VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 30 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 av fysioterapeutene sier det; «for meg høres det ut som ...». Dette illustrerer hvordan fysioterapeuten tar ansvaret for at det er vedkommende sitt inntrykk av situasjonen, ikke en sann tolkning. Spørsmålet åpner slikt sett opp for – og legitimerer – pasientens livs- og opplevelsesverden. Det at fysioterapeutene løfter frem og tematiserer sine fornemmelser av situasjonen viser hvordan de tar sitt bidrag som subjekt i relasjonen på alvor. For Benjamin innebærer intersubjektivitet nettopp en anerkjennelse av den andre og seg selv (14). I møte med relasjonelle utfordringer hevder Benjamin at anerkjennelse av den andre gjør det mulig å skape rom for konsensus – det intersubjektive tredje – der tanker og følelser løftes opp og frem gjennom utveksling. Dette tredje rommet kan sees opp mot «refleksjonsrommet» som fysioterapeutene er opptatt av å skape. Det at fysioterapeut «åpner opp for pasientens perspektiv» eller utforsker videre idet det blir utfordrende, kan fungere som en anerkjennelse av pasienten som subjekt og autonomt individ. Intersubjektivitet innebærer nettopp at aktørene opprettholder sin autonomitet samtidig som man skaper felles forståelse (19). Intersubjektivitet innebærer videre likeverdighet, og tilsier at de sterke dikotomiene som kommer frem i en relasjonell tohet viskes ut (14,20). I det fysioterapeutene i medmenneskelighet – og uten å hevde at de har noen fasitsvar – «ser på det å være menneske» sammen med pasient, kan det demonstrere en slik likeverdighet. Fysioterapeutene kan sies og erkjenne sitt bidrag som subjekt også i måten de forstår og tilnærmer seg pasientens kroppslige uttrykk med utgangspunkt i sin egen kropp. Ved å bruke egen kropp som en ressurs får de mer innsikt i hva som skjer i relasjonen. Fysioterapeutenes bruk av egen kropp som en ressurs i krevende behandlingssituasjoner samsvarer også med funn i tidligere studier (1,3,21,22). I kroppsfenomenologien er subjektet kroppslig forankret og kroppen og dens praksis har forrang fremfor det refleksive; vi har et grep om verden før vi kjenner det bevisst eller verbalt (12). Ut fra funnene i studien kan fysioterapeutenes kroppslige fornemmelser av «noe som skjer» i rommet sies å gjenspeile kroppens forrang, der både terapeut og pasient er og eksisterer som kroppslige subjekter. Fornemmelsene forutsetter at fysioterapeutene har en tilstedeværelse og oppmerksomhet mot seg selv og den andre. Som Håkon beskriver det så; «sitter jeg godt i meg selv». Det handler om å tørre Funnene fra denne studien bidrar med nye beskrivelser av utfordringer i pasientrelasjonen. Opplevelser av at det «handler om å tørre» er etter vår kjennskap ikke tidligere beskrevet i litteraturen. Ifølge Scheff innebærer relasjoner alltid en risiko der det sosiale båndet konstant må testes og fornyes for å kunne forbli intakt (23). Idet fysioterapeut inviterer pasient til å snakke om relasjonen ved å spørre «hva kjenner du i forhold til meg?», eller «hva skjer nå»? kan det illustrere øyeblikk hvor det relasjonelle båndet blir testet. Spørsmålet innebærer en risiko for å bli avvist som terapeut og potensielt tape ansikt eller kjenne på skam. Dette kan forklare hvordan det innebærer å «tørre» gå utfordringene i møte sammen med pasient. Funnene viser at fysioterapeutene er villige til å sette seg i en sårbar posisjon. Det å tørre gjøre seg sårbar, krever mot (24). Fysioterapeutene viser mot og sårbarhet ved å orientere seg i det intersubjektive feltet gjennom spørsmål og ved å bruke egne kroppslige fornemmelser. Tidligere studier samsvarer med funn fra denne studien. Disse viser at fysioterapeuter opplever at utfordringer kan bidra til å gi behandlingen ny retning og fremme utvikling (1,3). Stern hevder at dersom terapeut forstår kritiske øyeblikk i relasjonen som en normal hendelse og som en anledning til å skape noe nytt, så endres terapeutens terskel for angst til det lavere (25). Dette kan forklare hvordan fysioterapeutene anser det utfordrende som en ressurs med potensiale til å bli et «vendepunkt» eller «vekst» videre i behandlingen. Det kan også sees i lys av Håkon sitt utsagn: «nå er jeg ikke redd lenger». Fysioterapeutene praktiserer avstand og nærhet der de er ute etter å forstå og anerkjenne pasientene sitt ståsted. Ifølge Scheff må et sikkert sosialt bånd involvere både nærhet og distanse (23). Nærhet forstås hos han som innsikt i den andres ståsted og utgangspunkt, mens avstand forstås som at man aksepterer den andres selvstendighet og autonomi. Dette kan sees opp mot fysioterapeutenes praksis av avstand gjennom måten de ansvarliggjør pasientene og ber om tydeliggjøring, samtidig som de kan gå inn i en nærhet der de er ute etter å forstå og anerkjenne pasientene sitt ståsted. En slik balanse mellom nærhet og distanse forutsettes av oppmerksomhet og tilstedeværelse fra terapeutenes side (23, 25). Nettopp denne balansegangen mellom konfrontasjon og støtte har også blitt understreket i tidligere studier (1,3). Metodiske styrker og svakheter Studien bidrar med økt kunnskap om hvordan man som fysioterapeut kan forstå og tilnærme seg utfordringer i pasientrelasjonen. Holdninger, væremåter og utsagn som er løftet frem er klinisk relevante ved at de kan anvendes i praksis av andre fysioterapeuter. Dybdeintervju som metode kan ha gitt anledning til å komme nærmere inn på de relasjonelle utfordringene; hva som skjer og hvordan de håndteres. Koding og kategorisering ble utført med sparring fra både veileder og fysioterapeuter som jobber med psykomotorisk fysioterapi. Førsteforfatter reflekterte rundt sin forforståelse og tilstrebet å gjøre den eksplisitt ved å skrive den ned før intervjuene. Førsteforfatters forforståelse tar utgangspunkt i profesjonen som fysioterapeut. Sentralt i profesjonen står verdier som å fremme pasientenes helse, deriblant deres ressurser, autonomi og selvstendighet. Utfordringer i møte med egne pasienter utgjør også en del av denne forståelsen og påvirker valgene tatt underveis i oppgaven og analyseprosessen. Førsteforfatter utøvet refleksivitet ved å være oppmerksom på egne tanker og følelser som oppstod underveis i intervjusituasjon og analysearbeid. En svakhet ved dybdeintervju som metode er at det ikke egner seg like godt til å belyse praksisinnsikt og den tause, erfaringsbaserte kunnskapen slik som eksempelvis observasjon som metode ville gjort (26). Det kan samtidig være krevende å artikulere relasjonelle situasjoner i retrospeksjon som kan belyse problemstillingen. Derfor tilstrebet førsteforfatter å gi informantene rom for stillhet og refleksjon underveis i intervjuene. Fra denne studiens ståsted ble kun erfaringene til fire psykomotoriske fysioterapeuter belyst. Dette redusererer generaliserbarheten og overførbarheten. Pasientenes opplevelser kan likevel sies å ha blitt indirekte belyst ved at terapeutens kliniske
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy