Table of Contents 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52

Fysioterapeuten 1-2023

1.23 Årgang 90 www.fysioterapeuten.no Satser på fysioterapien Tidligere lengdehopper Margrethe Renstrøm hoppet fra friidrett til fysioterapi. Side 6

Beskyttet mot dataangrep Risikoen for dataangrep mot små helsevirksomheter øker stadig. De menneskelige og økonomiske konsekvensene av slike angrep kan være svært alvorlige. Hva kan en liten helsevirksomhet gjøre for å sikre seg mot løsepengevirus og andre angrep? TrinnVis har laget en veileder med verktøy for de enkleste og viktigste sikkerhetstiltakene. Veileder for datasikkerhet er laget i samarbeid med bransjeforeninger innen helse, og inkluderer blant annet et minikurs i daglig datasikkerhet for hele personalet. Du finner veilederen under Kurs og veiledere på siden Datasikkerhet i din TrinnVis-konto. Har du ikke TrinnVis? Bestill før 1. mars og få gratis etablering. Styring, HMS og kvalitet

«Endring og utvikling hos pasientene fordrer en villighet til å ta risiko og arbeide i grenselandet mellom det behagelige og ubehagelige, mellom sitt eget og den andres». Dette er av konklusjonene i artikkelen «Psykomotoriske fysioterapeuters beskrivelse og håndtering av utfordringer i pasientrelasjonen – en intervjustudie», ført i pennen av May-Linn Rygg og Helle Rønn-Schmidt. Nettopp det å befinne seg i et grenseland mellom det «ubehagelige» og det «behagelige» er noe vi alle må med jevne mellomrom – og i ulike sammenhenger. Jeg vil tro også Margrethe Renstrøm opplever dette som fysioterapeut. Hun har garantert opplevd det som lengdehopper på internasjonalt toppnivå. Nå er hun i gang med egen praksis uten driftstilskudd midt i Oslo. Dette kan for de fleste oppleves som en utfordrende øvelse. Jakten på pasienter, jakten på å bli oppfattet som best – som det naturlige valget. Jakten på og higen etter å gi en optimal behandling og oppleve fornøyde pasienter. Les om fysioterapeuten og norgesrekordholderen i lengde på side 6. Apropos toppidrett: I noen måneder har det i Fysioterapeuten pågått en særdeles faglig debatt omkring det mange kaller kjernemuskeltrening. Gøran Paulsen, Lars Haugvad og Paul Solberg startet debatten sommeren 2022. Her hevdet de at kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde. Atle Sæterbakken og Vidar Andersen svarte trioen. De skrev at man selvsagt skal trene kjernemusklene. At det vi derimot er usikre på, er hvordan. Begge disse artiklene ble publisert i fjorårets fagutgivelse (oktober – nr. 6). I denne utgivelsen, kommer Paulsen, Haugvad og Solberg med et tilsvar til tilsvar. De mener fortsatt at det er et misforhold mellom forventninger, omfang og tidsbruk av kjernemuskeltrening på den ene siden, og vitenskapelig dokumentasjon og våre praktiske erfaringer på den andre siden. Debatten er etter vårt syn særdeles interessant, og kaster et kritisk blikk på en praksis svært mange fysioterapeuter har hatt et forhold til i lang tid. En tredje fagfellevurdert artikkel i denne utgivelsen har sett på optimalisering av funksjon, fysisk aktivitet og arbeidsdeltakelse ved multippel sklerose (MS). Artikkelen er skrevet av Hanne Kristin Fikke og kollegaer, og konkluderer med at CoreDISTparticipation er gjennomførbar for personer med mild til moderat MS med noen mindre endringer. Opplever du at du som fysioterapeut mangler kompetanse på områdene hånd og arm? Da er du ikke alene, skal vi tro seksjonsleder Tone Soltvedt og fagansvarlig Helle Reiten ved ortopedisk klinikk på Oslo Universitetssykehus. Les saken på side 16. Eilin Ekeland er nok et navn mange fysioterapeuter har merket seg. Hun kan se tilbake på en lang og innholdsrik fagpolitisk karriere. Ifølge henne er det ingen verv som topper det å få forvalte ”den store pengesekken” som styreleder i Fysiofondet. Etter ni år i fondet er Ekeland nå klar for å gi stafettpinnen videre. Vi tok en prat med Eikeland under Hovedlandsmøtet, les saken på side 18. Nå er vi allerede godt i gang med et nytt år. I 2023 kommer Fysioterapeuten ut med fem papirutgaver, mot fjorårets sju. Dette handler om vår økonomiske situasjon. Mellom papirutgivelsene håper jeg du holder deg oppdatert på nettsiden vår, som vi oppdaterer daglig. Er det saker eller temaer du ønsker å lese om, tips oss gjerne! I grenselandet John Henry Strupstad Ansvarlig redaktør FYSIOTERAPEUTEN 1/23 3 Det handler om å utvikle seg selv. Pasientrelasjonen. Sitt eget virke. Bør vi våge mer? Utfordre oss selv og andre i større grad? Leve mer i grenselandet mellomdet behagelige og det ubehgelige?

4 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 FRA FRIIDRETT TIL FYSIOTERAPI 6 Margrethe Renstrøm var lengdehopper på internasjonalt nivå. Nå satser hun på fysioterapien, og trekker paralleller mellom livet som toppidrettsutøver og det å bygge opp egen praksis. AKTUELT 16 Mener det mangler kompetanse på ett konkret område 17 Universitetslektor: – Godt samarbeidmed praksisstedene er essensielt 18 Gir seg som leder av Fysiofondet: – Det morsomste vervet jeg har hatt 19 Fra NFFs hovedlandsmøte F Margrethe Renstrømmøtte Fysioterapeuten på Bislett Stadion for en prat. Innhold F MS: Tverrfaglig intervensjon viste lovende resultater i utprøvingsstudie. 6 Ansvarlig redaktør MSc fysioterapeut John H. Strupstad tlf. 926 24 206 js@fysio.no Layout Kirsten Stiansen tlf. 413 18 188 ks@fysio.no FYSIOTERAPEUTENs FORMÅL Tidsskriftet skal gjennom en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling bidra til at fysioterapifaget utvikler seg i samsvar med samfunnets og befolkningens behov. Tidsskriftet skal belyse fysioterapifaglige, fag- og organisasjonspolitiske, utdanningspolitiske og helse- og sosialpolitiske forhold. (Paragraf 29.2 i NFFs lover). Fysioterapeuten redigeres etter Vær varsomplakaten og Redaktørplakaten. Journalist MSc fysioterapeut Lone Omholt Lossius tlf. 457 21 663 lossius@fysio.no 32 F Ortopedisk klinikk ved OUS etterlyser kompetanse på hånd og arm. 16

FAG 20 Fagartikkel: Kjernemuskeltrening lover fortsatt mer enn det kan holde 26 Vitenskapelig artikkel: Psykomotoriske fysioterapeuters beskrivelse og håndtering av utfordringer i pasientrelasjonen – en intervjustudie 32 Vitenskapelig artikkel: Utprøving av intervensjon for optimalisering av funksjon, fysisk aktivitet og arbeidsdeltakelse vedmultippel sklerose FASTE SPALTER 43 Forbundslederen har ordet 49 Kurskalender 50 Bransjeregisteret FYSIOTERAPEUTEN 1/23 5 ABONNEMENT Norge: 1.100 kroner. Utland: 1.150 kroner. Offentlige institusjoner: 950 kroner. For medlemmer av NFF inngår årsabonnement i medlemskontingenten. Oppsigelse skal være skriftlig. PRODUKTANNONSER HS Media: Kamilla D. Bye, kb@hsmedia.no Tlf. +47 478 53 007 ANNONSEMATERIELL Elektronisk. Tilleggsomkostninger for annet materiell belastes kunden. PRISER, FRISTEROG FORMATER Se www.fysioterapeuten.no/Annonsere STILLINGSANNONSER kun på nett Kirsten Stiansen, ks@fysio.no Tlf. 413 18 188 OPPLAG 9.200 TRYKK Ålgård Offset AS Kirkegata 15, postboks 147 Sentrum, 0102 Oslo. Tlf. 22 93 30 50. www.fysioterapeuten.no E-post: fysioterapeuten@fysio.no UTGIVER Norsk Fysioterapeutforbund Fysioterapeuten nr. 1.2023/90 Redaksjonen avsluttet: 11. januar 2023 ISSN 0016-3384 (trykt utgave) ISSN 0807-9277 (online) Forside: Bo Mathisen Foto uten byline: Colourbox.com F Omå lykkes i pasientrelasjoner. 26 SVANEMERKET Trykksak 2041 0652 NO - 4660 20 F - Det er fortsatt et misforholdmellom forventninger, omfang og tidsbruk på den ene siden, og vitenskapelig dokumentasjon og våre praktiske erfaringer på den andre siden, skriver forfatterne.

6 FYSIOTERAPEUTEN 1/23

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 7 Margrethe Renstrøm har vært lengdehopper på internasjonalt nivå. Studert realfag og skrevet bøker om fysikk og idrett. Midt oppi alt har hun også utdannet seg til fysioterapeut. ›››

8 FYSIOTERAPEUTEN 1/23

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 9 – Er du på sykkel? I dag? Oslos gater har fått et syltynt lag av is og fersk snø, og små krystaller kastes hit og dit i den iskalde nordavinden. – Ja, det er slik jeg kommer meg rundt stort sett hele året, er svaret. Margrethe Renstrøm har et våkent, vennlig og strålende blidt blikk. Hun hopper av sykkelen og låser den inntil et gjerde, før hun ønsker velkommen inn på klinikken ved Bogstadveien. Etter tre år med realfagsstudier, og som forfatter av boka «Fysikk og idrett – innføring i biomekanikk», har Margrethe Renstrøm kanskje et spesielt godt faglig blikk på hvordan en idrettsskade kan oppstå. Hun vet hvilke krefter som kan inntreffe i muskler, sener og ledd, under krevende og gjentakende øvelser. Som fysioterapeut har hun også flere triks i boka for hvordan en utøver best kan trene for å forebygge – eller komme tilbake – når skaden først er skjedd. Men den tidligere lengdehopperen vet også godt hvilke konsekvenser en skade kan få. Hun har friskt i minnet den tiden da hun selv så vidt kunne gå, på grunn av en ødelagt fettpute under hælen. For henne ble skaden imidlertid ikke noe stort nederlag. Den ambisiøse jenta så situasjonen som en gyllen mulighet til å gå «all in» i siste del av studietiden, og for å få mest mulig kunnskap som turnuskandidat. Startet praksis under pandemien I snart tre år har Renstrøm jobbet på klinikken Hopstock Helse, hvor hun deler lokaler med fem andre fysioterapeuter og en osteopat. Klinikken ligger kun et steinkast fra en av Oslos mest populære og travle handlegater. – Vi er utrolig heldige med plasseringen. Mange kommer inn på klinikken fordi de har oppdaget den fra gaten, og vi har alle mulige pasientgrupper i aldersgruppen fem til nittifem, forklarer hun. Men hun har også kjent på det å drive i en tid hvor gatene var nærmest folketomme. – Alle vi som jobber her er innenfor det private markedet. Jeg startet opp og skulle bygge opp en praksis midt i en pandemi. Med null pasienter på lista. Og det ble naturlig nok en utfordring. Det er kanskje først nå jeg får et ordentlig inntrykk av hvordan det er å drive for seg selv, forteller hun. Før hun fortsetter, full av optimisme: – Men det er det som er gøy også da. Å begynne fra «scratch». «Nå har jeg én pasient, i morgen har jeg nok to!». Man har ingen lønn. Å bygge klinikk har blitt utfordringen min nå. Hun mener det er lett å trekke paralleller til å bygge en idrettskarriere. – Jeg er en dyktig fysioterapeut, og jeg tror på det å la evnene tale for seg. At en pasient forteller venner og bekjente om behandlingen, og at listene fyller seg opp på den måten. Men det tar tid, og skjer ikke de første månedene. «God når det gjelder» Interessen for idrett har Renstrøm alltid hatt, og hun vokste opp i et aktivt og inkluderende idrettsmiljø, i den idylliske sørlandsbyen Søgne. – Som barn var jeg veldig aktiv. Drev med turn, og spilte håndball og fotball. Jeg har alltid vært god i idrett, noe jeg merket gjennom idrettsdager på skolen. Jeg kunne nok kanskje drevet aktivt med «hva som helst», men jeg var veldig sprek og spenstig, så friidrett passet meg godt, forteller hun. Renstrøm beskriver en barndom hvor alt lå til rette for å utforske aktivitet, og bygge mestringsfølelse. Hun har hatt begge foreldrene som trenere opp gjennom årene. – Vi hadde en veldig god bane i bygda, og begge foreldrene mine var aktive innen friidrett. Sånn sett lå kanskje forholdene til rette for at jeg skulle fortsette med friidrett, selv om det aldri har vært noe press hjemmefra. Jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, og det har gjort at jeg aldri har vært redd for ikke å lykkes innen idretten. Da Renstrøm var i 16-års alderen ble hun «oppdaget» som et friidrettstalent. – Jeg elsket hverdagen med friidrett. Og livsstilen og miljøet har hele tiden vært viktigere for meg enn konkurransene, som bare utgjør en liten del av det å drive med idrett. Alle venninnene mine var også aktive, og det var ikke noe sted jeg heller ville være enn på trening. Vi reiste på stevner sammen, og det var bare gøy – og det ble ekstra gøy når jeg var så flink, smiler hun. Og legger til: – Vi var sosiale, men også dedikerte, og pushet hverandre på en positiv måte, selv om vi var konkurrenter. Denne «barnlige» gleden med idretten, har jeg nok bevart gjenSatser for fullt på fysioterapien Margrethe Renstrøm (37) har en innholdsrik og allsidig bakgrunn. Nå er det imidlertid fysioterapien hun har valgt å satse på. Å bygge opp egen praksis er litt som å bygge en idrettskarriere, mener hun. TEKST Lone Omholt Lossius lossius@fysio.no FOTO Bo Mathisen

10 FYSIOTERAPEUTEN 1/23

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 11 nom hele karrieren. Renstrøm beskriver seg som spesielt «god under press». Og selv om hun ikke primært lot seg motivere av konkurranse, ble dette en evne hun naturlig nok fikk god nytte av i konkurransesetting. – Jeg har alltid vært god når det gjelder, og hoppet ofte en halvmeter lenger i konkurranse, enn det jeg gjorde på trening. Jeg vant ungdoms-OL, som det første store. Og da vant jeg med én centimeter, i siste omgang. Og Norgesrekorden min satte jeg på aller siste forsøk etter to «dødhopp». EM-bronsen min vant jeg også på én centimeter. Jeg gjør det nok bra under pressede forhold, selv om jeg så klart også har lagt inn den nødvendige treningen, forteller hun. Renstrøm kan huske tilbake på en idrettskarriere som inneholder flere høydepunkter. Selv husker hun best øyeblikket da hun overrasket alle, og kanskje mest seg selv: – Det var NM i Lillehammer i 2009. Ingen hadde noen særlige forventninger til hva jeg kunne prestere. Jeg husker at det i forkant av mesterskapet var satt bilde av en annen lengdehopper på forsiden av stevnebladet. Selv tenkte jeg bare at jeg måtte hoppe et gyldig, og godt nok, hopp slik at jeg kom meg til finalen. Det lå i hvert fall ikke i kortene at jeg skulle ta norgesrekorden, noe jeg endte opp med å gjøre, forteller Renstrøm. Og fortsetter: – Å ta denne rekorden, som frem til da var holdt av Berit Berthelsen, var stort og så overraskende, både for meg og for dem som så på. Og etter dette «gjennombruddet» hadde jeg bare noen måneder å forberede meg til VM i Berlin. Jeg dro rett hjem for å trene. Karrieren min fikk en brå start, og det ble et langt hopp – i enhver forstand. Fysioterapistudenten med den skjulte toppidrettskarrieren Etter dette deltok Renstrøm i flere norges- og verdensmesterskap. Samtidig som idrettskarrieren til Renstrøm virkelig skjøt fart, var hun også i gang med fysioterapistudier ved det som den gang het Høgskolen i Oslo og Akershus. At det gikk en aspirerende idrettsstjerne på kullet var det derimot få av studentene som kjente til. – Jeg husker at det var noen som sa at de hadde sett meg på TV: «Jeg visste ikke at du drev med friidrett». Det synes jeg var litt morsomt. Og hvordan skulle de kunne vite at jeg var lengdehopper? Det er jo ikke sånn man bare kan se på folk, forteller hun. Selv følte hun seg ikke noe annerledes enn sine medstudenter. Hun var bare studenten som tilfeldigvis brukte IDRETTSUTØVEROG STUDENT Selv omhun drev med toppidrett syntes ikke Margrete Renstrøm at hun var særlig annerledes enn de andre studentene på fysioterapeututdanningen.

12 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 «fritiden» på å ta medaljer i nasjonale mesterskap, og reise verden rundt for å delta i europa- og verdensmesterskap. – Det var jo mange på kullet som drev med idrett. Kanskje ikke på helt samme nivå. Men fysioterapeuter er aktive folk, ikke sant? Jeg så ikke min situasjon som noe særlig unik. Renstrøm stortrivdes med fysioterapistudiene fra første stund. – Fagene var interessante, og jeg husker at det var spennende å få anatomiundervisning på Rikshospitalet og Anatomisk institutt. Kombinasjonen av teori og praksis passet meg utrolig godt. Jeg har alltid vært en praktiker og kreativ av natur, en egenskap man får bruk for i fysioterapi. Jeg merket fort at det var kliniker, og ikke akademiker, jeg var. Da ideen om yrkesvalget først dukket opp satt hun imidlertid i en forelesningssal på Blindern, Universitetet i Oslo, som fysikk og teknologivitenskap-student. – Vi hadde forelesning i emnet fysiologi med Olav Sand, forfatteren av «Menneskekroppen». Det var da jeg skjønte at min hovedinteresse var et annet fag. For meg ble disse timene en stor faglig inspirasjon for veien videre, minnes hun. Og da Renstrøm først hadde satt i gang tanken på en fysioterapeututdannelse, visste hun at det var i den retningen hun måtte gå. – Det ble en slags «aha-opplevelse». Selvfølgelig var det fysioterapeut jeg skulle bli. At jeg ikke hadde tenkt på det før! Hun brukte totalt fire år på å komme gjennom studiet, og måtte utsette turnusperioden til senere. – Det oppsto situasjoner der jeg ble nødt til å søke om utsettelse av en praksis, og når jeg kom til turnusåret ble det umulig å gjennomføre det med en gang, forteller hun. «Å være skadet er en ensom prosess» Mens turnusperioden ble lagt «på vent», gjorde Renstrøm det godt på banen. Hun slet med en skade på en fettpute under den ene hælen, men hadde vært i behandling og fått klarsignal til å delta i mesterskap. Det var likevel knyttet stor usikkerhet til EM i Helsinki i 2012. – Jeg husker at jeg hadde dårlig tid, og var i tvil om jeg ville rekke å komme i form i tide. Men det gjorde jeg, og det endte i en bronsemedalje. Etter det vellykkede mesterskapet i Finland, hadde Renstrøm kun en måned på seg til å være klar til de olympiske leker (OL) i London. Hun la inn mye trening, og følte at kroppen fungerte godt. – Jeg brukte tiden godt, og følte meg egentlig i mitt livs form. Jeg «perset» på alle tester, forteller hun. Og fortsetter: – Men dette er som regel et tydelig tegn på at man ligger litt i «grenseland», og når jeg ser i bakspeilet ser jeg at mengden med trening nok ble for stor. Skaden hadde ikke fått tid til å lege ordentlig, og den behandlingen jeg hadde fått var ikke god nok. Hun forteller at belastningen som leddene utsettes for under lengdehopp, forutsetter at sener, muskler og andre strukturer rundt leddet er godt nok rustet til å ta imot. – Leddet utsettes for en ti–tolv ganger kroppsvekten under en sats. Det skal helst ikke være en eneste skadet fiber, alt må være perfekt for å tåle denne belastningen. Jeg skulle brukt mer tid, og de rundt meg skulle forstått det. Den skaden var ikke leget. Og under OL skjedde det som kanskje måtte skje. – Det skjedde ikke engang i en sats, men under et tilløp. Deler av plantar-senen røk, forteller Renstrøm. Hun forsto ikke først hva som hadde skjedd. – Det kjentes ut som jeg hadde tråkket på en spiker. Vi håpet lenge at det bare var en krampe, og vi prøvde å holde meg inne på banen så lenge som mulig. Men etter hvert måtte vi innse at det var snakk om en akutt og betydelig skade. I løpet av noen minutter ble OL ødelagt for Renstrøms del, og tiden som fulgte ble preget av en skadet fot. – Jeg gikk fra å hoppe tre meter i stille lengde – det er veldig bra, altså – til å halte rundt i OL-landsbyen på krykker neste dag. Hun vil likevel ikke kalle hendelsen for noen nedtur. – Nei, men det tok litt tid å omstille seg. Jeg husker jeg hadde en venninne som skulle opp til avsluttende eksamen i fysioterapi dagen etter. Vi snakket sammen på telefonen og diskuterte mulige caser. Jeg spurte fysioterapeuten på laget om hun hadde noen innspill. Det var deilig å få tankene over på noe annet, forteller hun. Og fortsetter: – Det minnet meg på at jeg hadde et liv ut over friidretten. Jeg hadde fysioterapifaget, som jeg elsker, og jeg skulle ut i turnus etterpå. Hvis jeg ikke hadde hatt noe annet, hadde det nok blitt svært tøft å stå i den situasjonen. Jeg aldri har stilt meg ultimatumet «nå eller aldri», og derfor har det også vært lettere for meg å akseptere skader. Selv om det er en idrett som «har sin tid», så var det OK om jeg måtte trene litt mindre et år. Etter skaden brukte Renstrøm et helt år bare på å klare å begynne å jogge. Hun bygget seg sakte opp etter skaden. Skiftet satsfot. – Jeg satte seg meg et nytt mål, og ville ta norsk rekord på den nye satsfoten. Hun begynte på turnusperioden på ortopedisk klinikk på Ullevål. – Det var jo et passende sted å være. Jeg haltet meg rundt i gangene på avdelingen, men jeg stortrivdes med gode kolleger og superflinke veiledere – og jeg fikk en liten pause fra idretten. Da jeg kom hjem etter arbeidsdagen Det ble en slags «aha-opplevelse». Selvfølgelig var det fysioterapeut jeg skulle bli. At jeg ikke hadde tenkt på det før!

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 13 skulle jeg ikke på trening, for jeg kunne ikke trene noe særlig. Jeg kunne fokusere fullt på fysioterapien. Matlaging ble også en ny hobby. Erfaringen med å kjempe seg tilbake fra skader, har gitt Renstrøm en unik erfaring som hun bruker aktivt i møte med sine pasienter på klinikken. – Det å være utøver ga meg en erfaring med at målrettet rehabilitering, over tid, gjør det mulig å komme tilbake fra skader, til og med i en bedre form enn tidligere, forteller hun. Og fortsetter: – Men det å være skadet kan være en langvarig prosess. For noen er det snakk om år. I rollen som fysioterapeut har jeg mulighet til å stå i slike prosesser sammen med pasienten, være tålmodig – en «brems». Det kan være ensomt å være skadet. Jeg tror det å få vite at man ikke trenger å stå i det alene kan ha en stor betydning. Dette bruker jeg i rollen som fysioterapeut. Denne rollen kan alle fysioterapeuter ta, selv om man ikke er med i det spesialiserte teamet på Olympiatoppen forteller hun. Biomekanisk resonnering i klinikken Renstrøm har en bakgrunn som gir henne et bredt perspektiv, også utover det å være idrettsutøver. Hun har mange andre ulike «hatter», og en av disse sitter på toppen av et skikkelig «realfagshode». Etter å ha fullført studiene i fysikk- og teknologivitenskap, fortsatte Renstrøm med å undervise i biomekanikk for idrettsstudenter ved Universitetet i Agder. I 2021 utga hun boken Fysikk- og idrett sammen med sin mor Reidun Renstrøm. – Mor er utdannet kjernefysiker. Vi jobbet sammen for å skape en bok som skulle gjøre biomekanikk mer relevant for idretten. Med konkrete eksempler fra idrettsbevegelser og hvordan ulike krefter påvirker muskel- og skjelettsystemet, forteller hun. Hun tror at emnet kan oppleves som tørt og vanskelig for mange. – Fysioterapiutdannelsen inneholder ingen emner med anvendt matematikk. Derfor tror jeg mange bare stopper opp, når de møter på talleksemplene. Men biomekanikk FLYTTET FOKUS En større skade gjorde at Margrethe Renstrømmåtte flytte fokuset bort fra friidretten. I opptreningsperioden brukte hun i stedet tiden til å satse for fullt på studiene og å fullføre turnusperioden.

14 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 handler også om faktorer vi forholder oss til hver dag som fysioterapeuter- som belastning, kraft og tid. – Bruker du selv en biomekanisk tankegang under klinisk resonnering i behandling? – Jeg vet ikke, sier hun. Og tenker en stund. – Jo, det er klart jeg gjør, bare kanskje ikke bevisst. Men ikke sant, man vet jo for eksempel at ved å forlenge avstanden fra rotasjonsaksen til kraftens angrepspunkt i en øvelse, vil belastningen og vanskelighetsgraden skrus opp, forklarer hun, mens hun demonstrer ivrig. – Det er jo så sentralt for å kunne progrediere en øvelse. Jeg tror mange forholder seg til de fysiske lovene på denne måten. Uten at de er klar over det. Fortsatt mange baller i lufta Renstrøm har bodd i hovedstaden i snart tjue år. Da hun først kom til byen som nittenåring var det for å starte på teaterstudier. – Jeg elsker å studere, og det føles som om det er noe jeg alltid har drevet med. Siden jeg også har hatt en aktiv idrettskarriere ved siden av, har det til tider krevd en ekstra innsats, og jeg husker at jeg satt med pensumbøkene i fanget og leste på trikken på vei til trening, forteller hun. For tiden er det imidlertid «bare» fysioterapi og fagutøvelse hun velger å fokusere på. Og så skal hun ta billappen. Sammen med kjæresten er hun bosatt sentralt i Oslo, bare noen hundre meter fra klinikken hvor hun nå satser for fullt som fysioterapeut. – Det er en forferdelig skummel by å kjøre i. Idrettskarrieren har hun, mest sannsynlig, lagt på hylla. I hvert fall ser det slik ut på sosiale medier. – Jeg har besøkt instagram-kontoen din, og ut fra den ser det ut som du kanskje sluttet aktivt med friidretten i 2020? Stemmer det? – Jeg er generelt lite aktiv på sosiale medier, det må sies. Men jo, det kan vel stemme. Lengdehopp-karrieren har vel aldri blitt avsluttet, sånn offisielt. Men da pandemien kom og banene stengte ned, krevde det jo en stor egeninnsats for å kunne fortsette. I starten var jeg veldig kreativ. Hoppet lengde i gata og fant trapper å trene i, overalt hvor jeg dro. Men etter hvert føltes dette også som en naturlig tid for å avslutte tiden som toppidrettsutøver, forteller hun. Og legger til: – Samtidig kjenner jeg at det er litt vanskelig å si stopp. Og jeg har egentlig litt lyst til å svare: tja, kanskje kommer jeg tilbake igjen? Det har vært vanskelig å gi seg, og jeg har tenkt «er denne delen av meg borte nå?». Men jeg kan se bakover på alle minnene. Om tiden hadde strukket til hadde Renstrøm ønsket å ta større del i friidretten, selv om det da måtte blitt i en annen rolle. – Senest i forrige uke måtte jeg si nei til et tilbud om en trenerrolle, noe som var synd, men det er tidkrevende. Renstrøm mener det er behov for friidrettstrenere, spesielt kvinnelige trenere. Hun håper derfor at flere kvinner vil engasjere seg i idretten. n ET NATURLIGVENDEPUNKT Pandemien gjorde det lettere for Margrethe Renstrøm å legge idrettskarrieren på hylla og gi fysioterapien en større plass i hverdagen.

