Background Image
Previous Page  8 / 52 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 8 / 52 Next Page
Page Background

8

FYSIOTERAPEUTEN 8/15

AKTUELT

Som en følge av samhand-

lingsreformen, er det meste av

ansvaret for de eldre skjøvet

over på kommunene. Så har

de eldste blant oss fått et

bedre helsetilbud?

TEKST

og

FOTO

Tone Elise Eng Galåen

fysioterapeuten@fysio.no

NORGE

er et av landene i Europa med fær-

rest sykehussenger i forhold til folketallet.

Og det reduseres stadig.

– Det er en merkelig forestilling hos po-

litikere og helsebyråkrater om at desto færre

senger et sykehus har, desto mer effektivt er

det. Dette fører til at sykehusene forsøker

å unngå innleggelser, og at de kutter ligge-

tiden slik at pasienten kommer raskere ut

igjen. Dette rammer først og fremst eldre

mennesker, sier geriatriprofessor og over-

lege ved Oslo Universitetssykehus (OUS),

Torgeir Bruun Wyller, til Fysioterapeuten.

Fra 1. januar 2016 er alle kommuner på-

lagt å ha operative Kommunale akutte døgn-

plasser (KAD). Det er fastlege eller legevakt-

lege som avgjør om pasienten skal på KAD

eller sykehus, og mer enn 200 kommuner

har opprettet slike avdelinger allerede.

I de faglige retningslinjene fra Helsedi-

rektoratet, heter det at KAD er egnet for pa-

sienter med et akutt økt omsorgsbehov, hvor

årsaken er kjent og ferdig utredet. Pasienter

med et plutselig funksjonstap av ukjent år-

sak, egner seg ikke.

– De faglige retningslinjene for hvem

som skal ligge på en KAD-avdeling, er gode.

Men de vil hele tiden komme under press,

fordi det er for få sykehussenger og trolig for

mange KAD-senger, med tanke på hvor stor

del av pasientene som har et så ukomplisert

sykdomsbilde som beskrevet i retningslin-

jene, sier Bruun Wyller.

Trenger utredning

Han mener vi må innse at antallet medisin-

ske sykehussenger nå er for lavt. Pasienter

som har et geriatrisk problem må, ifølge

Bruun Wyller, undersøkes i en geriatrisk en-

het. Mange sykehus har ikke et slikt tilbud i

det hele tatt, eller enheten er for liten. Han

understreker viktigheten av at pasientene

som skrives ut er best mulig behandlet og

rehabilitert, og at kommunens pleieperso-

nell får mest mulig informasjon og hjelp til å

planlegge det videre forløpet.

– Det er viktig at sykehuset og kommu-

nen har et nært faglig fellesskap. Kanskje til

og med felles opplæring, slik at personal-

gruppene har den samme kompetanseba-

sen. Avdelingene i kommunene må først og

fremst være godt nok bemannet og ha god

nok kompetanse. Lege, sykepleier, fysiote-

rapeut og ergoterapeut sikrer en grunnbe-

handling som er bra nok til å ta over disse

pasientene, sier han.

Bruun Wyller hevder at eldre pasienter

står i fare for å bli underdiagnostisert. Når

gamle blir syke, er ofte det viktigste symp-

tomet tap av funksjon og ferdigheter. Ofte

blir de funnet på gulvet hjemme etter et fall,

ute av stand til å gjøre rede for hva som har

skjedd. De er hjelpeløse og trenger pleie.

Men ifølge Bruun Wyller, har de et enda

større behov for en diagnose. De trenger

grundig utredning, nettopp fordi sympto-

mene er så lite spesifikke. Mange lever med

langsomt fremskridende demens, men vil

raskt bli mer forvirret ved somatisk sykdom

i tillegg. De funksjonene som ofte rammes

hardest, er evnen til å stå oppreist og å tenke

klart.

– Man har solgt inn en myte om at det

er mange unødvendige innleggelser av eldre,

og at de kan ivaretas på et lavere omsorgs-

nivå. Sannheten er at en stor del eldre pasi-

enter vil ha nytte av å gjennomgå en grundig

utredning. Sykehuset er bygget opp for raske

diagnostiske avklaringer. Det er uheldig at

kommunene forsøker å lage alternativer til

innleggelse for eldre for å spare penger.

– Pasienten må ligge lenge nok

Når den eldre pasienten blir innlagt er ligge-

tiden ofte for kort, noe som i mange tilfeller

resulterer i reinnleggelse. Ifølge Bruun Wyl-

ler kan dette til en viss grad kompenseres

hvis sykehuset gjør en god diagnostisk av-

klaring og legger en behandlings- og rehabi-

literingsplan. Kommunen som tar over må

på sin side ha gode opplegg for omfattende

behandling i den første fasen, og et godt re-

habiliteringstilbud der også fysioterapi står

sentralt.

– Da får vi en kontinuerlig behandlings-

kjede der kommunene gis mulighet til opp-

følging. Pasienten må likevel ligge lenge nok

på sykehus til at de er stabilisert over et visst

nivå, sier han.

Tilbudet til pleietrengende eldre etter sy-

kehusopphold varierer mye. Noen kommu-

ner har bygget opp en bedre rehabiliterings-

tjeneste etter samhandlingsreformen, andre

ikke. Ifølge Bruun Wyller er også forståelsen

av at tilbudet skal handle om rehabilitering

og ikke bare pleie, forskjellig. Han sier at dis-

se tjenestene ofte styres av mennesker som

har bakgrunn i en passiv pleietradisjon, og

det kan være vanskelig å endre fokus til aktiv

rehabilitering. Derfor er en riktig sammen-

satt personalgruppe avgjørende.

– Sykepleiere med geriatrikompetanse

er svært viktige. Men også fysioterapeuter

og ergoterapeuter, som har et mer spesifikt

ansvar med hensyn til å holde funksjons- og

rehabiliteringsperspektivet oppe, spiller en

stor rolle. En fysioterapeut kan gjøre enorm

nytte for seg, selvfølgelig gjennom individu-

ell behandling av pasienter, men også ved å

drive opplæring slik at hele pleiestaben får

et rehabiliterende fokus, sier Bruun Wyller.

– Vi må slå ring rundt eldres rett

til å komme på sykehus

Systemet fremmer en atferd hvor aktø-

rene jobber for å få pasienten over på

noen andres budsjett.