Fysioterapeuten 8-2017

36 FYSIOTERAPEUTEN 8/17 «Å, er du fysioterapeut? Kan du ikke kna meg litt i nakken?». Hvem av oss har ikke fått et slikt spørsmål? I alle fall vi i den «el- dre garde». Kanskje ikke den yngre, og vel og bra er det! For ingen av oss ønsker å bli forbundet med «knaing». Yrkesstolthet er viktig, og med vår utdanning og bakgrunn er det irriterende og frustrerende når «all- menheten» forbinder oss kun med massasje. Når det er sagt: Hva ønsker vi da at folk i gaten skal assosiere oss med? Fysioterapi i et ICF-perspektiv Et sterkt fokus på trening og betydningen av fysisk aktivitet er «in» i tiden. Som fysiote- rapeuter har vi oppmerksomhet rettet mot kroppslig funksjon, og da er det nærliggen- de og naturlig at vi også tar del i og bidrar med vår kunnskap knyttet til betydningen av fysisk aktivitet. Vi er vel alle enige i at fy- sisk aktivitet er viktig og helsebringende, og kanskje har fysioterapeuter tidligere hatt for lite fokus på dette, i vår iver etter å behandle enkeltproblemer uten å se de i sammenheng med mål om større aktivitet, bedre helse og økt deltakelse i samfunnet. ICF-modellen (1) er nyttig som redskap for å forstå det komplekse og sammensatte helsebildet, der kroppslige-, aktivitets- og deltakelsesaspek- ter samt omgivelses- og personlige faktorer sammen utgjør en helhet. Det er naturlig at det vil være forskjell i hvor de ulike fagpro- fesjonene retter sin hovedoppmerksomhet i ICF-modellen, og dette er nødvendig for å sikre en helhetlig tilnærming. Det er nett- opp dette som gjør tverrfaglig samarbeid så spennende og viktig. For å sitere fysiotera- peuten intervjuet i Fysioterapeuten 5/2017 i Rønnings reportasje «Dagen som forandret alt» (2): «For å bli tverrfaglig god må man være særfaglig supergod». Vi skal ikke tråk- ke i hverandres bed, men utfylle hverandre med mål om å ivareta alle aspekter av helse. Hva er så fysioterapeutens rolle? Hva skal til for å være fysisk aktiv? Mye forskning innenfor fysioterapi er rettet mot fysisk aktivitet, kondisjon og helse, men det er mindre oppmerksomhet på hvilke be- vegelsesmessige forutsetninger som må være til stede for å kunne være selvstendig og fysisk aktiv. Hvilke begrensninger i kropps- funksjoner og -strukturer kan være med på å forårsake eller vedlikeholde en uhensikts- messig og lite effektiv aktivitetsutførelse? En toppidrettsutøver som for eksempel en ski- hopper eller alpinist, finpusser på delfunk- sjoner for å optimalisere sin utførelse. Det er med andre ord ikke nok bare å trene på å hoppe eller svinge, men ferdigheten kre- ver en finjustert bevegelseskontroll (3), og en grundig analytisk tilnærming vil være nødvendig. Fysioterapeuter skal ha kunn- skap om nevrofysiologiske prosesser, typisk menneskelig bevegelse, samt funksjonsut- fordringer etter ulike sykdommer/skader og konsekvenser for aktivitet og bevegelse. Det å kunne se sammenhenger og problemløse aktivitetsbegrensninger er avgjørende for valg av tiltak basert på klinisk resonnement. Med andre ord: hva skal til for at en skal kunne være mest og best mulig fysisk aktiv? Det er her faget fysioterapi har sin styrke: Vi er utdannet til å analysere og forstå bevegel- se og forutsetninger for aktivitet. Det kan være nødvendig å forbedre del- funksjoner på kroppsnivå som grunnlag for bevegelsesutførelsen, illustrert med føl- gende eksempler: Dersom en pasient har problemer med å gå, vil det ikke nødven- digvis være tilstrekkelig kun å trene på å gå. Funksjonsproblemet vil avhenge av den grunnleggende problemstillingen. Denne kan for eksempel ligge i nedsatt stabilitet over hoften, nedsatt trunkal kontroll eller manglende fraspark, som påvirker perso- nens evne til vektoverføring og fremdrift. Dersom en person har problemer med å reise og sette seg, kan for eksempel følgende begrensninger forstyrre aktiviteten: nedsatt muskelstyrke, stiv ankel, instabil hofte, pa- retisk tung arm, og/eller generelt nedsatt balanse. Ved å trene kun på målaktiviteten velges samme intervensjon for fem ulike problemer på kroppsnivå. Dette kan føre til uhensiktsmessig utførelse med innlæring av kompensatoriske strategier for å nå målet. Forskning viser at vi blir bedre til det vi øver på. Trenger det å være en motsetning mel- lom det å trene for bedre bevegelseskvalitet versus oppgaver/aktivitet/funksjon, eller bør behandling kombinere disse for best mulig funksjon? Ja takk, begge deler! Nevroplastisitet og rehabilitering Nyere forskning på nevroplastiske endrin- ger etter hjerneslag (rotteforsøk) tyder på fag Bente E. B. Gjelsvik , forsknings- og fagutviklingsleder, Fysioterapiavdelin- gen, Haukeland universitetssjukehus. bente.elisabeth.bassoe.gjelsvik@helse- bergen.no    Tori Smedal , prosjektleder, Fysioterapi- avdelingen, Nasjonal kompetansetjeneste for multippel sklerose, Haukeland universi- tetssjukehus. Denne fagkronikken ble akseptert 23.august 2017. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Barnet og badevannet: Hva er fysioterapi, og hvor går vi? KRONIKK