Fysioterapeuten 1-2022

FYSIOTERAPEUTEN 1/22 69 Ljunggren J og Nordli Hansen M (red.): Arbeiderklassen Cappelen Damm Akademisk Oslo 2021 493 sider 549 kroner ISBN 9788202646240 Det knyttes mange spørsmål til arbeider- klassen. Hvilke yrker kan regnes til arbei- derklassen? Hvordan har sammensetningen av yrker endret seg? Hvilken status har arbeiderklassen i forhold til andre yrker? Hvordan er arbeidsforholdene og mulighe- tene for å påvirke egen arbeidssituasjon? Dette er noen av temaene som omtales i denne boken redigert av Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen. Ulike forfattere har bidratt til bokens 21 kapitler. De aller fleste av dem er utdannet sosiologer. Artiklenes innhold er fremkommet på ulike måter. Enkelte av forfatterne har jobbet på arbeidsplassen i et visst tidsrom, mens andre har basert seg på intervjuer av ansatte eller ledere, og andre igjen har brukt statistiske data for blant annet å illustrere visse sammenhenger mellom ulike yrkesgrupper i arbeidslivet. Etter forord følger tre kapitler med generelle beskrivelser av arbeiderklassen. Disse kapitlene anser jeg som nødvendig lesning for å forstå helheten. Så kan man ut fra overskriftene til de enkelte kapit- lene velge ut hva man vil lese først og i hvilken rekkefølge. To kapitler likte jeg svært godt ut fra deres enkle og lettleste fremstilling, men mye informasjon. Hver av forfatterne var med i det daglige arbeidet, samtidig som de observerte forholdene på arbeidsplassen. Kapitel 10 «Å skape en arbeidskar» skildrer mannskulturen på en byggeplass der forholdet mellom elektri- keren og lærlingen er i fokus. I kapitel 13 beskrives hvordan helsefagarbeidere har det på et sykehjem, og hvordan de opplever å bli bestemt over. På side 39 er det satt opp et nyttig skjema over fordelingen av ulike yrker etter økonomi og utdanning. I bunnen av dette skjemaet står arbeiderklassen. Det skilles mellom faglært og ufaglært arbeiderklasse. Faglærte arbeiderne utgjør elektrikere, tømrere, legesekretærer og hjelpeplei- ere, sistnevnte er en yrkesbetegnelse som er utgått og erstattet av tittelen helsefagarbeider. Ufaglært arbeiderklasse består av assistenter, rengjørere, vektere og sjåfører. Her kunne føyes til butikkan- satte, lagerarbeidere med mer. Arbeiderklassen har endret seg be- tydelig i løpet av få tiår. Antall ansatte i industrien har gått vesentlig tilbake. Det er blitt flere ansatte innen servicenæringen. Innvandrere utgjør en stadig større del av den ufaglærte arbeidskraften. De har lavest lønninger, er i mindre grad fagorganiserte og har i mange tilfeller annen form for ansettelsesforhold. Mange ufaglærte er ansatt i bemanningsbyråer eller jobber for selskap som leverer tjenester til bedrifter. Renholdstjenester blir i stor grad levert til bedrifter av eksterne selskaper, og de fleste ansatte er innvandrere. Uten fast ansettelse på arbeidsplassen blir de ofte mindre inkludert på arbeidsplassen, ifølge undersøkelser. Mange ufaglærte arbeidere har tyngre og mer ensformig og rutinepre- get arbeid enn andre arbeidstakere. De har ofte mindre innflytelse over egen arbeids- situasjon og må rette seg i større grad etter andre sine instrukser for utførelse av arbeid. Dette gir ofte mer helseplager. Manuelt arbeid gir i sin alminnelighet dårligere lønn. Lavere lønninger gir dårligere mulig- heter for gode boforhold, og dette kan slå uheldig ut i forhold til helse. I Oslo er det også forskjell mellom østkant og vestkant. I øst velger de ofte mer yrkesfaglig utdan- ning og ikke studiespesialisering. Karak- terer gir ofte grunnlag for hva slags råd elver får om yrkesutdanning. Har du gode karakterer, velger du studiespesialisering. Under pandemien var det også de lavlønte ufaglærte arbeiderne som i størst grad ble rammet av permisjoner og oppsi- gelser. Rasisme forekommer. Hvis en arbeids- taker har en annen hudfarge eller snakker dårlig norsk, tolker flere dette som uttrykk for at de har dårligere fagkunnskaper. Det er også stereotyper knyttet til visse arbeidsoppgaver og valg av arbeidere. Til sesongarbeid som fiske og jordbruk hevdes det at innvandrere fra visse land, ofte østeuropeere, passer bedre til slikt arbeid enn nordmenn. Dette har igjen gjort det vanskelig for disse næringene under pandemien med reiserestriksjonene. Norge er blitt et land der en stor del av arbeids- kraften er basert på migranter som ikke har fast arbeid i landet. Inntekt og utdannelse gir status. Yrker med lengre utdannelse har høyere lønn og status enn yrker med lavere utdanning og lavere lønn. Det skrives også om sosial mo- bilitet i boken. Ufaglærte og barn av ufag- lærte har mindre grad av sosial mobilitet. Det vil si at de i større grad blir værende i sine lavlønte stillinger. De som har størst sosial status og tjener mest, er i liten grad utsatt for sosial mobilitet. Verken de eller barna endrer sin posisjon i hierarkiet. Boken er grundig med variert innhold og med gode og lange oppsummerende konklusjoner etter hvert kapitel. Omslaget på boken er sort. Jeg tolker dette som et uttrykk for at arbeiderklassen, særlig de ufaglærte og lavlønte, ofte har svært dårlige arbeidsvilkår i forhold til resten av yrkesbefolkningen, det er med på å gi dårligere helse. Boken kan spore oss til å bli mer nysgjerrig på hva slags arbeidsfor- hold den enkelte pasient lever under, og hvordan dette preger den enkeltes liv og helse. Statistisk sett blir ufaglærte i større grad enn andre uføretrygdede, og de lever kortere enn de med fagutdannelse. Mine erfaringer som fysioterapeut i primærhel- setjenesten bekrefter dette. Einar Hafsahl , spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF) Bok: Nødvendig bok om arbeidsforhold i vårt samfunn