Previous Page  6 / 56 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 6 / 56 Next Page
Page Background

6

FYSIOTERAPEUTEN 8/16

AKTUELT

vært arbeidet mer for å styrke fysioterapitje-

nesten generelt.

– Det man har oppnådd i takstforhand-

lingene er å sikre en gruppe privatpraktise-

rende fysioterapeuter enda bedre økonomis-

ke forutsetninger. På hvilket grunnlag har

man ment at det er viktig? spør Stamland.

Satsning fremfor lønnskamp

For Stamland hadde en økning i bevilgnin-

gene for å satse mer på fysioterapi vært et

historisk godt oppgjør.

– Jeg er ikke opptatt av hva avtalefysio-

terapeuter tjener, det er ikke poenget mitt.

Men jeg er interessert i hvordan man viser at

det satses på fysioterapi, understreker han.

Helsetjenesten er i endring, og det stil-

les stadig større forventninger til fysiotera-

peuter som faggruppe, ifølge Stamland. Det

snakkes om forebyggende helsetjenester,

trening og deltakelse i tverrfaglig samarbeid.

– Fysioterapeuter i kommunene får sta-

dig nye krav, og vi ser samtidig at det er res-

sursmangel. Dette fører til lange ventelister

for pasientene. Vi skulle gjerne vært flere

fysioterapeuter, men diskusjonen er for lite

nyansert. Det er ikke flust med penger, og

vi må realitetsorientere miljøet på de økono-

miske forutsetningene som ligger til grunn

for den offentlige helsetjenesten, mener

Stamland.

Blant kommentarene i kjølvannet av

blogginnleggene har han merket seg at en-

kelte mener det er bedre å sitte stille i båten

og se an utviklingen:

– Man ønsker altså å vente til det kom-

mer et krav om endring. Det er en passiv og

og lite tillitvekkende holdning. Vi bør heller

vurdere om det er noe vi kan gjøre annerle-

des med de ressursene vi har.

I sitt første innlegg stiller Stamland åtte

kritiske spørsmål til avtaleordningen, mens

han i det påfølgende innlegget er opptatt av

hva faggruppen selv kan gjøre. Han har re-

gistrert en betydelig forskjell i responsen via

kommentarfeltet.

– Engasjementet viser seg raskt når det

er snakk om å kritisere avtaleordningen,

mens det andre innlegget får langt mindre

oppmerksomhet – noe som er påfallende.

Mitt mål er ikke å kritisere ordningen, men

å tenke nytt. Derfor hadde det vært mer in-

teressant å prate om hva vi kan få til, fremfor

å fokusere på hva som ikke fungerer, utdy-

per han.

Styring og overdragelse

– Med tanke på hvordan ordningen fungerer

i dag, hva ville du ha endret om du fikk mu-

ligheten til det?

– For å være realistisk, ville det nok vært

mest naturlig å gripe fatt i den kommunale

styringsretten og bruken av ressurser. Jeg

har også en liten kjepphest når det kommer

til overdragelse av driftsavtaler. For meg be-

grenser regelverket kommunens mulighet

til å flytte solopraksis over i etablert grup-

pepraksis som drives godt. Dette vil kreve

en investering som kommunene ofte ikke

har økonomi til. Dermed kan utfallet bli at

man velger å ikke gjøre de grepene alle ville

vært tjent med.

Når det gjelder kommunens styringsrett,

frykter Stamland at enkelte pasientgrupper

kan bli stående med et dårligere tilbud enn

andre, ettersom kommunen ikke kan styre

avtalefysioterapeutenes prioriteringsarbeid.

– Med nye krav til fysioterapitjenesten,

kan det ende med at bare de kommunalt

ansatte fysioterapeutene tar seg av gitte pa-

sientgrupper. Samtidig må jeg understreke

at mange fysioterapeuter i privat praksis er

nytenkende, men en slik innstilling bør ikke

være et valg, sier han.

– Etter min mening er det rart at man i

det hele tatt kan akseptere at ikke alle må

samarbeide om oppgavene. Man jobber på

oppdrag for det offentlige. De private fysio-

terapeutene er en del av den kommunale

helsetjenesten.

Med dagens system frykter Stamland at

kommunehelsetjenesten oppfattes som to-

delt.

– En del fysioterapeuter ser på kommu-

nal styring som noe negativt. Her må alle på

banen slik at vi ikke får et ulikt tilbud som

følge av at noen avtalefysioterapeuter sam-

arbeider med kommunen og andre ikke.

Det innebærer også at vilkårene for drift må

være tydelige, men ikke at en kommune skal

pålegge noen å utføre en tjeneste han eller

hun ikke har tilstrekkelig kunnskap om.

Utvikling og synlighet

Blant kommentarene til blogginnleggene

har det vært vist til at avtalefysioterapeuter

har «funnet seg til rette på sine respektive

soveputer». Og om institutter der det står

dårlig til med den faglige oppdateringen.

– Det finnes noen unntak hvor det har

vært investert lite i både utstyr og faglig ut-

vikling, men her vil det nok komme et ge-

nerasjonsskifte som rydder opp. Det som

bekymrer meg er hvordan andre faggrupper,

og til dels alternative grupper, spiser av det

markedet fysioterapeuter tradisjonelt har

hatt.

Stamland mener det er for lett å gå seg

vill i behandlingsjungelen for den som sø-

ker hjelp, og viser til Kadra Yusufs innlegg i

Dagsavisen midt i august.

– Her nevner hun manuellterapeuter i

samme åndedrett som alternative behand-

lere. Da har vi bommet. Er fysioterapifaget

i ferd med å vannes ut, eller er avtaleordnin-

gen en hvilepute som gjør at vi ikke trenger

å væres å synlige i den offentlige debatten?

Avtaleordningen legger ifølge Stamland

opp til at man skal ha en én til én-dialog

inne på instituttet.

– Så ser vi at det i moderne helsetjenester

og i styringsdokumenter legges opp til langt

større grad av tverrfaglighet og koordine-

ring av helsetjenester. Det stilles også større

krav til oss når det gjelder fleksibilitet. Etter

min mening er driftsavtaleordningen et hin-

der for å oppnå disse målene.

Stamland viser til at politikerne er i ferd

med å ta en del grep som vil endre hverda-

gen for avtalefysioterapeuter:

– Derfor må vi ta en aktiv rolle fremfor å

lete etter nærmeste gjerde å sitte på!

I stortingsmeldingen om primærhel-

setjenesten går det klart frem at regjerin-

gen ønsker å sikre kommunenes styring av

avtalefysioterapeutene, slik at prioriterte

grupper kan komme raskt til behandling.

Det er ikke flust med penger, og vi

må realitetsorientere miljøet på de

økonomiske forutsetningene som

ligger til grunn for den offentlige

helsetjenesten.