Fysioterapeuten 1-2022

38 FYSIOTERAPEUTEN 1/22 FAGARTIKKEL Title: Between responsibility and guilt: personal responsibility in physiotherapy Abstract Personal health responsibility has different meanings. One might mean that unhealthy lifestyles bring about disease and illness, or that the outcome of physiothe- rapy treatment depends on the patient’s effort. But it can also mean that we have moral obligations towards ourselves, those close to us, or the society. When these obligations are not met, personal responsibility can entail guilt and blame. The purpose of this paper is to show how the concept accommodates both the uncontroversial and the far more controversial. There- fore, there is a danger of talking past each other when discussing the topic. Since personal responsibility is a natural part of physiotherapy, through the emphasis on training and home exercises, there is reason to think about the concept. Keywords : personal responsibility, lifestyle, health priorities, physiotherapy, bioethics. pliktelse til å ta de valgene som gir lavest risiko på grunn av våre nærmeste, eller fordi færre helsekroner kan brukes på andre, hvis vi blir syke og kunne ha unngått det? Spørsmålene over viser at de to siste formene for per- sonlig ansvar, som moralsk imperativ og klandrende, er langt mer kontroversielle enn den deskriptive varianten. Videre, dersom vi går med på at vi har disse forpliktelsene og har kunnskapen og kontrollen til å kunne klandres om vi ikke oppfyller dem, er det slett ikke klart hva konsekven- sen skulle være av dette (12). Er det innenfor moralens område, langt unna formelle sanksjoner? Eller bør det på- virke tilgangen til helsevesenet, med for eksempel lavere prioritet som følge? Fra å beskrive sammenhengen mellom livsstil og sykdom, har vi med det beveget oss ut i ulendt og kontroversielt terreng. Hva er spesielt med fysioterapi? Fysioterapeuter foreskriver livsstilsendringer, i form av trening og øvelser. Trenden har lenge gått fra passiv til aktiv behandling. Fra behandlingsbenken til treningsrom- met. Det er sjelden nok å bare trene hos fysioterapeuten. Pasienten må også trene hjemme på egenhånd. Derfor er resultatet av behandlingen avhengig av hva pasienten gjør – eller ikke gjør. Poenget fremføres noen ganger i klartekst: «[…] in order to achieve full recovery of elbow function, it is mandatory that the responsibility for any improvement be transferred to the patients, who can thus become their own therapists by performing exercises at home by them- selves» (13, s. 544).[i] Prioritering av hvem som først skal få behandling er hverdagen for mange fysioterapeuter. Hvis fysioterapeu- ten gir høyere prioritet til pasienter med tidligere nytte av behandlingen (14), handler dette valget trolig også om pasientenes (antatte) evne til å følge opp trening og øvel- ser. Norske prioriteringsutvalg støtter til dels en slik prak- sis: Når nytten av behandlingen avhenger av endringer i livsstil, kan pasienter som ikke gjør endringene få lavere prioritet (15). Her er det personlige ansvaret beskrivende, og viser sammenhengen mellom handling og utfall. Far- ges vurderingen derimot av at pasienten ikke har oppfylt (det du mener er) moralske forpliktelser og kan klandres for valgene, er det noe ganske annet enn vurderinger ut fra nyttehensyn alene. Avslutning Siden personlig ansvar har ulike betydninger, er det fare for å snakke forbi hverandre når temaet diskuteres. Viser vi til en årsakssammenheng mellom livsstil og sykdom? Påpeker vi bare at behandlingsresultatet er avhengig av hva pasi- enten gjør? Eller snakker vi heller om hva slags moralske forpliktelser pasienten har til å stelle godt med egen helse? Kanskje vi til og med mener at pasienten kan takke seg selv for plagene og bør få lavere prioritet ved behov for hjelp? Fysioterapi handler i stor grad om trening og øvelser, som pasienten må gjøre selv. Derfor blir personlig ansvar en naturlig del av faget. Det gjør det ekstra viktig å reflektere over begrepet. Referanser 1. WHO. Noncommunicable diseases. https://www.who.int/news-room/ fact-sheets/detail/noncommunicable-diseases  (sist besøkt 31.08.21). 2. Lim SS, Vos T, Flaxman AD, et al. A comparative risk assessment of burden of disease and injury attributable to 67 risk factors and risk factor clusters in 21 regions, 1990–2010: a systematic analysis for the Global Burden of Disease Study 2010. Lancet 2012; 380: 2224–60. https://doi.org/10.1016/ S0140-6736(12)61766-8 3. Ding D, Lawson KD, Kolbe-Alexander TL, et al. The economic burden of phy- sical inactivity: a global analysis of major non-communicable diseases. Lancet 2016; 388: 1311–24. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(16)30383-X 4. Friesen P. Personal responsibility within health policy: unethical and ineffective. J Med Ethics 2018; 44: 53–8. https://doi.org/10.1136/medet- hics-2016-103478 5. Sharkey K, Gillam L. Should patients with self-inflicted illness receive lower priority in access to healthcare resources? Mapping out the debate. J Med Ethics 2010; 36: 661–5. https://doi.org/10.1136/jme.2009.032102 6. Björk J, Stenfors T, Juth N, et al. Personal responsibility for health? A pheno- menographic analysis of general practitioners’ conceptions. Scand J Primary Health Care 2021: Epub ahead of print. https://doi.org/10.1080/0281343 2.2021.1935048 7. Fischer JM, Ravizza M. Responsibility and control: a theory of moral respon- sibility. Cambridge: Cambridge University Press, 1998. 8. Feiring E. Lifestyle, responsibility and justice. J Med Ethics 2008; 34: 33–6. https://doi.org/10.1136/jme.2006.019067 9. Følling IS. Overvekt – livsstil eller mangel på livssjanser? Tidsskr Nor Lege- foren 2020; 140: 1609. https://doi.org/10.4045/tidsskr.20.0852 10. Andersen MM, Nielsen MEJ. Personal responsibility and lifestyle diseases. J Med Philos 2016; 41: 480–99. https://doi.org/10.1093/jmp/jhw015 11. Cappelen AW, Norheim OF. Responsibility in health care: a liberal egali- tarian approach. J Med Ethics 2005; 31: 476–80. https://doi.org/10.1136/ jme.2004.010421 12. Vincent N. What do you mean I should take responsibility for my own ill health? J Appl Ethics Philos 2009; 1: 39–51. https://ssrn.com/ab- stract=1519434 13. Giannicola G, Polimanti D, Bullitta G, et al. Critical time period for recovery of functional range of motion after surgical treatment of complex elbow instability: prospective study on 76 patients. Injury 2013; 45: 540–5. https:// doi.org/10.1016/j.injury.2013.11.033 14. Øyehaug GA, Paulsen AK, Bjorbækmo W. Avtalefysioterapeuters prioritering av henvendelser: en tekstanalyse. Fysioterapeuten 2020; 87(4): 26–33. https://fysioterapeuten-eblad.no/dm/fysioterapeuten-4-20/26/ 15. Traina G, Feiring E. Priority setting and personal health responsibility: an analysis of Norwegian key policy documents. J Med Ethics 2020: Epub ahead of print. https://doi.org/10.1136/medethics-2019-105612 [i] Jeg fant dette eksemplet i en annen artikkel i Fysioterapeuten: Berdal G, Thomassen EEK, Grimstad O. Fysioterapi etter albuefraktur. Fysioterapeuten 2021; 88(6): 22–6. https://www.fysioterapeuten.no/ albuefraktur-fagfellevurdert-rehabilitering/fysioterapi-etter-albuefrak- tur/134990

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy