Fysioterapeuten 1-2022

64 FYSIOTERAPEUTEN 1/22 KRONIKK temet samt redusert blodtrykk etter opphold i natur (5). Det er mye som taler for at ulike sanseinntrykk i natur, og særlig synet av vakker natur, setter i gang disse helsefrem- mende prosessene. Dette understøttes av studier som viser at pasienter som har utsikt til og «eksponeres» for natur benytter mindre smertestillende midler og kommer seg raskere etter kirurgiske inngrep enn pasienter uten tilgang til naturopplevelser (6). I den generelle befolkningen har man sett at utsikt til vann kan ha særlig positive effekter på mental helse (7). I tillegg til helsegevinster ved selve naturopplevelsen, er natur en viktig setting for fysiske utfoldelser. Mennesker med lett tilgang til naturområder er mer fysisk aktive enn de som ikke har lett tilgang til slike områder (8). Betyd- ningen av fysisk aktivitet for fysisk og mental helse er vel- dokumentert, og inkluderer forebyggende, rehabiliterende og/eller helsefremmende effekter knyttet til bl.a. kreft, dia- betes, hjerte- og karsykdom, beinskjørhet, muskel-skjelett- plager, Alzheimer, demens, depresjon, angst, selvfølelse og livskvalitet (9). For mange er naturomgivelser en setting også for sosial aktivitet; man går tur sammen, drar på stranda sammen osv. Det er også vist at naturomgivelser kan fasilitere og stimulere til nye sosiale interaksjoner (1). Mange har nok erfart hvordan man lettere hilser og kommer i snakk når man er i naturomgivelser sammenliknet med byomgivel- ser. Studier viser betydningen av sosial kontakt for mental helse gjennom redusert ensomhet og økt samhold, tilhø- righet og sosial støtte (10). Nedbygging og stengsler For å utnytte helsepotensialet som ligger i naturen må man ha tilgang til den. I Norge har vi flott natur i både fjell, skog og skjærgård. I tillegg er vi så heldige at allemannsretten gjennom friluftsloven (11) gir alle innbyggere lov til å fer- des i utmark selv om den er i privat eie. Likevel ser vi at tilgangen til denne naturen begrenses på ulike måter. Siden 1960-tallet er det slått fast i plan- og bygningslovens para- graf 1.8 at det er byggeforbud i strandsonen, dvs. innenfor 100 meter langs sjøen. Dette ble gjort nettopp for å sikre at slike naturområder skal være tilgjengelig for folk flest. Til tross for denne bestemmelsen kan den enkelte kommune gi dispensasjon for bygging dersom det inngår i kommu- neplanens arealdel og/eller at byggingen er en klar fordel for allmennheten. Selv om vilkårene for bygging i strand- sonen er strenge, er 100-metersbeltet i deler av landet blitt sterkt nedbygget de siste årene. Særlig gjelder dette i Oslo- fjordregionen, hvor bare 30% av strandsonen er tilgjenge- lig for allmennheten (12). F.eks. er det nå bare 1,8 og 5,6 kvadratmeter strand per innbygger i henholdsvis Oslo og Drammen kommune. Sivilombudsmannen (hvis oppgave er å sikre at offentlige vedtak ikke svekker innbyggeres allmenne interesser) har undersøkt innvilgede dispensa- sjoner (2016-2019) fra byggeforbudet i strandsonen i tre norske kommuner (13). De fant at hele 85% av søknadene var innvilget, at det var feil og mangler ved de fleste av dem og at vurderinger av fordeler og ulemper for allmennheten svært ofte var mangelfulle. Det antas at disse kommunenes strandsonepolitikk og praksis er relativt representativ for andre norske kommuner. Sivilombudsmannen konklude- rer med at strandsonen bygges ned bit for bit pga. enkelt- vise dispensasjoner som ikke er i tråd med regelverket, og forventer at kommunene strammer inn sin dispensasjons- praksis i strandsonen slik at den er i tråd med lovverket. Regjeringen har nylig iverksatt statlige planretnings- linjer for forvaltning av strandsonen der det vektlegges at byggeforbudet skal praktiseres strengt, særlig i Oslofjord- området hvor utbyggingspresset er størst. Samtidig vises det til andre områder som er under tilsvarende press, slik som f. eks. Rogaland, Vestland og Trøndelag. I tillegg til at det er kommunenes ansvar å utarbeide helhetlige planer for forvaltning av strandsonen skal også regionale myndig- heter utarbeide regionale planer for helhetlig tilnærming i strandsonen på tvers av kommunegrenser. Natur bør prioriteres i folkehelsearbeid Fysioterapeuter og annet helsepersonell er vant til å for- holde seg til helsepersonelloven og pasientrettighetsloven. I tillegg må kommuneoverleger og folkehelsekoordinato- rer (deriblant mange fysioterapeuter) forholde seg til, og arbeide etter, folkehelseloven (14). Vi mener denne loven også er aktuell for annet helsepersonell i kommuner og i privat praksis. Formålet med loven er å «bidra til en sam- funnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevne sosiale helseforskjeller» (§1). Loven gir kommunen et sær- lig ansvar for å bidra til denne samfunnsutviklingen og pålegger kommunen å samordne folkehelsearbeidet med planstrategien i henhold til plan- og bygningsloven. Å gjø- re natur lett tilgjengelig for flest mulig er et tiltak som pas- ser særdeles godt til folkehelselovens formål om å fremme helse og forebygge sykdom for alle, uavhengig av sosio- økonomisk posisjon. Det er viktig at allmennhetens rett til strandsonen inngår i kommunens planarbeid. Det virker somat nedbygging og ulovlige hindre i strand- sonen i liten grad fokuseres på i folkehelsearbeidet. Vi har analysert Norges fylkeskommuners folkehelseplaner/-stra- tegier, og selv om det i noen av disse understrekes at tilret- telegging for friluftsliv er viktig, er det ingen som eksplisitt har som målsetting å begrense nedbygging av strandsonen eller å fjerne stengsler i verken strandsone eller andre deler av naturen. Vi antar dette i stor grad også gjelder for en- keltkommuner. God tilgang til natur og naturopplevelser er trolig like viktig for mange innbyggeres helse som det idrettsanlegg vil være, som forøvrig ofte er nevnt i folke- helseplaner. Et eksempel på en kommune som har gått systematisk til verks for å sikre allmennhetens tilgang til strandsonen er Asker (15). Som et resultat av et systema- tisk kartleggingsarbeid har kommunen avdekket over 1700 ulovligheter i strandsonen som store og små hus, brygger, gjerder, kunstige strender, plener og private rasteplasser/ terrasser. Eiere får som følge av dette arbeidet pålegg om å fjerne ulovlighetene og derigjennom slippe allmennheten bedre til. Vi mener fysioterapeuter og annet helsepersonell som jobber med helsefremmende og sykdomsforebyggen- de arbeid også bør engasjere seg i å stoppe privatiseringen av strandsonen. Helsearbeid er også politikk Nedbygging av, og stengsler i, strandsonen er i mange kommuner ganske betente saker der høyre- og venstre- siden i politikken ofte står mot hverandre. For mange vil kanskje dette oppleves som skremmende og feil å engasjere