Fysioterapeuten 1-2021

48 FYSIOTERAPEUTEN 1/21 Vil du skape debatt, fortelle om din hverdag som fysioterapeut eller har du lest noe i Fysiotera- peuten du ønsker å kommentere? Dine meninger, perspektiv, din kunnskap og erfaringer, og kan- skje kritiske spørsmål , kan vitali- sere og forbedre fysioterapien. Ta pennen fatt! Innlegg sendes til ansvarlig redaktør Irene Mårdalen: im@fysio.no Hovedinnlegg: 3000 tegn inkludert mellomrom. Legg ved portrettfoto Kortinnlegg: 400-1500 tegn. MENINGER Aldri før har vi hatt mer kunnskap om helse- gevinstene av fysisk aktivitet, både på den fysiske og psykiske helsa vår. Likevel later det til å være mindre fokus på fysisk aktivitet i psykisk helsevern. Mange gode motiverende tilbud gjennom mange år er borte, slik som arrangementene Skifestival og Gaustadløp her i Oslo. BUP i Oslo hadde mulighet til å gjøre noe med dette da vi i Mental Helse Ungdom (MHU) ga tilbud om et prosjektsamarbeid for å øke tilbud om fysisk aktivitet i tjenesten. Forslaget ble avvist av BUP før de i det hele tatt hadde satt seg inn i hva dette ville innebære. Dette kan ikke annet enn å leses som et signal om at fysisk aktivitet i tjenesten er nedprioritert til tross for at vi har så mye kunnskap om effekten på helsa vår. Nylig kom WHO med nye retningslinjer knyttet til fysisk aktivitet der de anbefaler et minimum på 150 – 300 minutter med moderat aktivitet i løpet av uka. Dette gjelder også for de av oss som lever med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse. De skriver at over 5 mil- lioner liv årlig kunne blitt spart om vi globalt sett var mer aktive. Det er mange liv! Forskningen er klar. Statistikken er klar. Vi er for lite aktive, hele 25 % av oss, ifølge sta- tistikken WHO henviser til. Samtidig viser det seg at de fleste av oss er enda mindre aktive i en pandemi. Klatreveggen – eget prosjekt I høst har vi i Mental Helse Ungdom, gjennom prosjektet Klatreveggen, fulgt en gruppe ung- dommer med psykiske helseplager, og klatret ukentlig. For oss som instruktører har det vært utrolig gøy å se gleden i øynene, gnisten som tennes litt mer hver gang de møtes og klatrer. De får koblet av, selv om de på mange måter må koble seg helt på. De må være tilstede, 100%, for å mestre. Og de mestrer, mer for hver økt. Litt etter litt. De lærer seg å bevege seg smidig, de lærer seg akkurat hvor mye krefter de trenger for å komme seg til neste klatretak, og de lærer seg å bruke pusten og holde roen, slik at de sparer mest mulig krefter for å komme helt til toppen. De heier på hver- andre. De gliser når de er på toppen. Og de tenker ikke på annet enn hva som er neste ut- fordring. De lærer også å sikre hverandre. Stole på hverandre, bokstavelig talt med livet. Dette skaper relasjoner, og iver etter å fortsette med klatringen, sammen. Måtte stenge Dessverre har den økende smittesituasjonen gjort at alle treningssentre i Oslo er stengt, inkludert klatresenteret vårt. Klatreøktene er byttet ut med marka og bål. Vi samles fortsatt, fordi vi ser hvor viktig det er for ungdommene, spesielt nå. Møteplasser er ikke bare møte- plasser, men også mestringsarenaer for de av oss som sliter med psykiske helseplager. Det er så utrolig mange elementer fysisk aktivitet innehar som ikke erstattes med noe annet. Det å oppleve og erfare gjennom å bevege seg. Mestre. Kjenne seg sterkere. Det er ikke alt som kan løses med samtaleterapi, noen ganger er det en mestringsarena som må til. Et gruppetilbud er en treningsarena og ek- sponeringsterapi for sosial angst. Det er derfor viktig at vi klarer å opprettholde mestringsa- renaene, selv nå under en global pandemi. For tallene er dystre, og vi må agere nå. Hva må til? Vi må være kreative og løsningsorienterte. Problemløsning er essensen av klatring, og det kan vi trenge i arbeidet med psykisk helse. Du Forskningen er klar. Statistikken er klar. Vi er for lite aktive Marit Vadet på klatretur. Foto: privat.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy