VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 40 FYSIOTERAPEUTEN 1/23 (37). Dette er i tråd med en annen studie (11) og støtter tidligere kritikk om at EDSS som eneste funksjonsmål ikke er tilstrekkelig i tidlig fase av MS (38). Det er behov for å implementere en spesifikk funksjonsvurdering som vurderer årsaksforhold og endringspotensiale, samt standardiserte måleparameter for gange og balanse i MS-poliklinikken (39). Dette kan bidra til å fange opp de med behov for oppfølging på et tidlig stadium, når mulighetene for opprettholdelse og forbedring av funksjon er best (13, 14, 16). Bedringen i gangdistanse på 46.41 meter vurderes som klinisk meningsfylt (27). Det er ingen overraskelse at intervensjoner som adresserer gange også gir forbedring i gangdistanse, selv om enkelte studier med intensiv gangtrening rapporterer om uheldige hendelser (40). I vår studie var oppmøtet langt lavere i den intensive utetreningen (53%) enn på innetreningen (77.5%). De som deltok systematisk ute rapporterte at trening i regn og kaldt vær ga mestringsfølelse. Likevel indikerer oppmøtet at struktur og intensitet bør vurderes før en storskalastudie. Dette er spesielt viktig siden den største endringen i gangdistanse kom etter de første 4 ukene GroupCoreDIST, hvor intensiteten var lav og innholdet fokuserte på underliggende forutsetninger for postural kontroll og balanse, som somatosensorisk aktivering for å bedre føttenes tilpasning til gulvet, muskellengde og aktivering av kjernemuskulatur i koordinert samspill med ekstremitetene. Disse elementene er viktige i postural kontroll, spesielt antisipatoriske posturale justeringer (APAs); små justeringer i mage, rygg, bekken, hofter og legg/ankel som forbereder oss for forutsigbare forstyrrelser av tyngdepunktet før og under bevegelse (41). Hos pmMS er APAs ofte ineffektive, ettersom somatosensoriske utfordringer, pareser, kort muskulatur og endret muskelspenning, setter den finjusterte koordineringen mellom kroppsdeler på spill og gir økte kompensatoriske posturale justeringer (CPAs) (42). CPAs brukes normalt til gjenvinning av balanse ved uforutsigbare forskyvninger av tyngdepunktet (41) og er lite hensiktsmessig i konstant bruk. Resultatene viser at intervensjoner som fokuserer på å bedre rammebetingelser for postural kontroll/balanse på kroppsstruktur/funksjonsnivå kan bedre gangfunksjon. I tidlig fase av MS, da skadene på SNS er små kan et slikt fokus på gjenoppretting av funksjon heller enn øving på kompensatoriske balansestrategier være et viktig tilskudd til klinisk praksis. Funnene støttes av tidligere studier hvor høy dose GroupCoreDIST (tre ganger i uken + hjemmeøvelser) men med relativt lav intensitet ga signifikante og klinisk meningsfylte forbedringer i gangdistanse som vedvarte i hele 6 måneder (11). Viktigheten av fokus på underliggende forutsetninger for balanse støttes også av at deltakerne opplevde funksjonsvurderingen hos fysioterapeut (MS-poliklinikken) som godt tilpasset deres spesifikke utfordringer. Individualisering anbefales for pmMS, (43) og før gruppetrening gir dette grunnlag for å skreddersy øvelsesutfordringer og progresjon til den enkelte (21, 23) og mulighet for spesifikt å adressere endringer i funksjon muntlig, noe som er vist å forsterke gruppedeltakernes refleksjoner av egne muligheter for bevegelse og aktiviteter i dagliglivet (11). Oppmerksomhet og deling av opplevelser er i så måte viktige kliniske verktøy for en forsterket opplevelse av endring, slik deltakerne rapporterte om også i denne studien. Resultatene viste videre betydelig bedring av trunkuskontroll fra baseline til 11 uker, TIS-modNV på 1.77 poeng (11%), som støttes av en tidligere studie (9). Intervensjonens fokus på å optimalisere samspillet mellom aktivering av kjernemuskulatur og distal aktivitet er også adressert i andre intervensjoner med positive resultat (44). Trunkuskontroll har moderat korrelasjon til gange og høy korrelasjon til balanse hos pmMS (45). MiniBESTest viste i denne sammenheng en bedring på 1.69 poeng i uke 11. Selv om dette er en beskjeden forbedring kan den vise at intervensjonen potensielt bedrer forutsetninger for balanse og postural kontroll. Resultatene fra kraftplattformen viste ingen klar bedring, men siden alle test-oppgavene besto i å stå med begge beina på plattformen ga dette trolig ikke nok balanseutfordring til å fange opp endring. I en storskalastudie anbefales derfor at mer utfordrende oppgaver legges til. Aktivitetsmålerne viste 5-7000 skritt per dag og baseline mean: 17,22 min/dag uke 6: 12,78 min/dag uke 11: 16,75 min/dag i moderat aktivitet gjennom studien. Dette er mindre enn anbefalt for pmMS (150 minutter per uke) (43). Antall minutter med inaktivitet økte betydelig fra baseline til uke 6 og uke 11 (henholdsvis 37 og 24 min). Resultatene er i tråd med litteraturen og viser en viktig klinisk utfordring; å øke fysisk aktivitetsnivå for pmMS (4) særlig siden Covid-19-pandemien har gitt nedgang i aktivitetsnivå hos denne gruppen (46). CoreDISTparticipation vektla økt fysisk aktivitet og la opp til uteøkter som deltakerne ble oppfordret til å videreføre. Egentrening oppleves ofte som mindre spesifikt og motiverende enn å trene i gruppe ledet av en fysioterapeut (20). Selv om de nye nettbaserte trenings-videoene opplevdes nyttige og kan ha løftet egenmestring og tilgjengelighet, bør en fremtidig storskalastudie integrere digital støtte for fysisk aktivitet med høy intensitet. En kombinasjon av digital og fysisk oppfølging er ønsket av fysisk aktive pmMS med små til moderate funksjonsutfordringer (46). Fysisk aktivitet gir økt kapasitet, kan ha nevroprotektive fordeler og minske nevral atrofi hos pmMS (14, 15, 16.), noe som understreker betydningen av tidlig adressering (13). Siden deltakerne i denne studien ikke ble mer fysisk aktive, bør dette vektlegges mer i en storskalastudie. Vi vet fra tidligere studier at redusert funksjon, lite fysisk aktivitet og redusert deltakelse i arbeid både er en personlig byrde for pmMS og en samfunnsmessig utfordring. Det er viktig å adressere disse utfordringene systematisk og dette er den første intervensjonen som knytter disse sammen. Denne utprøvingsstudien har gjort det mulig å gjøre en foreløpig vurdering av sikkerheten med gjennomføring, praktisk gjennomførbarhet samt grad av deltakelse og etterlevelse av CoreDISTparticipation. Liten størrelse på utvalget og mangel på randomisering og kontrollgruppe gjør at denne studien ikke kan si noe om effekt, imidlertid underbygger den gjennomførbarhet av intervensjonen. Funksjonsutfordringer, redusert fysisk aktivitet og arbeidsdeltakelse hos pmMS viser at det er behov for en større randomisert kontrollert studie (RCT) hvor de foreslåtte justeringene tas inn og hvor også mulige samfunnsøkonomiske effekter undersøkes. Kunnskap fra en storskala-RCT kan bidra til mer tilpassede tjenester til rett tid for pmMS som er tidlig i et forløp, og dermed ha potensiale til å redusere den personlige byrden og sosiale kostnader knyttet til pmMS.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy