12 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 «fritiden» på å ta medaljer i nasjonale mesterskap, og reise verden rundt for å delta i europa- og verdensmesterskap. – Det var jo mange på kullet som drev med idrett. Kanskje ikke på helt samme nivå. Men fysioterapeuter er aktive folk, ikke sant? Jeg så ikke min situasjon som noe særlig unik. Renstrøm stortrivdes med fysioterapistudiene fra første stund. – Fagene var interessante, og jeg husker at det var spennende å få anatomiundervisning på Rikshospitalet og Anatomisk institutt. Kombinasjonen av teori og praksis passet meg utrolig godt. Jeg har alltid vært en praktiker og kreativ av natur, en egenskap man får bruk for i fysioterapi. Jeg merket fort at det var kliniker, og ikke akademiker, jeg var. Da ideen om yrkesvalget først dukket opp satt hun imidlertid i en forelesningssal på Blindern, Universitetet i Oslo, som fysikk og teknologivitenskap-student. – Vi hadde forelesning i emnet fysiologi med Olav Sand, forfatteren av «Menneskekroppen». Det var da jeg skjønte at min hovedinteresse var et annet fag. For meg ble disse timene en stor faglig inspirasjon for veien videre, minnes hun. Og da Renstrøm først hadde satt i gang tanken på en fysioterapeututdannelse, visste hun at det var i den retningen hun måtte gå. – Det ble en slags «aha-opplevelse». Selvfølgelig var det fysioterapeut jeg skulle bli. At jeg ikke hadde tenkt på det før! Hun brukte totalt fire år på å komme gjennom studiet, og måtte utsette turnusperioden til senere. – Det oppsto situasjoner der jeg ble nødt til å søke om utsettelse av en praksis, og når jeg kom til turnusåret ble det umulig å gjennomføre det med en gang, forteller hun. «Å være skadet er en ensom prosess» Mens turnusperioden ble lagt «på vent», gjorde Renstrøm det godt på banen. Hun slet med en skade på en fettpute under den ene hælen, men hadde vært i behandling og fått klarsignal til å delta i mesterskap. Det var likevel knyttet stor usikkerhet til EM i Helsinki i 2012. – Jeg husker at jeg hadde dårlig tid, og var i tvil om jeg ville rekke å komme i form i tide. Men det gjorde jeg, og det endte i en bronsemedalje. Etter det vellykkede mesterskapet i Finland, hadde Renstrøm kun en måned på seg til å være klar til de olympiske leker (OL) i London. Hun la inn mye trening, og følte at kroppen fungerte godt. – Jeg brukte tiden godt, og følte meg egentlig i mitt livs form. Jeg «perset» på alle tester, forteller hun. Og fortsetter: – Men dette er som regel et tydelig tegn på at man ligger litt i «grenseland», og når jeg ser i bakspeilet ser jeg at mengden med trening nok ble for stor. Skaden hadde ikke fått tid til å lege ordentlig, og den behandlingen jeg hadde fått var ikke god nok. Hun forteller at belastningen som leddene utsettes for under lengdehopp, forutsetter at sener, muskler og andre strukturer rundt leddet er godt nok rustet til å ta imot. – Leddet utsettes for en ti–tolv ganger kroppsvekten under en sats. Det skal helst ikke være en eneste skadet fiber, alt må være perfekt for å tåle denne belastningen. Jeg skulle brukt mer tid, og de rundt meg skulle forstått det. Den skaden var ikke leget. Og under OL skjedde det som kanskje måtte skje. – Det skjedde ikke engang i en sats, men under et tilløp. Deler av plantar-senen røk, forteller Renstrøm. Hun forsto ikke først hva som hadde skjedd. – Det kjentes ut som jeg hadde tråkket på en spiker. Vi håpet lenge at det bare var en krampe, og vi prøvde å holde meg inne på banen så lenge som mulig. Men etter hvert måtte vi innse at det var snakk om en akutt og betydelig skade. I løpet av noen minutter ble OL ødelagt for Renstrøms del, og tiden som fulgte ble preget av en skadet fot. – Jeg gikk fra å hoppe tre meter i stille lengde – det er veldig bra, altså – til å halte rundt i OL-landsbyen på krykker neste dag. Hun vil likevel ikke kalle hendelsen for noen nedtur. – Nei, men det tok litt tid å omstille seg. Jeg husker jeg hadde en venninne som skulle opp til avsluttende eksamen i fysioterapi dagen etter. Vi snakket sammen på telefonen og diskuterte mulige caser. Jeg spurte fysioterapeuten på laget om hun hadde noen innspill. Det var deilig å få tankene over på noe annet, forteller hun. Og fortsetter: – Det minnet meg på at jeg hadde et liv ut over friidretten. Jeg hadde fysioterapifaget, som jeg elsker, og jeg skulle ut i turnus etterpå. Hvis jeg ikke hadde hatt noe annet, hadde det nok blitt svært tøft å stå i den situasjonen. Jeg aldri har stilt meg ultimatumet «nå eller aldri», og derfor har det også vært lettere for meg å akseptere skader. Selv om det er en idrett som «har sin tid», så var det OK om jeg måtte trene litt mindre et år. Etter skaden brukte Renstrøm et helt år bare på å klare å begynne å jogge. Hun bygget seg sakte opp etter skaden. Skiftet satsfot. – Jeg satte seg meg et nytt mål, og ville ta norsk rekord på den nye satsfoten. Hun begynte på turnusperioden på ortopedisk klinikk på Ullevål. – Det var jo et passende sted å være. Jeg haltet meg rundt i gangene på avdelingen, men jeg stortrivdes med gode kolleger og superflinke veiledere – og jeg fikk en liten pause fra idretten. Da jeg kom hjem etter arbeidsdagen Det ble en slags «aha-opplevelse». Selvfølgelig var det fysioterapeut jeg skulle bli. At jeg ikke hadde tenkt på det før!
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy