Fysioterapeuten 1-2023

22 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 FAGARTIKKEL • Sørg for spesifisitet i treningen gjennom relevante bevegelsesutslag i ryggsøylen og utfordringer av kjernemusklene. For en håndballspiller kan bryteøvelser være spesifikk kjernemuskeltrening, mens for en sprinter kan det være å løpe uten armsving, f.eks. med en stokk over nakken. • I idretter med krav til rotasjon i ryggsøylen, som ved kast, slag, og ved å svinge en golf-/ishockey-kølle eller liknede, blir treningen av kjernemuskler viktig, fordi det er idrettsspesifikt. Eksempelvis, vil styrke- og kastøvelser med medisinball være sentrale, men øvelsene bør primært gjøres slik at beina er med i kastbevegelsen. Dette er altså kastøvelser eller spesifikke styrke-/ power-øvelser, ikke kjernemuskel-øvelser. • Langrenn, klatring, bryting/judo, dans og turn er eksempler på idretter med store krav til kjernemuskler; og disse idrettene (eller delelementer-/øvelser) kan brukes som ressurstrening av andre utøvere, f.eks. ballspillutøvere, for å trene kjernemuskler i dynamikk med ekstremitetene (hele den kinetiske kjeden). • Benytt frivektsøvelser, som knebøy, markløft, og vektløftingsøvelser; og gjør overkroppsøvelser, som skulderpress og roing, stående (istedenfor i sittende). Men unngå å sette spesifikt fokus på å «stramme» kjernemusklene. Gi heller tilbakemeldinger om kroppsposisjoner, som «stolt holdning», «rett deg opp og løft blikket», «være så høy sommulig», etc. Bevisstgjøring av ryggsøylens posisjoner og bevegelser i samspill med bekkenet og skulderbuen via speil og video kan være nødvendig ved innlæring av øvelser. • Fokuser på bevegelseskontroll av hele kroppen (balanse, koordinasjon og rytme) og resultatet av hele bevegelsen, som løftehastighet eller hopp- eller kastlengde. • Unilaterale øvelser, som ettbeins knebøy og markløft, kan supplere bilaterale øvelser ved å stille større og/ eller andre krav til kjerne- og andre stabiliseringsmuskler, inkludert postural kontroll/balanse. Asymmetrisk ytre motstand, som en manual i en hånd ved utfallsøvelsen, kan brukes til å ytterligere forsterke kravet til stabilitet/balanse og bevegelseskontroll. Men merk deg at store krav til koordinasjon/balanse går på bekostning av maksimalstyrke og muskeloppbyggende effekter. Vi anbefaler alltid en kombinasjon av unilaterale og bilaterale øvelser. I denne sammenheng har Sæterbakken, Andersen og kollegaer gjort flere relevante studier [26, 27, 56-58]. • Inkluder gjerne enkelte, typiske kjernemuskeløvelser i treningen, men bruk dem fortrinnsvis som oppvarming/nedtrapping. Påse progresjon fra generelle- til mer idrettsspesifikke øvelser (f.eks. ala FIFA11+ for fotball). • Ikke bruk tid på å kvantifisere kjernemuskelegenskaper med spesifikke tester. Vurder heller den helhetlige bevegelseskvaliteten eller idrettsteknikken. Våre praktiske råd opplagte (muskler brukes eller ei), synes EMG nærmest verdiløst til å predikere treningsutbytte som muskelvekst [31, 32]. Vi referer selv til EMG-studier under, men du bør være klar over reliabilitets- og validitetsutfordringer med EMG-metoden. Forskning på kjernemuskeltrening har ikke bare et problem med EMG-metoden, men har lidt og lider fortsatt av problemer med å måle kjernemuskelegenskaper [22, 24, 33]. Eksempelvis testet Waldhelm og Li [34] 19 ulike kjernemuskel-assosierte tester av styrke, utholdenhet og motorisk-kontroll, og fant utilfredsstillende reliabilitet på alle testene (målefeil på 14-80 %; mens <10 % kan anses som akseptabelt [35, 36]). Kortfattet betyr dette at det er nærmest umulig å undersøke om endringer i kjernemuskelegenskaper kan forklare prestasjonseffekter i idrett. Sæterbakken og Andersen poengterer at en funksjonell oppdeling av lokale og globale muskler er tilbakevist [23]. Det bestrider vi ikke [24, 37], men vi mener dette var viktig å trekke frem, fordi tankegodset var sentralt i utviklingen av kjernemuskeltreningskonseptet. At inndelingen av lokale og globale muskler fortsatt er aktuelt kan imidlertid ses i nylige publikasjoner [38, 39]. Vi tviler også sterkt på at forestillingen om lokale og globale muskler er helt forlatt hos praktikere innen idrett og fysioterapi – og hvor mye kan vi egentlig stole på dokumentasjonen for dette (jf. utfordringer med EMG-metoden)? Vi kunne for øvrig ikke vært mer enig i sitatet Sæterbakken og Andersen henter fra Willardson [23], som strengt tatt sier at isolert kjernemuskeltrening er ineffektivt. Vi leser Sæterbakken og Andersens kommentar som at de kritiserer oss for «cherry picking» når vi omtaler kjernemuskeltrening og prestasjon i vår usystematiske oversiktsartikkel. Sæterbakken og Andersen nevner i denne sammenheng to nylige meta-analyser [40] – som vi riktig nok refererte til i vår opprinnelig artikkel [2]. Den ferskeste av disse meta-analysene, der Sæterbakken og Andersen selv er forfattere, skal angivelig omhandle studier som trener muskler i trunkus. Trunkusmuskler inkluderer som kjent kjernemuskler, men også muskler som styrer ekstremitetene. Går vi denne meta-analysen [41] etter i sømmene, finner vi flere eksempler på at den bare delvis kan si noe om kjernemuskeltrening. Den studien (av 31) i meta-analysen med størst effektstørrelse (uavhengig av utkomstvariabel) er nok en studie av Sæterbakken og medarbeidere [42]. I denne studien, som målte endringer kasthastighet, trente håndballjenter (16-17 år) slyngeøvelser med tre vanskelighetsnivåer for å sørge for progresjon (studien varte i 6 uker). Øvelsesutvalget inkluderte armhevninger i slynge og ettbeinsknebøy på balansepute (med ekstern motstand). For oss fremstår treningen som ble gjennomført mer som tung styrketrening enn ren kjernemuskeltrening. I en tilsvarende studie med kvinnelige håndballspillere ga mer klassisk, isolerende kjernemuskeltrening, ingen effekt på kasthastighet [43]. Videre, i kategorien med retningsendringer/«agility» har begge studiene med størst effektstørrelse i meta-analysen til Sæterbakken og medarbeidere [41] inkludert trening av bein (underkropp), som markløftsvarianter og plyometriske/spenst-øvelser. Det er et tankekors med denne meta-analysen at noen få studier antyder veldig store prestasjonseffekter (effektstørrelser >2,0) og trekker dermed opp gjennomsnittseffektene (kva-

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy