Fysioterapeuten nr. 10 - 2016

36 / 60

36 FYSIOTERAPEUTEN 10/16
FAG KRONIKK
en bagatell. Men hvis du viser at du faktisk
bryr deg, blir pasienten mer tilfreds (4). Em-
pati beskrives som en absolutt nødvendighet
og forutsetning for å lykkes som terapeut i
behandlingsarbeidet, og er helt essensielt
for å etablere en terapeut-pasient relasjon
(11). Samtidig er empatiske egenskaper i et
behandlingsøyemed en potensiell sårbarhet
som bidrar til økt belastning for terapeuten.
Vi må ikke føle for mye på affektene. Det er
en balansegang, som hver og en må vurdere.
Kunsten å stille riktige spørsmål
Åpne og lukkede spørsmål er velkjente be-
grep fra samfunnsvitenskapen, som vi kli-
nikere bruker mer eller mindre bevisst for
å tiltrekke oss håndterbare svar fra pasien-
ten. «Hva er det som plager deg mest, synes
du?» Mari grubler. For å tette tenkehullet og
få fremgang bryter du inn: «Er det smertene
fra ryggen eller nakken?» Et åpent spørsmål
blir raskt lukket med to ledende alternativ.
«Det er nok ryggen som plager meg mest»,
svarer hun pliktoppfyllende. Ok, tenker du.
«Da setter vi i gang med en undersøkelse av
ryggen din.» Enkelt, dette kan du. Hva om
pasienten får tilstrekkelig tenketid uten at
du forhaster deg inn i en forutbestemt me-
ning om hva som er det åpenbare svaret? Da
kan samtalen fort bli annerledes. «Jeg synes
det er frustrerende at jeg er blitt mer og mer
isolert. Jeg klarer ikke å jobbe. Jeg henger
ikke med lenger, og det synes jeg er veldig
leit.» Pasienten avdekker noen psykologiske
og sosiale perspektiv som åpenbart bør føl-
ges opp. Det er essensielt for at pasienten
skal oppleve at egen opplevelsesverden og
egne bidrag har relevans for behandlingsfor-
løpet (12).
Men hva velger du å tematisere? Sann-
synligvis det du føler deg trygg på. «Ja, jeg
forstår at ryggen din plager deg. Når er det
mest vondt?» Vi styrer behandlingsforløpet
dit vi ønsker at det skal være; til smerteopp-
levelsen. Vi vil bort fra utrygg grunn og pa-
sientens egen opplevelse av egen situasjon,
nemlig affektene. Konsekvensen er at vi an-
tagelig går glipp av et psykososialt perspek-
tiv av stor betydning for behandlingsforlø-
pet. Våre faglige forkunnskaper vil i så måte
bli begrensende for pasientens integritet og
meningsberettigethet. Å være åpen for hva
pasienten tillegger vekt innebærer at vi set-
ter vår tradisjonelle yrkesidentitet på prøve
(12). Åpne og lukkede spørsmål. Så grunn-
leggende enkelt, men allikevel så lett å gå i
fellen.
Med våre spørsmålsformuleringer kan vi
velge å berøre den affektive kommunikasjo-
nen mellom pasient og terapeut. Den skjer
på to plan; i bevisstheten, det som vi formid-
ler til andre, og i det ubevisste, det vi signa-
liserer gjennom kroppen, gestikulering og
mimikk (13). Som vi lærer oss å kjenne vår
kjærestes kroppsspråk når noe er galt, kan vi
øve oss på å gjenkjenne pasientens ansikts-
uttrykk eller kroppslige uttrykk. Det vi leser
av pasienten kan vi velge å holde for oss selv
eller å speile, avhengig av hva som vil gagne
pasienten (13). Hva du velger avhenger av
pasientforholdets kvalitet og hvor man er i
behandlingsprosessen. Uansett må vi for-
holde oss til kroppsspråk og være bevisst
det i måten vi tilnærmer oss pasienten. «Nå
gjorde du en fin øvelse. Hvis du gjør det du
gjorde på denne måten, merker du da noen
forandring?» Eller: «Jeg ser at du ynket deg
litt når du gjorde det der. Var det et uttrykk
for smerte?» Denne typen innsiktsorientert
fysioterapi, der vi lytter med øynene, vil ha
sterk effekt på interaksjonen. Da tilstreber vi
en emosjonell inntoning, hvor begge parter
får en intersubjektiv følelse av at noe viktig
er på gang (7).
Mindre asymmetri bygger tillit
Innlevelse i pasientens opplevelsesverden,
eller å inntone seg pasientens kroppstegn,
vil bidra til å bryte den asymmetriske barri-
eren. Det samme oppnås dersom pasienten
selv får initiere et øvelsesutvalg. En god in-
teraksjon blir fasilitert av individualisert be-
handling der pasientens preferanser og me-
ninger blir ivaretatt. «Kan du vise meg hva
du gjør for å tøye og lindre noe av smerten i
nakken din?» Mari viser noen sirkulasjons-
øvelser med skuldrene. «Flott. Den øvelsen
kan du fortsette med», sier du. «Hva om du
legger til en liten bøy der?» Pasienter liker
svært dårlig at egne preferanser og evner blir
ignorert av terapeuten (4). Ifølge Hall et. al.
misliker de også arrogante og alt for selvsi-
kre terapeuter (1). Bygg derfor gjerne videre
på pasientens bidrag. Det går også an å in-
tegrere pasientens egne uttrykksmåter i ditt
eget vokabular. Da viser du at det pasienten
selv kommer med tilskrives stor betydning.
Ja, terapeuten kan til og med fortelle pasien-
ten at det er hun selv som sitter med svarene
og de nødvendige ressursene som skal til for
å skape endring. Det vil understreke hvor
viktig vi synes hennes bidrag er. Vi ønsker å
fremme Mari sin deltagelse og autonomi, og
hvis vi er riktig heldige, være med å bidra til
å øke hennes selvtillit (14).
Vi fysioterapeuter har en unik tilgang til
kropp og å kommunisere gjennom kropps-
lig dialog. Både pasienter og terapeuter
enes om at praktiske ferdigheter er viktig å
inneha, og at faglig ekspertise forsterker til-
liten mellom pasient og terapeut (1). Tillit
i relasjonen er åpenbart avgjørende for at
pasienten skal åpne opp for sine mulighe-
ter for endring. Da må vår kommunikasjon
være bevisst og tilsiktet. Den må speile dets
faktiske betydning; «å gjøre felles; å utveksle
informasjon eller formidling av budskap
mellom mennesker.»
Referanser:
1. Hall, A. M., Ferreira, P. H., Maher, C. G., Latimer, J., & Fer-
reira, M. L. (2010).
Physical therapy.
2. Ferreira, P. H., Ferreira, M. L., Maher, C. G., Refshauge, K.
M., Latimer, J., & Adams, R. D. (2013).
Physical therapy, 93(4), 470-478.
3. Fuentes, J., Armijo-Olivo, S., Funabashi, M., . (2014).
Physical
therapy, 94(4), 477-489.
4. O’Keeffe, M., Cullinane, P., Hurley, J., Leahy, I., Bunzli, S.,
O’Sullivan, P. B., & O’Sullivan, K. (2015).
Physical therapy.
5. Del Re, A. C., Flückiger, C., Horvath, A. O., Symonds, D., &
Wampold, B. E. (2012).
. Clinical psychology review, 32(7),
642-649.
6. Szybek, K., Gard, G., & Lindén, J. (2000).
Physiotherapy Theory and Practice, 16(4), 181-193.
7. Gretland, A. (2007).
Fakbokforlaget.
8. Thornquist, E. (1994). Anerkjennelse og avhengighet:
Naer pasienter og helsepersonell moetes. Tidsskrift for
den Norske Laegeforening, 114(11), 1293-1296.
9. Eide, T. og Eide, H.(2004)
79.
10. Zenger, J., Folkman, J. (2016)
. Harvard Business Review. Hentet 2. Septem-
ber 2016 fra
11. Lund, E.C. Terapeuters reaksjoner i møte med sterkt
traumatiserte pasienter. Anstorp, T., Benum, K., &
Jakobsen, M. (2010). Dissosiasjon og relasjonstraumer:
Integrering av det splittede jeg (3: e upplagan). Oslo:
Universitetsforlaget.
12. Thornquist, E. (1998). Fysioterapipraksis-undersokelse
og deltakelse. Tidsskrift for den Norske Laegeforening,
118(4), 545-551.
13. Berg, A.L. Fokus på affekter. Biguet, G., Keskinen-
Rosenqvist, R., Berg, A.D. (2012). Att förstå kroppens bud-
skap: sjukgymnastiska perspektiv. Studentlitteratur, 2012.
14. Thornquist, E. (2003). Vitenskapsfilosofi og viten-
skapsteori: for helsefag. Fagbokforlaget.