Fysioterapeuten 8-2018

18 FYSIOTERAPEUTEN 8/18 AKTUELT DEN norske barnefysioterapeuten forteller at de en dag trengte en håndskinne til et barn i byen Livingstone i Zambia. Men det utstyret hadde de ikke. – Jeg klippet opp en melkekartong av plast. Det var det jeg kom på som var stivt nok, men håndterlig. Så varmebehandlet jeg flaska og formet den slik at den ble til en håndskinne, forteller Inger Gretland. Hun snakker ivrig om arbeidet sitt på videochat mens palmeblader veiver i brisen i bakgrunnen. 43-åringen jobbet i ti år i Sarpsborg etter at hun var ferdig utdan- net fysioterapeut, men fikk etter hvert lyst til å gjøre en innsats et an- net sted i verden. Muligheten kom da Nordkapp kommune ville ut- veksle fysioterapeut med Zambia. I ett år var hun der med stønad fra Fredskorpset. Gretland måtte tilbake til jobben i Norge, men Zambia og kjæresten der forlot ikke tankene hennes. Ett år senere var huset i Sarpsborg solgt, og Gretland tok med seg flyttelasset til Afrika. Ønsket å hjelpe – Jeg fikk jobb på et privat institutt i Lusaka. Men jeg ønsket å starte en organisasjon som gir hjelp til de som ikke har råd til barnefysio- terapi. Det ble til organisasjonen Play. Familie og venner samler inn penger til organisasjonen. Så får jeg betalt for å jobbe fire timer i uka på to lokale klinikker og to timer på et barnehjemmed 20 funksjons- hemmede barn, forteller Gretland. En helt annen arbeidshverdag møtte henne. I Sarpsborg var hun vant til å jobbe én til én på helsestasjonen. I Zambia satte de bare opp et tidsrom en gitt dag. Så fikk alle pasientene og foreldrene beskjed om at de kunne komme. – Tepper legges ut på gulvet, alle setter seg ned og prater. Person- lig helseinformasjon går alle veier. De har en helt annen innstilling til konfidensialitet, ting blir gjerne tatt opp foran 20 andre mennes- ker, sier Gretland. Barnefysioterapeuten sier at det er fordeler med disse fellestime- ne også. Deltakerne fungerer som en støttegruppe for hverandre og får delt erfaringer. Fysioterapeuten får brukt kunnskapene sine på flere kreative må- ter. Utstyr og hjelpemidler er det ikke flust av. – En dag måtte jeg spikke hælinnsett til en gutt som hadde gipset fot. Foreldrene hadde ikke råd til krykker, og gutten var for stor til å bli båret. Han måtte trå på beinet bort til bussen, forteller hun. Det er ikke sjelden Gretland kommer hjem med fotavtrykk over hele seg. I mangel på lekeutstyr blir hun selv lekeapparatet. Givende å se framgangen Fysioterapeuten blir spurt om ikke det er frustrerende å jobbe med lite utstyr og barn som ville fått en helt annen oppfølgning og mulig- het i Norge. – Det er frustrerende, men samtidig veldig givende. Ting jeg gjør, kan gjøre en enormt stor forskjell, sier hun. Gretland gir et eksempel. En dag kom en mor med ei jente på 14 måneder. Jenta hadde hatt hjernehinnebetennelse som baby. Nå satt hun bare der. Hun kunne verken gå, krabbe eller åle – hun hadde ingen idé om hvordan hun skulle forflytte seg. Barnefysioterapeuten prøvde forskjellige stillinger, og tipset moren om å øve på firefotstå- Skaper melkeflasker om til håndskinner – Å være fysioterapeut i Zambia er tilfredsstil- lende, men også frustrerende, forteller 43 år gamle Inger Gretland. TEKST Cecilie Bakken Høstmark, cbh@fysio.no FOTO Privat DO IT YOURSELF Fysioterapeut Inger Gretland må bruke sine kreative evner i jobben i Zambia. Her spikker hun til en hæl til en gips. Guttens foreldre hadde ikke råd til krykker og gutten måtte gå til bussen på nygipset fot. VISER FRAM Flere følger engasjert med når den norske fysioterapeuten viser fram hvordan håndortosen tas av og på.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy