke et slikt tilbud i
det hele tatt, eller enheten er for liten. Han
understreker viktigheten av at pasientene
som skrives ut er best mulig behandlet og
rehabilitert, og at kommunens pleieperso-
nell får mest mulig informasjon og hjelp til å
planlegge det videre forløpet.
– Det er viktig at sykehuset og kommu-
nen har et nært faglig fellesskap. Kanskje til
og med felles opplæring, slik at personal-
gruppene har den samme kompetanseba-
sen. Avdelingene i kommunene må først og
fremst være godt nok bemannet og ha god
nok kompetanse. Lege, sykepleier, fysiote-
rapeut og ergoterapeut sikrer en grunnbe-
handling som er bra nok til å ta over disse
pasientene, sier han.
Bruun Wyller hevder at eldre pasienter
står i fare for å bli underdiagnostisert. Når
gamle blir syke, er ofte det viktigste symp-
tomet tap av funksjon og ferdigheter. Ofte
blir de funnet på gulvet hjemme etter et fall,
ute av stand til å gjøre rede for hva som har
skjedd. De er hjelpeløse og trenger pleie.
Men ifølge Bruun Wyller, har de et enda
større behov for en diagnose. De trenger
grundig utredning, nettopp fordi sympto-
mene er så lite spesifikke. Mange lever med
langsomt fremskridende demens, men vil
raskt bli mer forvirret ved somatisk sykdom
i tillegg. De funksjonene som ofte rammes
hardest, er evnen til å stå oppreist og å tenke
klart.
– Man har solgt inn en myte om at det
er mange unødvendige innleggelser av eldre,
og at de kan ivaretas på et lavere omsorgs-
nivå. Sannheten er at en stor del eldre pasi-
enter vil ha nytte av å gjennomgå en grundig
utredning. Sykehuset er bygget opp for raske
diagnostiske avklaringer. Det er uheldig at
kommunene forsøker å lage alternativer til
innleggelse for eldre for å spare penger.
– Pasienten må ligge lenge nok
Når den eldre pasienten blir innlagt er ligge-
tiden ofte for kort, noe som i mange tilfeller
resulterer i reinnleggelse. Ifølge Bruun Wyl-
ler kan dette til en viss grad kompenseres
hvis sykehuset gjør en god diagnostisk av-
klaring og legger en behandlings- og rehabi-
literingsplan. Kommunen som tar over må
på sin side ha gode opplegg for omfattende
behandling i den første fasen, og et godt re-
habiliteringstilbud der også fysioterapi står
sentralt.
– Da får vi en kontinuerlig behandlings-
kjede der kommunene gis mulighet til opp-
følging. Pasienten må likevel ligge lenge nok
på sykehus til at de er stabilisert over et visst
nivå, sier han.
Tilbudet til pleietrengende eldre etter sy-
kehusopphold varierer mye. Noen kommu-
ner har bygget opp en bedre rehabiliterings-
tjeneste etter samhandlingsreformen, andre
ikke. Ifølge Bruun Wyller er også forståelsen
av at tilbudet skal handle om rehabilitering
og ikke bare pleie, forskjellig. Han sier at dis-
se tjenestene ofte styres av mennesker som
har bakgrunn i en passiv pleietradisjon, og
det kan være vanskelig å endre fokus til aktiv
rehabilitering. Derfor er en riktig sammen-
satt personalgruppe avgjørende.
– Sykepleiere med geriatrikompetanse
er svært viktige. Men også fysioterapeuter
og ergoterapeuter, som har et mer spesifikt
ansvar med hensyn til å holde funksjons- og
rehabiliteringsperspektivet oppe, spiller en
stor rolle. En fysioterapeut kan gjøre enorm
nytte for seg, selvfølgelig gjennom individu-
ell behandling av pasienter, men også ved å
drive opplæring slik at hele pleiestaben får
et rehabiliterende fokus, sier Bruun Wyller.
– Vi må slå ring rundt eldres rett
til å komme på sykehus
Systemet fremmer en atferd hvor aktø-
rene jobber for å få pasienten over på
noen andres budsjett.