Fysioterapeuten 9-2017

60 FYSIOTERAPEUTEN 9/17 Jeg liker ungdom, og møter mange av dem i min praksis som fysioterapeut. Vi er mange fysioterapeuter som i de senere årene har delt erfaringer om at flere og flere ungdommer henvises til psykomotorisk fysioterapi. På et vis kan det synes paradoksalt siden helsetil- standen generelt er god hos de unge her til lands, i hvert fall om man forstår det som fravær av sykdom i biomedisinsk forstand. Ungdom sier imidlertid at de kjenner seg stresset, nedstemt, smerteplaget og utmattet (1,2). De kommer til fysioterapi med ulike diagnoser. I hovedsak er det fastleger og leger på barne- og ungdomsavdelingen og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved sykehuset på stedet som henviser ungdom til fysioterapi-fellesskapet der jeg arbeider. Henvisningsgrunner kan være hodepine, smerter i mage, rygg, skuldre og nakke, uro, angst, pusteproblemer, nedstemthet, kon- sentrasjons- og søvnvansker, slitenhet/ME, spiseforstyrrelser og funksjonelle lidelser ut- trykt som besvimelser/bortfall, parestesier, lammelser eller ataxi. Noen har diagnoser basert på såkalte medisinske funn, men de fleste er godt utredet uten at det er funnet en biomedisinsk forklaring. Gutter og jenter blir henvist. Flest jenter. De har helseplager som på forskjellige måter forstyrrer deres deltakelse i skole- og hverdagsliv. Filosofen Hans-Georg Gadamer knyt- ter god helse til deltakelse og til å «glemme kroppen» (3). Å kople god helse til å glem- me kroppen virket først både underlig og paradoksalt for meg som fysioterapeut. Jeg er jo opptatt av at folk skal kjenne kroppen! Jeg fikk noe å tenke på. Hva vil det si å kjenne kroppen? Kan det å kjenne og glemme kroppen knyttes til fy- sioterapi og ungdom? I dette essayet vil jeg se nærmere på disse spørsmålene, i lys av Gadamers tanker og egne erfaringer. Slik jeg ser det beveger fysioterapipraksis seg mel- lom å kjenne og glemme kroppen. Mitt inn- trykk er at ungdom strever med begge deler. Gjennom en praksisfortelling om Anna 1 be- lyser jeg spørsmålene jeg har stilt, og hvor- dan Gadamers tankevekkende utsagn har betydning for min fysioterapipraksis. For- tellingen er basert på mine erfaringer med fysioterapi til ungdom. «Å kjenne og glemme kroppen» bruker jeg som et ordspill. Det handler om i hvilken grad og på hvilke måter kroppen er i for- grunnen for vår oppmerksomhet. Boksta- velig talt kan vi vel aldri glemme kroppen? Den er jo med oss hele tiden. Kroppen er stedet vi merker oss selv (4). Helse, kropp og fysioterapi Gadamer beskriver god helse som en følelse av å være involvert i verden, være en del av samfunnet og gjengen; være engasjert i hverdagslivet (3). Når vi har det bra, merker vi ikke noe særlig til kroppen. Vi kan glem- me den. Sykdom og helseproblemer – for eksempel en stresset, urolig, stiv eller vond kropp – gjør at det blir vanskelig å glemme kroppen. Den kommer i forgrunnen. Vi blir opptatt av den – vi kjenner og merker den godt. Kanskje dag og natt. Det forstyrrer del- takelse i hverdagen og virker inn på hvordan vi har det. Kroppen blir et objekt for oss og lukker oss mot verden (3). På en måte blir vi innestengt i kroppen og utestengt fra ver- den. Å snakke om kroppen som et objekt som lukker oss mot verden leder meg mot grunnlagstenkning om kropp. I noen tiår, og fortsatt, har flere innen vårt fagfelt løftet frem en forståelse basert på Maurice Mer- leau-Pontys filosofi om kroppen som vår tilgang til verden (4–6). Vi retter oss mot omgivelsene og den sammenhengen vi til enhver tid er en del av, samtidig som vi er rettet av de samme omgivelsene. Det er en dynamikk mellom å åpne seg utover og bli rettet av et «blikk» utenfra. «Blikkene uten- fra» kan, på lik linje med plager og sykdom, lukke kroppen mot verden (3). Det gjør noe med vårt forhold til oss selv, andre og omgi- velsene rundt oss. For ungdom jeg møter synes det som om kroppen er konstant fremme, både gjennom smerter og plager og gjennom kroppens ty- delige plass i ungdomskulturen og i samfun- net generelt. Det kan virke som om ungdom fanges i sin egen kropp – fanges i en opptatt- het av kroppen. fag ESSAY Alette Ottesen , MSc., spesialist i psyko- motorisk fysioterapi MNFF, Lillehammer psykomotorisk fysioterapi. Hospitant i FYSIOPRIM. Høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. aletteo@hotmail.com. Dette fagessayet ble akseptert 5.9.2017. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Sammendrag Når vi har det bra og tar del i det som foregår rundt oss, merker vi ikke så mye til kroppen. På den måten kan god helse knyttes til å glemme kroppen. Vi kan vel aldri glemme kroppen. Mer eller mindre kjenner vi den hele tiden. I dette essayet tematiseres å «kjenne og glemme» krop- pen knyttet til fysioterapi. Hva vil det si å kjenne kroppen? Hvordan kan ideen om helse knyttet til å glemme kroppen forval- tes i fysioterapipraksis med ungdom? Å kjenne og glemme kroppen Et fagessay om fysioterapi og ungdom 1 Anna er en oppdiktet ung jente basert på summen av mine praksiserfaringer med mange ungdommer.