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 15 EG Hano: Journal og booking - vi feirer 25 år i 2023! • Trygt og sikkert siden 1998 • Alt-i-ett skybasert; admin, journal, booking og betaling • Mobil, nettbrett og PC • Integrasjon med Convene, NHN, HELFO, Exorlive • Fri support Booking, kasse og journal for behandlere hano_salg@eg.no 66 77 66 73 www. eg . no EG Hano er et utmerket CRM system som tar seg av avtaler, økonomi, journalføring og booking. > Haakon Rønning Kvam, Daglig leder Rygg & Rehab fra 250,- Gratis oppstart Scan for å lese mer om EG Hano

16 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 www.follofuturafysio.no | www.alfacare.no Ved ortopedisk klinikk på Oslo Universitetssykehus opplever de mangelfull kompetanse på området hånd og armblant turnuskandidatene. Det håper de et nytt samarbeidmed OsloMet kan endre på. TEKST Lone Omholt Lossius lossius@fysio.no Ortopedisk klinikk på Oslo Universitetssykehus (OUS) tar imot totalt åtte turnuskandidater gjennom året, fordelt mellom de tre seksjonene Ullevål, Rikshospitalet og Storgata 40 (legevakten). Seksjonsleder ved klinikken, spesialfysioterapeut Tone Soltvedt, forteller at kandidatene kompetanse på området hånd og arm er mangelfull. – Allerede under startsamtalen kommer det frem at de er usikre, sier hun. – Forbausende Soltvedt beskriver den manglende kompetansen som overraskende. – Det jeg har sett har forbauset meg veldig. Hånden som region og håndens funksjon er så sentral for pasientens liv, sier hun. Samtidig ønsker hun å rose turnuskandidatenes innsats for å lære. – Vi ser at det er behov for kontinuitet i læringen på dette området. Seks måneder er helt nødvendig for å komme til en grad av selvstendighet. Etter denne tiden kan de gå inn i de fleste fagfelt på et visst nivå, også ved hånd-problematikk. – Dette er flinke folk. De står på og tar ting veldig lett. De går inn i driften og blir etter hvert selvstendige fysioterapeuter, noe som også er målet. Ifølge henne forplanter problemet seg videre inn i arbeidslivet. – Når vi har forsøkt å rekruttere til området, opplever vi at det har vært veldig lav kompetanse blant søkerne, og vi er har endt opp med å rekruttere fra «våre egne». Behov for kompetanse ut over de spesialiserte enhetene Kollega Helle Reiten, spesialfysioterapeut og fagansvarlig på området hånd og arm, forteller at erfaringene også kommer fra turnuskandidatene selv. – De har vært veldig åpne og ærlige på at de kan lite om fagområdet. De har kun begrenset kjennskap fra det de har lært om slagrehabilitering, sier hun. Ortopedisk klinikk regnes som en spesialisert enhet på området hånd og arm. – Hos oss finnes det mange problemstillinger som er svært avanserte og spesialiserte. Likevel opplever vi at den mer «generelle» kunnskapen mangler hos kandidatene, forklarer Reiten. Bør sørge for et «minimumsnivå» Reiten viser til innholdet i utdanningen for å forklare problemet. Hun tror det undervises for lite om skader og lidelser i hånd og underarm på grunnutdanningen. – Vi hadde håpet at studentene hadde mer kompetanse når de kommer til oss. I læreplaner virker opplæringen innen hånd veldig generell, og det er behov for litt mer «kjøtt på beinet». Jeg mener utdanningen bør sørge for et slags minimumsnivå, hvor hver enkelt student har vært innom fagområdet hånd og arm. I mine øyne er området like relevant som kne- og hofteproblematikk, sier hun. Iverksatte tiltak internt Seksjonsleder Soltvedt forteller at personalgruppen har arbeidet internt for at kunnskap om hånd og arm som fagområde skal bli mer tilgjengelig for turnuskandidatene. – Vi startet med å innføre et eget «turnusopphold» på hånd. Her blir kandidatene introdusert for aktuelle problemstillinger innenfor fagområdet, forklarer hun. Klinikken har også innført en ordning der det annet hvert år plasseres en turnuskandidat i tjeneste ved legevakten, for å jobbe utelukkende med problemstillinger knyttet til hånd. – Her får kandidaten fordype seg grundig gjennom hele seks måneder. Vi tenker at det de lærer hos oss er svært nyttig å få med seg ut i arbeidslivet. Og at de slipper at fagområdet blir stående som et «hvitt felt på kartet», sier Soltvedt. Brakte studiestedet på banen – Da det ble spørsmål fra fysioterapiutdanningen ved OsloMet om vi kunne være praksissted for studenter, var vi veldig usikre på om problemstillingene ville bli for spesialiserte for dem. Selv om de interne tiltakene for turnusMener det mangler kompetanse på ett konkret område VIL ØKE KOMPETANSEN Seksjonsleder Tone Soltvedt og fagansvarlig Helle Reiten ved ortopedisk klinikk på Oslo Universitetssykehus håper at et nytt samarbeidsprosjekt med OsloMet skal bidra til å øke kompetansen blant studentene. Foto: Turid Karlsen.

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 17 kandidatene opplevdes som gode, var Soltvedt usikker på hvordan studenter i praksis ville kunne klare seg ved klinikken. – Undervisningen har ikke «rigget» studentene med de verktøyene de trenger for å kunne hente mest mulig ut av en praksisperiode hos oss, forklarer hun. Forespørselen fra fysioterapiutdanningen ved OsloMet ga henne likevel en anledning til å drøfte bekymringene rundt opplæringen i hånd og arm, og be studiestedet ta sin del av ansvaret for å heve kompetansen. – Vi hadde en intern diskusjon hos oss, og kom frem til at vi ville undersøke om vi kunne lage et undervisningsopplegg i samarbeid med skolen. Ideen skapte interesse i personalgruppen, og dermed var frøet sådd, forteller Soltvedt. Nytt undervisningsopplegg Soltvedt forteller at dialogen med universitetet ble god og opplevdes som ønsket fra begge parter. – Vi ble møtt på en veldig god måte, med entusiasme og engasjement. Resultatet av samarbeidet mellom de to institusjonene ble et pilotprosjekt, hvor et nytt undervisningsopplegg står sentralt. Opplegget inkluderer undervisningsfilmer på fagområdet hånd og arm, som skal finnes tilgjengelig for studentene på nett. – Vi fikk en utfordring i retur fra skolen om å bistå i å produsere et sett med undervisningsfilmer sammen med medieseksjonen fra OsloMet, forklarer Soltvedt. n Les hele saken på fysioterapeuten.no Universitetslektor Kari Anette Bruusgaard tror samarbeidet med ortopedisk klinikk på Oslo Universitetssykehus kan bidra til å styrke studentenes kompetanse på området. TEKST og FOTO Lone Omholt Lossius lossius@fysio.no Som tidligere praksiskoordinator var Kari Anette Bruusgaard, som også er kontaktlærer ved Rikshospitalet, lydhør da seksjonsleder ved ortopedisk klinikk fortalte om bekymringene rundt turnuskandidatenes manglende kompetanse på hånd og arm. – Et godt samarbeid med praksisstedene er essensielt for å skape gode praksisperioder. Derfor er tilbakemeldingene verdifulle for oss, forklarer hun. – Det ble viktig for meg at vi kunne nøste opp i dette sammen. «Fokustrengsel» ved utdanningen Bruusgaard hadde stor forståelse for bekymringen til seksjonslederen. – Det er ikke vanskelig å se at vi har problemer med å gi en introduksjon til alle fagspesifikke områder. Bachelorutdanningen er helt klart preget av en «fokustrengsel», og vi klarer ikke dekke området hånd og arm godt nok i programplanen, innrømmer hun. Bruusgaard forteller om en ny programplan for utdanningen. Studentene undervises i området hånd og arm allerede fra første studieår. Undervisningen inkluderer funksjonsundersøkelse i første året, fysioterapi knyttet til rehabilitering etter nevrologiske skader i tredje semester og deretter inngår brudd- og håndskader i muskelskjelett-enheten i fjerde semester. Undervisningen i fjerde semester opplever Bruusgaard som spesielt utfordrende. – Undervisningen skal romme så mange fagområder, og det mangler plass i emnet. Vi sliter med å forankre nok kunnskap og ferdigheter om hånd og arm i undervisningen, spesielt innen spisset ortopedisk kunnskap og individrettet behandling, forklarer hun. – Vi ser at det er så mange ting vi skulle hatt inn i bachelorutdanningens «grunnpakke». Derfor ønsker vi oss en femårig utdanning. Lager filmer om håndrehabilitering Samtalene med ortopedisk klinikk ble utgangspunktet for å finne en løsning. – Vi begynte å kartlegge hva praksisstedet mener studentene bør kunne før de kommer, og hvordan vi kan tilrettelegge for dette gjennom ulike læringsaktiviteter, forteller Bruusgaard. De ble enige om å tilføre undervisningen et nytt element, bestående av flere undervisningsfilmer som vil være tilgjengelig for studentene. – Vi har fått verdifull hjelp fra medieseksjonen ved universitet i pilotprosjektet, som har produsert flere filmer for oss forteller Bruusgaard. Filmene skal inngå i et pilotprosjekt om rehabilitering av arm- og håndskader, til bruk før studentene skal ut i praksis i fjerde semester. – Det blir fri tilgang, og filmene kommer til å ligge ute for alle studenter og andre som har interesse for dette. Innholdet skal deles med så mange som mulig, forklarer hun. Bruusgaard håper prosjektet kan bidra til å gjøre studentene tryggere på fagområdet hånd- og armskader. – Hensikten med pilotprosjektet er å utvikle undervisningsmaterialet, inkludert filmer, for å se om det kan bidra til å styrke studentens kompetanse før de skal ut i praksis og turnus, sier Bruusgaard. – Jeg tenker det kunne blitt et utrolig spennende tverrfaglig prosjekt på sikt. Et godt samarbeid Bruusgaard opplever at samarbeidet med ortopedisk klinikk har vært både givende og nyttig. – Det har vært moro. Vi har hatt gode møter og et godt samarbeid, sier hun. n Universitetslektor: – Godt samarbeidmed praksisstedene er essensielt SAMARBEID – Det har vært moro, sier universitetslektor Kari Anette Bruusgaard ved OsloMet.

18 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 Eilin Ekeland kan se tilbake på en lang og innholdsrik fagpolitisk karriere som fysioterapeut. Ifølge henne er det ingen verv som topper det å få forvalte «den store pengesekken» som styreleder i Fysiofondet. Etter ni år i fondet gir hun nå stafettpinnen videre. TEKST og FOTO Lone Omholt Lossius lossius@fysio.no – Jeg har vært her lenge nok og det er grunnen til at jeg gir meg nå. Eilin Ekeland er et kjent navn for mange fysioterapeuter. Gjennom flere år har hun engasjert seg i fagutvikling og -politikk. Hun har lang fartstid i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), og har hatt flere sentrale roller opp gjennom årene. – Jeg valgt inn som lokaltillitsvalgt nesten rett fra studiene, og jeg har hatt en funksjon eller rolle i forbundet i nesten hele mitt yrkesaktive liv. – Vært en glede I perioden 2005–2013 satt Ekeland som forbundsleder i NFF. Etter ni år som fagpolitisk frontfigur forlot hun forbundet og trådte inn i styret til Fysiofondet. Der satt hun først tre år som styremedlem. Deretter ble hun valgt som leder for fondsstyret, et verv hun har hatt de siste seks årene. Fysiofondet er hjemlet i Lov om Folketrygd, og ble i sin tid forhandlet frem av Norsk Fysioterapeutforbund (NFF). Midlene i fondet skal gi fysioterapeuter mulighet til å bruke midler til fellesformål i form av kunnskapsutvikling og kompetanseheving. Ekeland beskriver det som svært givende å være en del av fondets styre. – Å få åpne pengesekken som bidrar til økt faglig aktivitet og som muliggjør gjennomføringen av både forskningsprosjekter og etter- og videreutdanninger blant fysioterapeuter, har vært en glede. Dette vervet har vært det morsomste jeg har hatt, på tross av tidvis store utfordringer, sier Ekeland. Tre forbund i samme styre Ifølge fysiofondet.no ble Fondets vedtekter stadfestet av Sosialdepartementet i 1975, og endret av helse- og omsorgsdepartementet i 2017. Ekeland forteller at det da ble bestemt, som en av flere nye vedtektsendringer, at fondsstyret ikke lenger utelukkende skulle bestå av medlemmer fra NFF, men også fra Norsk Manuellterapeutforening (NMF) og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF). Samtidig åpnet Fysiofondet for at de tre organisasjonene også kunne søke om midler til etter- og videreutdanning. – Denne endringen spesielt har preget fondet så lenge jeg har vært en del av styret, både organisering av styret og fondets praksis. Vi har måttet bruke god tid på forberedelser og på innkjøring av de nye vedtektene og utvidede tildelinger til etterutdanningene. De siste årene har vi forsøkt å lande litt, forteller Ekeland. Jobbet for en felles forståelse Ekeland legger ikke skjul på at sammensetningen av det nye styret bød på noen utfordringer. – Vi har måttet «klumpe oss sammen» på en helt ny måte som et styre. Jeg tror det lå en forventning i de andre organisasjonene om at når de fikk medlemmer inn i styret, så ville dette føre til at det ble tildelt mer penger til organisasjonen. Vi måtte derfor jobbe litt med en felles forståelse rundt vurderingsgrunnlaget for søknadene, forklarer hun. Og forklarer: – Det er ingen sammenheng mellom hvem som sitter i styret, og hvor pengene tildeles. Vi deler ut på bakgrunn av en faglig vurdering av søknadene som kommer inn. Man er inhabil til å ta denne vurderingen dersom man har en tilknytning til ansøkende part. Representerer styremedlemmet en bestemt organisasjon, regnes man som inhabil når man skal vurdere en søknad fra denne organisasjonen. Ekeland tror den nye sammensetningen av medlemmer i styret også har brakt med seg noen fordeler. – Jeg har tro på at det finnes arenaer som er uavhengig av organisasjonstilknytning. Hvor grasrota i faget kan møtes. Vanskelige vurderinger Å vurdere søknader basert på fag og kvalitet, uavhengig av de ulike fagorganisasjonenes interesser, ble en viktig føring for det videre arbeidet i styret. – Alle tildelinger blir gjort basert på søknadens kvalitet, det måtte også gjelde etterutdanningsmidlene. Faget er felles for alle tre organisasjoner. Men det var likevel vanskelige vurderinger å ta. Hvem som skulle få penger, var én ting. Der hadde vi hjelp fra en fagkomite som kunne vurdere kvalitet opp mot fag. Men hvordan skulle fordelingen av midler mellom dem fordeles? Hvordan skulle vi beregne det? Dette har vært utfordrende spørsmål, sier Ekeland. Balansegangen mellom forskning og utdanning Fysiofondet har gjennom årene forvaltet deler av fondet til gjennomføring av forskningsprosjekter blant fysioterapeuter. I 2019 mente tidligere forbundsleder i NFF Fred Hatlebrekke imidlertid at det var behov for en justering av fondets forvaltning, med en større del av potten til etter- og videreutdanning. Saken ble tatt opp i flere runder, og endte i en justering av fondets midler. I 2020 ble midlene til det store nasjonale forskningsprosjektet FYSIOPRIM faset ut. – Det var i grunnen et ønske fra alle organisasjonene at vi skulle bruke mer penger på utdanning og mindre på forskning. Derfor gjorde vi justeringer, selv om det var med tungt hjerte. En konsekvens av dette er at vi må avslå søknader om støtte til mange fantastiske forskningsprosjekt, forteller Ekeland. Gir seg som leder av Fysiofondet: – Det morsomste vervet jeg har hatt MORSOMT OGUTFORDRENDE Eilin Ekeland gir seg etter seks år som leder for fondsstyret.

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 19 Hun mener utdanning og forskning ikke kan sees uavhengig av hverandre. – Sett i lys av at det er lærermangel ved flere utdanningsinstitusjoner, bør doktorgradsprosjekter prioriteres. Det er slik vi skaffer lærere. Derfor handler dette mest om å finne den gode balansenmellom forskning og utdanning. Disse diskusjonene må tas år for år. Sitter i årlige forhandlinger Fysiofondet er statlig finansiert, og får sine midler gjennom årlige forhandlinger. – Hvor mye vi får blir bestemt ved forhandlingsbordet med staten hvert år, sammen med takstforhandlingene til avtaleterapeutene. Beløpet henger sammen med hvor mye penger Norge har til disposisjon, basert på lønns- og prisvekst, forteller Ekeland. Har ett viktig råd til sin arvtaker Ekeland forteller at valget av ny styreleder for fondet vil skje under årets første styremøte i 2023. Og som avtroppende leder, har hun spesielt ett råd å gi til den som skal ta over vervet etter henne. – Legg organisasjonspolitikken igjen utenfor styrerommet! Klarer man det, kan man diskutere hva som er faglig best og riktig å støtte. Man bør stille seg spørsmålet: hva trenger samfunnet – og dermed landets fysioterapeuter, mest? I stedet for å spørre hva de ulike fagorganisasjonene ønsker. Jeg tror at en slik felles praksis har vært årsaken til at fondet har fungert såpass godt de siste årene. Ja, vi er valgt fra ulike organisasjoner, men lojaliteten vår ligger hos fysioterapeutene og fagmiljøet generelt, sier hun. Ekeland ser nå frem mot en roligere hverdag, i tiden etter at en ny styreleder for Fysiofondet er på plass. – Jeg kommer nå til å bruke tiden min på min «vanlige» jobb, som er å være virksomhetsleder i Drammen kommune. Men jeg får litt mer fritid, og det blir veldig deilig, sier hun. n Gerty Lund gjenvalgt Gerty Lund, som på forhånd var innstilt av NFFs sentrale valgkomite til forbundsledervervet, ble av Hovedlandsmøtet 2022 gjenvalgt for en ny 3-årsperiode. Her er NFFs og Fysioterapeutens nye styre Leder: Gerty Lund, leder Næringspolitisk råd: Patrick Jensen, leder Fag- og utdanningspolitisk råd: Kine Tveten, leder Tariffpolitisk utvalg: Elisabeth Harstad, leder Faggruppelederforum: Kenneth Martinsen, regionleder-representant: Stig Fløisand. Frie styremedlemmer: Kathrine Rømmen og Mona Lønning Kjos. Fysioterapeutens styre består i tillegg av Kirsten Stiansen, tillitsvalgt i redaksjonen. Valgene til de øvrige vervene i NFF, se fysio.no Nei til en utredning og ja til en annen Norsk Fysioterapeutforbund skal være en del av Uniofellesskapet også i årene som kommer. En utredning av forholdet til Unio ble nedstemt på landsmøtet. Noen minutter tidligere stemte den samme forsamlingen ja til å utrede 5-årig grunnutdanning for fysioterapeuter – dersom NFFs styre finner at det er ressurser i organisasjonen til å utføre denne typen utredning. NFF-budsjettet i havn I et stramt budsjettforslag, var det nok få – eller ingen – som opplevde seg som vinnere. Nyutdannede fysioterapeuter (NUF) fikk gjennom sin sak om at deres medlemmer skal få tilbake rabatterte priser på NFF-kurs fra 2023. Tidsskriftet Fysioterapeuten ble tildelt 150.000 kroner mer per år enn i det fremlagte forslaget den neste treårsperioden. Det samme fikk NFFs faggrupper. Næringspolitisk råd ble tildelt 20.000 kroner mer i året, mens Selvstendig næringsdrift (SN) også ble tildelt ekstra midler til takst- og ASA-forhandlinger. NFF sender delegasjon til Dubai Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) skal være representert under generalforsamlingen i World Physiotherapy i Dubai neste år. NFF sier nei til selve kongressen, men sender to personer til generalforsamlingen. Verken det danske, finske eller svenske fysioterapeutforbundet sender delegater til den samme generalforsamlingen, mens det islandske forbundet sender folk til både kongressen og generalforsamlingen. Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter har vedtatt at de ikke deler ut reisestipend til fysioterapeuter som reiser til verdenskongressen i Dubai. Fra NFFs hovedlandsmøte Det nye Fondsstyret Fra Norsk Fysioterapeutforbund (NFF): Fred Hatlebrekke og Vegar Moen (nye medlemmer), og Marianne Aars og Irma Blaker (gjenvalgt). Fra Norsk Manuellterapeutforening (NMF): Eirik Aarum (nytt medlem). Fra Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF): Eirik Grøneng (nytt medlem). Staten representeres ved gjenvalgt medlem Caroline Hodt-Billington. Fondsstyrets varamedlemmer består av nytt medlem Tove Bergan (NFF), gjenvalgt medlem Inger Lise Aamot Aksetøy (NFF), gjenvalgt medlem Jan Birger Løken (NMF), gjenvalgt medlem Marie Pettersen (PFF) og gjenvalgt medlem Hilde Lurås (statens representant). Fondsstyret vil, ifølge daglig leder i Fysiofondet Eline Rygh, velge ny styreleder og nestleder ved årets første styremøte 14. og 15. februar.

20 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 FAGARTIKKEL Kjernemuskeltrening lover fortsatt mer enn det kan holde Sammendrag Innledning: Dette er et tilsvar på «Kommentar til artikkelen «Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang»» av Sæterbakken og Andersen. Hoveddel: Kjernemuskeltrening har røtter i klinikken og vi diskuterer hvordan dette kan påvirke vår oppfatning av ryggen og behovet for å trene kjernemusklene. Vi redegjør og diskuterer for vårt valg av litteraturgrunnlag og metodiske utfordringer for forskning på kjernemuskeltrening. Avslutning: Gjennom å svare på Sæterbakken og Andersens kommentar stiller vi spørsmålstegn ved hensikten(e) med kjernemuskeltrening og opptattheten og fokuset på kjernemusklene. Vi opprettholder vår oppfatning av et misforhold mellom forventninger, omfang og tidsbruk av kjernemuskeltrening på den ene siden, og vitenskapelig dokumentasjon og våre praktiske erfaringer på den andre siden. Nøkkelord: Buk- og ryggmuskler, ryggplager, idrettsutøvere, idrettsprestasjon, skadeforebygging. Gøran Paulsen, PhD., professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole. Fagkonsulent ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Utdannet fysioterapeut. goranp@nih.no. Lars Haugvad, MSc., fysioterapeut ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Paul Solberg, PhD., fagansvarlig styrke ved Olympiatoppen, Norges Idrettsforbund. Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 28. oktober 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Innledning Vi applauderer Sæterbakken og Andersens [1] kommentar til vår artikkel «Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang» [2]. Sæterbakken og Andersen utfordrer vår argumentasjon og kommer med flere innsiktsfulle kommentarer. Denne diskusjonen gir oss mulighet til å få frem flere nyanser, presisere og underbygge våre hovedpoeng om kjernemuskeltrening. «Er kjernemuskulaturtrening nødvendig visst ein trener tung styrketrening med baseøvingar som knebøy, markløft og framover-bøygd ståande roing?», spør Sæterbakken og Andersen, som deres operasjonalisering av vår artikkel. På dette spørsmålet svarer Sæterbakken og Andersen ved å referere til vitenskapsmannen Ole Brumm, kjent for «ja takk, begge deler» (som for øvrig er en feilsitering [3]). Dette er en helgardering, men vi er enig i at kjernemuskeltrening kan (men må ikke) inngå i et hvilket som helst treningsprogram. Vårt budskap var (og er) at kjernemuskeltrening generelt brukes i for stor grad, særlig blant idrettsutøvere. Vårt viktigste poeng er at typiske kjernemuskeltreningsøvelser ikke bør brukes som erstatning eller på bekostning av tradisjonelle styrketreningsøvelser eller idrettsspesifikk trening (se liste med eksempler på kjernemuskeltreningsøvelser i [2]). Hoveddel Kjernemuskeltrening har, som utbrodert i vår fagartikkel [2], utsprunget fra klinikk og forskning på uspesifikke korsryggplager. Vi er enige med Sæterbakken og Andersen i at kjernemuskeltrening kan være en strategi for rehabilitering ved kroniske uspesifikke ryggplager, selv om andre behandlings- og treningsformer tilsynelatende kan være tilsvarende effektive [4-8]. Vi vil også understreke at det ikke er holdepunkter for at kjernemuskeløvelser alene forebygger hverken idrettsskader eller ryggplager generelt [8, 9]. Mens Sæterbakken og Andersen unngår den kliniske siden av kjernemuskeltrening, ønsker vi å bevisstgjøre både trenere i idretten og klinikere om risikoen for å sykeliggjøre ryggen og rasjonalisere kjernemuskeltrening utfra dette [10]. I samsvar med det vi opplever i praksis, har Reeves og kollegaer [11] foreslått at ryggplager kan ha en iatrogen årsaksforklaring. Dette betyr at oppfatninger og uttalelser fra helsepersonell og trenere om at ryggsøylen er skjør og må beskyttes med trening av kjernemusklene og løfteteknikker kan gi eller opprettholde ryggplager [11-14]. Antagelser om ryggens egenskaper og risikofaktorer for skader kan endre måten vi bruker ryggen og kroppen på [15]. Ryggplager er et stort problem både i den generelle befolkning

FYSIOTERAPEUTEN 1/23 21 og blant idrettsutøvere [16, 17]. Vi mener derfor helsepersonell og trenere må være oppdatert om risikofaktorer og årsak-virknings-sammenhenger for ryggplager [9]. Ved både forebygging og rehabilitering bør vi alle velge våre ord med omhu angående forklaring av effekter av øvelser og trening [18, 19]. Vi mener trenere og klinkere bør tenke seg om før de bruker kjernemuskelstabilitet som innsalgsargument for spesifikke øvelser, fordi utøveren dermed kan oppfatte sin rygg som ustabil. Sæterbakken og Andersen mener vår påstand «fundamentet til kjernemuskeltreningskonseptet vakler» er problematisk, fordi vi baserer oss på 30-40 år gammel forskning. En av hovedhensiktene med vår artikkel (2) var å trekke linjene helt tilbake til utgangspunktet for kjernemuskeltrening, for vi mener et historisk perspektiv er vesentlig for å forstå konseptet slik det fremstår i dag. Vi mener også at det er mer enn rimelig å hevde at forskningen fra 90-tallet er en del av kunnskapsfundamentet for kjernemuskeltrening i dag. Dette kan tydeliggjøres ved at studiene til Paul Hodges fra 1990- og tidlig 2000-tallet er sitert hyppig også de siste årene (se Paul Hodges profil på Google Scholar). Forskningen på kjernemuskeltrening har selvsagt gått fremover de siste årene – men hvor mye? Overbevisningen om at kjernemusklene generelt er en «weak-link» synes fortsatt å være aktuell i forskningslitteraturen [20, 21]. Sæterbakken og Andersen har rett i at ordskiftet om kjernemuskeltrening endret seg på slutten av 2000-tallet, men dette var (er) kritiske røster [22-24], som etter vår erfaring ikke har vært tilstrekkelig for å endre praksisfeltet i Norge nevneverdig. For å vise til forskningsfremskritt, refererer Sæterbakken og Andersen til ni artikler som er publisert mellom 2005 og 2019 (der fire er publisert av dem selv [25-28]). Kort sagt, disse studiene viser at kjernemuskelaktiviteten i sammensatte, «funksjonelle» øvelser – inkludert varianter av tradisjonelle styrkeøvelser, er bedre enn de mer klassiske, isolerende og statiske kjernemuskeløvelsene, som «planken». Altså, studiene Sæterbakken og Andersen refererer til støtter langt på vei våre råd (se informasjonsboks). Når det er sagt, har elektromyografi (EMG), som er den dominerende metoden i nevnte studier, mange svakheter [29] – og særlig problematisk for rygg- og bukmuskler som er dels små og dels ligger i tynne lag [30]. Utover det helt © Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons. org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten. VEKTLØFTING Solfrid Koanda i aksjon under Europamesterskapet i 2021. Foto: Isaac j Morillas, Norges Vektløfterforbund.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy