Fysioterapeuten 2-2021

74 FYSIOTERAPEUTEN 2/21 ESSAY Frisklivssentralene har kommet for å bli: hvilke følger bør forskningen få for arbeidet i framtiden? Gro Beate Samdal , sykepleier, førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole – Fakultet for helsefag, studiested Bergen. Grobeate.samdal@vid.no. Eivind Meland , professor emeritus ved Universitetet i Bergen og fastlege. Dette  fagessayet ble akseptert 6. november 2020. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Den nasjonale strategien for bekjempelse av ikke-smitt- somme sykdommer fikk et sterkt individfokus. Helsemyn- dighetene fulgte opp med etablering av Frisklivssentraler i den kommunale helsetjenesten uten overbevisende forsk- ningsdokumentasjon. Nå er Frisklivssentralene etablert, og effektstudier foreligger både nasjonalt og internasjonalt. Forfatterne argumenterer for at tilbudene trenger tydeligere føringer for kunnskapsbasert praksis og systematiske sam- menligninger og følgeforskning på tvers av tilbudene. Bakgrunn Fysisk aktivitet kan bidra til at vi står lenger i arbeid, er selvhjulpne lenger og har redusert behov for helse- og omsorgstjenester (1). I 2013 presenterte Helsedirektoratet Frisklivssentralen (FLS), som arena for en ny primærhel- setjeneste som skal gi positive resultater for helse: bedre fysisk form, redusert vekt, og økt selvopplevd helse. Ifølge Helsedirektoratets Veileder for kommunale FLSer (heretter kalt Veilederen) opprettholdes de positive effektene ett år etter oppfølgingen (2). Helsedirektoratets modell for en FLS er i korte trekk; 1) en henvisning (frisklivsresept) fra lege/annet helsepersonell/ eget initiativ; 2) til et gruppebasert endringstilbud; 3) av 12 ukers varighet; og 4) et individuelt motiverende intervju (MI)/samtale ved start og avslutning av tilbudet. FLSene skal forebygge kroniske sykdommer gjennom hjelp til økt fysisk aktivitet, sunn mat og røykeslutt (basis tilbud) for personer med risiko for sykdom, men også være et tilbud ved behand- ling ved sykdom. Tilbudene skal rettes mot sårbare grupper, og utligne sosiale forskjeller i levevaner og helse (2). Anbefalingen om FLSer passet som hånd i hanske med intensjonene i NCD strategien; økt vektlegging av folke- helsearbeid i kommunene og i primærhelsetjenesten (3). FLSene ble presentert som en suksesshistorie, og sammen med økonomiske insentiver til etablering fra helsemyndig- hetene gjennom flere år, fikk folk flest og lokale helsemyn- digheter en oppfatning av at frisklivstilbudene var effektive og gode virkemidler. I dag er FLSene etablert i over 60 % av landets kommuner, og i 2016 deltok 27.000 personer ved ett eller flere tilbud (4). Kunnskapsgrunnlaget var mangelfullt. Helsedirektora- tet refererte ikke til internasjonale kunnskapsoppsumme- ringer av lignende intervensjoner i primærhelsetjenesten (5-7), og heller ikke til kritiske perspektiv på slike initia- tiv (8, 9). Først seinere kom en norsk kunnskapsoppsum- mering av effekten av livsstilsintervensjoner som lignet FLS-tilbudene (10). Oppsummeringen konkluderte med usikker effekt på fysisk aktivitet, sunn kost og røykeslutt, spesielt på lengre sikt. Utviklingen og utbredelse av FLSer har paralleller til det som skjedde med exercise referrals schemes (ERSs) i England (11). Der kan kommunalt helsepersonell, f.eks. fastlege, sykepleier eller fysioterapeut, skrive en resept og henvise en inaktiv person med risiko for kronisk sykdom, til et 10-12 ukers aktivitetstilbud. Etter en individuell MI- samtale med en «exercise referral advisor», får deltakeren et personlig tilbud på et lokalt treningssenter (12). I etter- tid er den raske utbredelsen av ERS forklart med økende forventing til politikerne om å vise til handling, krav fra befolkningen og interessegrupper om å gjøre noe for å forebygge kroniske sykdommer og en generell oppfatning av at ERSer var et effektivt virkemiddel (11). Dette er alle kjente faktorer i utvikling av politikk generelt, og slike me- kanismer har sannsynlig forklaringskraft også i Norge. Rekrutterer FLSene sårbare grupper? Etter hvert er det kommet norske studier som bekrefter at FLSene rekrutterer deltakere med lav inntekt og utdanning (13, 14). Mange er inaktive, overvektige, sykemeldte eller trygdede, med flere sykdommer og lav livskvalitet (13, 15). Deltakere vet hva de skal gjøre for å endre levevaner, men krevende livssituasjoner med emosjonelt stress påvirker evne og mulighet til å agere (16, 17). De som kommer til FLS på grunn av overvekt tar et personlig ansvar for sin dårlige helse, og føler vekselvis skyld, skam, men også stolt- het når de mestrer nye utfordringer (18). I en studie har 77 % av deltakerne høyt psykologisk stress (mot 11 % i et representativt utvalg for befolkning), som kan påvirke evne og mulighet til å endre levevaner. Forfatterne antyder at år- sakene kan være at frisklivstilbud er mer legitimt, lettere tilgjengelig og rimeligere enn psykologisk hjelp (19). Veilederen sier lite om hvordan FLS-ansatte skal tilrette-

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy