Fysioterapeuten 2-2024

2.24 Årgang 91 www.fysioterapeuten.no Overlevelse, til hva? Møt fysioterapeutene på intensiven. Side 6

Se video om sykeavbruddsforsikring Les mer og bestill her Foto: 123rf.com For deg som har egen praksis er det mye å sette seg inn i. Hva gjør du den dagen du blir sykmeldt? Inntekten din reduseres kraftig, men dine faste utgifter forsvinner ikke. Noen forsikringer er derfor viktigere enn andre, og vår anbefaling er at du starter med å sikre inntekten din. Hva hvis du selv blir pasient? NFFs forsikringskontor • Telefon 22 93 30 69 • E-post post@fysioforsikring.no

Fysioterapi til dem som kjemper for livet John Henry Strupstad Ansvarlig redaktør FYSIOTERAPEUTEN 2/24 3 Ved intensivavdelingen på et sykehus handler det om hjelp til overlevelse. Her ligger de sykeste pasientene. Pasienter forbinder avdelingen med leger og sykepleiere. På intensivavdelingen ved Rikshospitalet har fysioterapeuter lenge hatt en sentral plass i teamet rundet pasienten. Og grunnen til det kan gjerne oppsummeres i ett spørsmål: Hva med livet etterpå? Det handler om pustehjelp. Det handler om veien mot selvstendig pustefunksjon. Mobilisering. Opptrening av respiratormuskulatur. Og starten på opptrening av annen muskulatur. Det er kanskje dette vi kan kalle tidlig rehabilitering. Samtidig som det er forebygging. Livet på intensiven er for pasienten starten på noe nytt. Fysioterapeutene som jobber der vurderer tilstand og tåleevne. For jo før, jo bedre! Les om pasienten og fysioterapeutene Kristin Fløymo, Frederikke Tonnaer Liseth og Kristina Struksnæs Fjone. De jobber alle med starten på resten av livene til pasientene ved intensiven på Rikshospitalet i Oslo. Starten på resten av livet – for de som overlever. I denne utgaven av Fysioterapeuten kan du også lese om startskuddet for ny fysioterapiutdanning i den lille byen Elverum, på tjukkeste Innlandet. Her skal nemlig Høgskolen i Innlandet huse 40 ferske fysioterapistudenter fra høsten av. Studiet blir ifølge de ansatte til i rekordfart. Ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo har man jobbet frem nye anbefalinger for hofte- og kneartrose. Mens fysioterapeut og professor Kari Bø er en av flere forfattere bak en stor studie om underlivsprolaps. Kan roboter erstatte fysioterapeuter? Og hvorfor lever pappa livet i godstolen? Hvor ble det av hjelpen? Alt dette kan du lese mer om på de neste sidene. På fagsidene denne gangen kan lese om fysioterapeuters bidrag i tverrfaglig behandling av ungdom med spiseforstyrrelser. Forfattere er Ina Rabben, Birgitte Vabø, Randi Sviland og Tove Dragesund. Mari Norrøne og Anne Gretland har skrevet om hvordan pasienter endrer, opplever og uttrykker seg selv gjennom psykomotorisk fysioterapi. Riktig god lesing!

4 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 INTENSIVBEHANDLING 6 Overlevelse til hva? – Tidlig rehabilitering på intensiv 12 Gir et poliklinisk tilbud til pasienter etter intensiv 15 Kartleggingsverktøy for intensivpasienter oversatt til norsk AKTUELT 18 Fikk bedre kontakt med egen kropp etter fysioterapi 20 – Kvinnehelse er et fagfelt i medvind 21 Fysioterapiutdanningen i Elverum blir til på rektordtid 22 Europeisk studie: Nye behandlingsanbefalinger for hofte- og kneartrose 24 Robotteknologi: Står fysioterapeuter i fare for å bli erstattet? 25 – En fjær i hatten til fysioterapiforskning 26 Finske fysioterapeuter protesterte mot regjeringsplaner 27 Ny podcastepisode: – Bare vi fysioterapeuter kan endre det bildet folk har av fysioterapi F Fysioterapeutene har lenge hatt en sentral plass i teamet rundt intensivpasienten. Foto: Bo Mathisen. Innhold F Podcast: – Det handler om å fortelle befolkningen hva vi fysioterapeuter holder på med, sier NFFs forbundsleder. Ansvarlig redaktør MSc fysioterapeut John H. Strupstad tlf. 926 24 206 js@fysio.no Layout Kirsten Stiansen tlf. 413 18 188 ks@fysio.no FYSIOTERAPEUTENs FORMÅL Tidsskriftet skal gjennom en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling bidra til at fysioterapifaget utvikler seg i samsvar med samfunnets og befolkningens behov. Tidsskriftet skal belyse fysioterapifaglige, fag- og organisasjonspolitiske, utdanningspolitiske og helse- og sosialpolitiske forhold. (Paragraf 29.2 i NFFs lover). Fysioterapeuten redigeres etter Vær varsomplakaten og Redaktørplakaten. Journalist Tone Elise EngGalåen tlf. 901 81 866 teg@fysio.no 20 6 F Styret i NFFs faggruppe for kvinnehelse inviterte til årsmøteseminar i februar. 27

MENINGER 28 Pappa lever livet i godstolen FAG 30 Vitenskapelig artikkel: Ungdom med alvorlig anorexia nervosa i spesialisthelsetjenesten – et pasientperspektiv med erfaringer fra Norsk psykomotorisk fysioterapi 36 Vitenskapelig artikkel: Hvordan Norsk psykomotorisk fysioterapi kan fremme selv- og relasjonell utvikling: En kvalitativ studie FASTE SPALTER 43 Forbundslederen har ordet 47 Møter og kurs 50 Bransjeregisteret FYSIOTERAPEUTEN 2/24 5 ABONNEMENT Norge: 1.150 kroner. Utland: 1.200 kroner. Offentlige institusjoner: 1.000 kroner. For medlemmer av NFF inngår årsabonnement i medlemskontingenten. Oppsigelse skal være skriftlig. PRODUKTANNONSER HS Media: Kjetil Sagen, ks@hsmedia.no Tlf. +47 62 94 10 36 / mob. +47 924 22 644 ANNONSEMATERIELL Elektronisk. Tilleggsomkostninger for annet materiell belastes kunden. PRISER, FRISTER OG FORMATER Se www.fysioterapeuten.no/Annonsere STILLINGSANNONSER kun på nett HS Media: Kjetil Sagen, ks@hsmedia.no Tlf. +47 924 22 644 OPPLAG 9.200 TRYKK Ålgård Offset AS Kirkegata 15, postboks 147 Sentrum, 0102 Oslo. Tlf. 22 93 30 50. www.fysioterapeuten.no E-post: fysioterapeuten@fysio.no UTGIVER Norsk Fysioterapeutforbund Fysioterapeuten nr. 2.2024/91 Redaksjonen avsluttet: 6. mars 2024 ISSN 0016-3384 (trykt utgave) ISSN 0807-9277 (online) Forside: Bo Mathisen Foto uten byline: Colourbox.com F Studien diskuterer fysioterapeuters bidrag i behandling av spise- forstyrrelser. 30 SVANEMERKET Trykksak 2041 0652 NO - 4660 F Bachelor i fysioterapi ved Høgskolen i Innlandet (HINN) avdeling Elverum har oppstart høsten 2024. Foto: Høgskolen i Innlandet. 21

6 FYSIOTERAPEUTEN 2/24

FYSIOTERAPEUTEN 2/24 7 Overlevelse, til hva? Tidlig rehabilitering på intensiven I sengene på intensivavdelingen på Oslo universitetssykehus ligger de aller sykeste pasientene i landet. Helsetilstanden er kritisk: Vitale funksjoner har sviktet. Kanskje er mange av dem tettere på døden enn de er på livet. TEKST Lone Omholt Lossius, fysioterapeuten@fysio.no FOTO Bo Mathisen Pasienten i intensivsenga er aldri alene: Spesialiserte leger og sykepleiere på avdelingen har et liv å redde. De våker kontinuerlig over pasienten og gir livsnødvendig behandling. Fysioterapeuten har lenge hatt en sentral plass i teamet rundt pasienten, men ressursbruken har endret seg. Intensivbehandling gjør det mulig å overleve når tilstanden er som mest kritisk, men ett spørsmål får stadig større plass på avdelingen: Hva med livet etterpå? De små tegnene – Bidrar pasienten når vi strekker på en arm? Eller strittes det imot? Går pusten raskere eller ser vi noen andre tegn på smerte, som et blunk eller et blikk til siden? Fagansvarlig for intensivpasienter på Oslo universitetssykehus (OUS), Kristin Fløymo og kollega Frederikke Liseth, fagansvarlig for hjerte- og karpasienter, beskriver de aller første tiltakene for mobilisering av en kritisk syk pasient. – Det finnes ulike grader av våkenhet og tilstanden til pasienten kan endre seg fra time til time, forklarer Fløymo. Noen våkner mer til av de første forsiktige forsøkene på mobilisering, men tåleevnen er ofte liten, og overgangen mellom undersøkelse og behandling viskes ut. Fysioterapeutene er en del av et tverrfaglig team som jobber sammen med pasienten, basert på små, men svært viktige, ledetråder: Er det klart for mobiliserende tiltak, eller er det for tidlig? Teamet navigerer rundt ledninger og medisinskteknisk utstyr for å komme tett, tett på. – En pasient som har ligget i sengen i ukesvis behøver fysisk støtte av tre til fire personer for å kunne sitte oppreist første gang. Vanlig toleranse ved første mobilisering kan være å sitte med full kroppsstøtte i omtrent tre minutter. Pasientens nakkemuskulatur er svak etter langvarig sengeleie, og det kan være nødvendig med støtte til hodet, forteller Liseth. De mange skjermene rundt pasienten gir også viktig informasjon, og alle følger nøye med på det som skjer med hjerterytme, oksygenmetning i blodet, blodtrykk og respirasjon. Blikkene går fra tallene på skjermen, til pasienten i senga, og tilbake til skjermen igjen. Sterke smertestillende og beroligende medisiner kan gjøre det vanskelig å få kontakt. Det er de små tegnene de har å gå etter, når teamet vurderer responsens på det som foregår. Fysioterapeutene forteller at de er helt avhengige av det gode samarbeidet seg imellom for at ting skal gå så sømløst som mulig. – Vi må være enige om hva vi gjør ved ulike scenarier, hvis pasienten blir kvalm, blodtrykket faller eller andre ting skjer underveis. Planlegger for progresjon For noen pasienter strekker oppholdet på intensiv seg over uker og måneder. Fløymo og Liseth har begge fulgt pasienter som har ligget på avdelingen i over et halvt år. For de mest kritisk syke er pustehjelp en helt avgjørende del av behandlingen de får. Det er likevel en selvstendig pustefunksjon teamet jobber mot, helt fra start. Å koble fra respiratoren planlegges fra dag én, selv om noen pasienter bruker lang tid på å komme dit. Alt handler om å se fremover. Fysioterapeutene vet, kanskje bedre enn noen, hvilke store endringer som skjer med en immobilisert kropp. – Jo lengre pasienten blir liggende, jo mer behov har de for oss i etterkant, forklarer Fløymo. Muskelatrofi inntreffer raskt under respiratorbehandling, og også pustemuskulaturen svekkes. Å kobles fra respiratoren er en gradvis prosess. For noen pasienter handler det om å være noen minutter uten av gangen. – Pustetrening retter seg mot opptrening av respirasjonsmuskulaturen. Øvrig trening, for eksempel knebøy, kan handle om å forebygge og bevare kapasitet mens livsnødvendig behandling foregår. Hos pasienter som ligger tilstreber teamet å følge en dagsplan, selv om de ofte må gjøre endringer underveis. Den tverrfaglige tanken om tidlig rehabilitering og «livet etterpå» har fått større plass i behandling av den kritisk syke pasienten, og pasientens plan skal legge til rette for progresjon, selv om stegene i riktig retning ofte er forsiktige og små. Fysioterapi og rehabilitering er en viktig del av planen, i tillegg til hvile, ernæring og flere andre livsviktige prosedyrer. – Det kan først handle om at pasienten skal gjøre øvelser eller bevege seg selvstendig i sengen. Dette er også kartlegging for om pasienten er klar for å sitte på sengekanten. Å kunne se noe annet enn rutene i taket på avdelingen, er et tegn på fremgang, og er viktig for både fysisk og psykisk

8 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 helse, forklarer Liseth. Alt de gjør på intensiven, gjør de likevel med troen på bedring i et mye lengre perspektiv. – Hjem er alltid det overordnede målet. Ser ressurser hos alle Når fysioterapeutene kommer inn til pasienten, er de nøye på å informere om hva som skal skje før de iverksetter tiltak. Selv når journalen beskriver en sovende pasient. – Noen ganger får vi et lett håndtrykk eller et lite nikk. Vi bruker slike tegn som en bekreftelse på at det vi gjør, oppleves greit. På intensiven er alle pasientene alvorlig syke. Utstyr og restriksjoner gjør det i enkelte tilfeller umulig å bevege seg. Likevel driver fysioterapeutene her med rehabilitering. – Hvordan er det mulig? – Vi må lete etter ressursene. De finnes, og det er alltid noe pasienten kan få til. Akkurat hva det er, hjelper vi dem med å finne frem til, sier Liseth. Fysioterapeutenes tiltak skal fremme pasientens selvstendighet og aktive deltakelse i den tidligste rehabiliteringsprosessen etter kritisk sykdom. De to kollegaene hadde begge erfaring fra rehabiliteringssektoren da de begynte å jobbe på intensivavdelingen. Fra den «andre siden» av langvarig sykehusinnleggelse jobbet de med rehabiliteringsprosesser i mer tradisjonell forstand, og innenfor langt mer romslige rammer. Her på intensivavdelingen må fysioterapeutene tøye litt på forståelsen av en målrettet samarbeidsprosess. Det er sjelden pasienten som setter sine egne mål i starten. – Det er vanskelig for mange å se for seg hva som er realistisk å få til. Derfor jobber vi med små mål, dag for dag. Og etter hvert ser vi kanskje en uke fremover. Det viktigste er at vi hjelper pasienten til å se at det finnes håp, sier Liseth og ser på kollegaen, som legger til: – Etter hvert kan vi komme dit hvor vi kan sette mål sammen med pasienten. Mennesket i senga Fysioterapeutenes beskrivelser tegner et bilde av en alvorlig syk og ofte «lite til stede» pasient. Tiltak blir en kontinuerlig vurderingssak, og noen ganger må de vente før de gjør noe som helst. – Vi holder oss likevel i nærheten, og fungerer som en del av teamet, forklarer Fløymo. – Er det i det hele tatt mulig å skille mellom forebygging og mer aktive rehabiliteringstiltak i de glidende overgangene mellom undersøkelse og behandling av den kritisk syke pasienten? – Behandling hos pasienter som ikke har kapasitet nok til å delta, i noen grad, hører til forebygging, mener Liseth. Hos disse blir fysioterapeutens oppgave heller å vurdere tåleevne, bidra i leiring eller å forebygge komplikasjoner av kritisk sykdom eller intensivbehandling, for eksempel gjennom lungefysioterapi. I noen tilfeller får fysioterapeutene på intensiven en sjanse til å møte pasienten i forkant av innleggelse, gjennom en preoperativ utredning. Det finnes intensivopphold på OUS som er planlagte. Det kan være i forbindelse med organtransplantasjon, hvor pasientens første tid etter operasjon legges hit. I tillegg har pasienter som lever med alvorlig sykdom ofte et vekslende forløp mellom innleggelse på sengepost og intensivavdelingen, og møter fysioterapeuten begge steder. Kjennskap til pasienten gir noen opplagte fordeler. Et ekstra «ess i ermet», som Fløymo kaller det. – Da vet vi litt om dem, hva de liker, og hva de ønsker seg tilbake til. Men de fleste pasientene er ukjente i starten. Pårørende tar med bilder og forteller historier, som sier noe om hvem de er. Fysioterapeuten blir også en slags ekspert på å skape en kontakt gjennom pasientens ikke-verbale språk – gjennom å observere og tolke alle små tegn og signaler. Over tid bygges en relasjon, som styrkes gjennom gradvis bedring av pasientens fysiske form og en økt kommunikasjonsevne. – Selv om vi allerede har gjort oss kjent med pasienten, gjennom undersøkelse og behandling, er det alltid litt spesielt når flere og flere elementer av hvem pasienten er, kommer på plass. Plutselig oppdager vi at det finnes en dialekt der, eller en litt annerledes stemme. Og det viser seg kanskje at pasienten har en veldig god humor. Det er en fin prosess, smiler Liseth. Å se fremover midt i krisen Selv om pasienten i senga etter hvert kan være mer til stede, og kommunikasjonen da naturlig nok går lettere, byr en tidlig rehabiliteringsprosess på flere utfordringer. Det er mye som skiller seg fra et forløp på rehabiliteringsinstitusjonen. – Pasientene på intensivavdelingen er så langt hjemmefra, på alle måter, sier Fløymo. – De har ikke valgt oppholdet selv. Og for mange er det vanskelig å se fremover – midt i krisen. En krise som kanskje rammer en hel familie. Det er så lite som er avklart, når det kommer til fremtiden. Frederikke Tonnaer Liseth (33) • Spesialfysioterapeut ved OUS • Fagansvarlig for hjerte- og karpasienter • Har jobbet på Rikshospitalet siden 2019 «Hjem er alltid det overordnede målet.»

FYSIOTERAPEUTEN 2/24 9 Tiden på intensiven er utfordrende og kan oppleves som svært dramatisk. Liseth forteller at mange pasienter mangler minner fra oppholdet i etterkant. – Selv om vi har oppfattet pasienten som klar under innleggelse, og med på det som har foregått, er det mange som husker lite eller forteller om vansker med å skille drøm og virkelighet. En vanlig utfordring på intensiv er delirium (forvirringstilstand journ.anm). Det sier noe om hvor stor krise de befinner seg i når de er her. Flere faktorer har betydning for den tidlige rehabiliteringsprosessen, og hindringene pasienten må overkomme på reisen tilbake til livet handler om langt mer enn en redusert fysisk form. Fysioterapeutene har erfart at mange av pasientene også føler seg ensomme under innleggelsen. – Det sosiale fellesskapet som finnes andre steder, som spiller en så viktig rolle for motivasjonen for trening, er fraværende her. Nye prioriteringer Ikke alle pasienter på avdelingen er like marginale, og fysioterapeutene beskriver et paradigmeskifte i intensivmiljøet, som også fysioterapitiltakene preges av. – Vi prioriterer nå pasienter fra oppvåkningsfasen og videre. Det handler om hvem som har mest effekt av fysioterapi, forklarer Liseth. For bare få år siden, var tanken at det var de dårligste pasientene som skulle ha mest. Men, ifølge fysioterapeutene, er det ofte langt mindre å hente hos denne gruppen. Tung medisinering og lite handlingsrom hindrer pasientene i å være deltakende og i få tilstrekkelig utbytte av det som foregår. – Men, vi tenker på rehabilitering hos alle pasienter, også de aller sykeste. På at de har et liv de skal tilbake til. Fysioterapeutene fra intensiven kaller endringen en ny felles tankegang. En prioritering som har vokst frem og fått feste innen fagfeltet, på tvers av faglig bakgrunn. Også sykepleiere utfører sine tiltak med tanke på å minimere senvirkninger og øke forutsetningene for et godt liv etterpå. Likevel mener fysioterapeutene det er vanskelig å si noe sikkert om hvor betydningsfulle de tidlige rehabiliteringstiltakene vil bli for pasientens videre liv. – Vi har jo en oppfatning om at det er viktig at vi tenker fremover i alt vi gjør, i hvert fall for mange av pasientene, sier Liseth. «Vi passer på deg» Intensivavdelingen er høyspesialisert. Som en del av det tverrfaglige teamet skal du forholde deg til medisinskteknisk utstyr i møtet med pasienter som er sterkt preget av kritisk sykdom og med en begrenset evne til kommunikasjon. – Det er utrolig spennende å jobbe her, men det krever at man er god til å samarbeide med andre faggrupper og har en interesse i feltet, sier Liseth som, i likhet med kollegaen, stortrives i den krevende jobben. Alle som jobber i terapiavdelingen på OUS jobber i en turnusordning. Under kvelds- og helgevakter må de kjenne seg komfortable med oppgaver på tvers av avdelingene – alle må ha den kompetansen som kreves, også på intensivavdelingen. Likevel får fysioterapeutene lov til å spesialisere seg på ulike felt. Kontinuiteten har også en stor verdi for pasientene. – Det kan være små forskjeller fra dag til dag, og det er viktig å kjenne pasienten godt for å kunne fange opp endringer, sier Liseth. Den kritisk syke pasienten er prisgitt teamet på avdelingen. Tillit er et nøkkelord. Man trenger noen å stole på når man er avhengig av andres hender gjennom tunge og kompliserte mobiliseringer. Da er det godt, også for pasienten, at alle vet hva de skal gjøre. – Vi forsikrer pasienten: «Vi passer på deg». De trenger å kjenne at vi har kontroll, og at vi avbryter når det ikke er greit mer, sier Fløymo, som beskriver en stille avtale som inngås mellom terapeut og pasient. En avtale basert på tillit. – Det kreves en god dose trygghet og tydelighet, høres det ut som. Er det mulig å være helt komfortabel i den rollen, til enhver tid? – Under det første møtet med pasienten, kan det finnes en ekstra spenning der. Men vi har alltid en felles plan i teamet, for eksempel i tilfeller hvor ting ikke går som planlagt, forteller Fløymo. – Hender det at dere overvurderer pasientens kapasitet? – Ja. Når man jobber med rehabilitering, er man nødt til å bomme innimellom. Ellers er det et tegn på at man er for forsiktig. Fysioterapeutene får en lang og omfattende opplæring for å kjenne seg trygge i situasjonen. Men de må tørre å ta plass, stå i sin egen faglighet og stole på egne vurderinger. Det hjelper at tiltakene som regel blir godt tatt imot, av andre faggrupper, av pårørende og av pasienten selv. De har alle et felles mål: At pasienten skal tilbake til et liv etter kritisk sykdom. – Det triller mange tårer av glede på sengekanten på intensivavdelingen. n Kristin Fløymo (38) • Spesialfysioterapeut ved OUS • Fagansvarlig for intensivpasienter • Har jobbet på Rikshospitalet siden 2021 «For mange er det vanskelig å se fremover – midt i krisen.»

10 FYSIOTERAPEUTEN 2/24

FYSIOTERAPEUTEN 2/24 11

12 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 Det måtte en pandemi til før det norske helsevesenet kunne tilby et oppfølgingstilbud til pasienter etter intensivbehandling. Til sammenligning har et slikt tilbud eksistert i en årrekke i England. Da helseforetakene i 2021 fikk i oppdrag fra Helse Sør-Øst om å utarbeide et oppfølgingstilbud til Covid-19 pasientene, satte prosjektgruppen ved Oslo universitetssykehus (OUS), som ble ledet av intensivsykepleier Kristin Hofsø, som premiss at tilbudet så snart som mulig også skulle favne andre intensivpasienter. – Fagmiljøet rundt intensiv har jobbet for et slikt tilbud i lang tid, men ressursene har manglet, sier spesialfysioterapeut og stipendiat Kristina Struksnæs Fjone. Fjone forsker på langtidseffekter etter intensivbehandling ved covid-19. Hun er også én av tre fysioterapeuter ved intensiv-poliklinikken, som i tiden etter pandemien har kunnet gi et tilbud til alle pasienter etter innleggelse på intensivavdeling. Fjone har vært med i planleggingen og oppstart av klinikken, og mener tilbudet dekker et lenge oversett behov. – Dette er noen av de sykeste pasientene vi har i helsevesenet, men overraskende nok har de ikke hatt noe tilbud om oppfølging rettet mot det de har vært igjennom. Hun kaller det et stort paradoks: – Etter å ha mottatt den mest kostbare og avanserte behandlingen som finnes, må pasientene i mange tilfeller finne ut av veien videre helt på egenhånd. En omfattende screening I dag har pasientene et tilbud. Omtrent tre måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen kommer tilbudet til pasienten om poliklinisk oppfølging. – Vi ser hvor de befinner seg i behandlingsforløpet, og ringer til alle som er aktuelle for tilbudet, forteller Fjone. Inntakskriteriene er brede, slik at flest mulig skal få et tilbud. – Unntak kan være pasienter med diagnoser hvor det finnes lignende og likeverdige oppfølgingstilbud andre steder. Da blir et tilbud hos oss litt «dobbelt opp». Det er satt av to timer til hver pasient, som har med seg noen ferdig utfylte spørreskjemaer hvor psykisk helse, fatigue, selvopplevd lungefunksjon og -helsestatus kartlegges. Hensikten er å gi det tverrfaglige teamet på poliklinikken en bred oversikt over hvordan det står til med hver pasient etter utskrivelse. Ved ankomst på poliklinikken, er fysioterapeuten den første pasienten møter. – Hos oss legger vi spesielt vekt på fysisk funksjon, og er mest interessert i hvordan de klarer seg nå, sammenlignet med tidligere. Har pasienten hatt et funksjonsfall fra før sykdom? Dette er nemlig ikke tilfelle for alle. Noen har faktisk kommet i bedre form, fordi de har begynt å trene for første gang i livet! Fysioterapeuten kartlegger om rehabilitering har blitt gitt i tiden etter utskrivelse, og eventuelt hvilken, og videre behov fremover. Det gjennomføres standardiserte funksjonstester for å kartlegge aktivitetsnivå, håndgrepsstyrke, kondisjon, styrke og kognitiv funksjon. Det er mye som skal gjøres på kort tid, og programmet er stramt. – Alt dette skjer bare den første timen. Vi må jobbe litt med å begrense oss selv, og pasienten, for å få tid til alt vi skal igjennom. Mange med vonde minner Fjone forteller at mange, naturlig nok, har behov for å snakke om det de har opplevd under innleggelse på intensivavdeling, gjerne med en gang de kommer inn av dørene. – Denne delen av tilbudet er viktig, men hører mest til Gir et poliklinisk tilbud til pasienter etter intensivbehandling Etter intensivbehandling kan mange pasienter slite med senvirkninger som smerter, traumer og nedsatt fysisk form. Per i dag er intensiv-poliklinikken ved Oslo universitetssykehus det eneste nasjonale tilbudet som tverrfaglig og systematisk retter seg mot å kartlegge «livet etter intensiv». TEKST Lone Omholt Lossius, fysioterapeuten@fysio.no FOTO Bo Mathisen Disse testene gjennomgår pasientene på intensiv- poliklinikken: • Barthel ADL-index for kartlegging av ADL funksjoner. • Håndgrepsstyrketest og seks minutters gangtest for et mål på fysisk funksjon, kondisjon og styrke. • Montreal Cognitive Assessment (MoCa) for kartlegging av kognitiv funksjon.

FYSIOTERAPEUTEN 2/24 13 tiden etter at de har vært hos oss, når de er med sykepleier og lege, forklarer hun. Fysioterapeuten utfører sitt program og videreformidler informasjonen fra undersøkelsene til sykepleier og lege i en kort rapport. Hun gir en faglig vurdering av pasientens funksjon og anbefalinger om hvilke tilbud som kan være aktuelle for å dekke pasientens rehabiliteringsbehov fremover. All informasjonen er viktig, og brukes videre inn i kartleggingen som fortsetter i en pasientstyrt samtale med sykepleier og lege. – I denne samtalen er det rom for pasienten til å komme med sine tanker, og ta opp det de har tenkt mye på etter at de ble skrevet ut av avdelingen. Fjone forteller at det er stor variasjon i hva pasientene ønsker å snakke om. Mange har hatt en vond tid på intensiv. En høy prosentandel har hatt det som kalles for delirium, som er en akutt forvirringstilstand. – Ved delirium har man hallusinasjoner som kan være skremmende. Noen opplever også fine drømmer, men for de fleste har det vært en ubehagelig opplevelse. Marerittdrømmene er ofte klokkeklare i minnet, og kan være det eneste de husker fra tiden på intensiven. Pasientene som opplever delirium under innleggelse, er utsatt for å få mentale og kognitive seneffekter. – Det kan gi symptomer på, eller fullverdig posttraumatisk stress-syndrom. Mange intensivpasienter opplever også angst og depresjon i etterkant, og vi vet at delirium er en risikofaktor for kognitiv svikt i tiden etter utskrivelse. – Er delirium-drømmer et resultat av medikamenter? – Årsaken er sammensatt, og pasientene på intensiv har veldig mange risikofaktorer for å utvikle delirium. Men ja, Dette er Post- intensive Care Syndrome (PICS): • Betegner gjenværende/vedvarende helseproblem etter kritisk sykdom og intensivbehandling. • Problemene kan være kroppslige, psykiske eller kognitive og kan også påvirke pårørende rundt pasienten. • Muskelsvakhet oppstår hos 33% av alle pasienter på ventilator, 50% av alle pasienter som legges inn med alvorlig infeksjon (sepsis) og hos opp til 50% av alle pasienter som er innlagt i én uke eller lenger. (Det er knyttet usikkerhet til disse prevalensene). Kilde: Society of Critival Care Medicine (www.sccm. org) og Kristina Struksnæs Fjone Oppfølgingsbehovet finnes Pasienter som har mottatt intensiv behandling under kritisk sykdom har behov for en systematisk oppfølging, mener spesialfysioterapeut og stipendiat Kristina Struksnæs Fjone.

14 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 mye handler om medikamenter de får, for eksempel sedativer, eller smertestillende og medikamenter som påvirker sirkulasjon. Det at de er akutt syke på et ukjent sted, helt ute av sin naturlige rytme og sitt miljø, kan i seg selv være betydningsfulle faktorer. Ifølge Fjone, kan samtalen med lege og sykepleier nærmest ha en terapeutisk effekt, selv om dette ikke nødvendigvis er hovedintensjonen med tilbudet. – Vi snakker om opplevelsene hos oss og prøver å ufarliggjøre dem. Noen er redd for å bli sett på som «gale» og vegrer seg for å fortelle om det til noen. Hun mener at det å bli hørt og forstått på opplevelsene har stor verdi for å kunne bearbeide det som har hendt. – Under kartleggingen får pasienten også tilbud om å komme opp på intensivavdelingen og se igjen stedet hvor de var innlagt. Få et nytt bilde på hvordan det så ut der og en forklarlig på minner eller vrangforestillinger de opplevde da de var innlagt: «De små nissene» kan bli til en luke i taket over senga. Å se igjen avdelingen kan oppleves som en slags avslutning på det som skjedde der. Kognitive, psykiske og fysiske seneffekter Fjone beskriver symptombildet etter intensivinnleggelse som varierende og svært sammensatt. Hun peker på et begrep fra litteraturen kalt «Post-intensive care syndrom». Et begrep de lener seg opp til i poliklinikken, og som skal belyse seneffekter etter intensivbehandling. Syndromet består av et kognitivt, et psykisk og et fysisk domene. – Intensivpasienter kan ha symptomer innenfor alle domene. Variasjonen er stor. De kan ha ett enkelt symptom innen ett domene, eller et mer sammensatt bilde. For de fysiske plagene opplever Fjone at det finnes en sammenheng mellom liggetid og symptombelastning i etterkant, i motsetning til hva de observerer for psykiske eller kognitive plager. – Hvilke fysiske plager kan pasientene oppleve? – Vi ser at mange sliter med nedsatt styrke, kondisjon og balanse i lang tid etterpå. Intensivpasienter befinner seg jo i en spesiell kategori med tanke på at de blir fullstendig immobilisert i en periode, og muskelatrofi foregår skremmende raskt. Kroppen brytes ned. Fjone trekker også frem smerteproblematikk som en av utfordringene pasientene forteller om på poliklinikken. Både generelle og mer lokaliserte smerter i kroppen – En del pasienter har nyoppståtte skuldersmerter etter de har vært hos oss. Det handler om at de har vært sedert under innleggelse, og at skulderleddet er veldig ustabilt. Selv om vi passer godt på, kan det forekomme subluksasjoner når pasienten blir flyttet på eller leiret. Også fatigue er en seneffekt de hører om på poliklinikken. – Det kan være det eneste symptomet de kommer med. Og det er et symptom som ikke har vært så mye snakket om i denne pasientgruppen, sammenlignet med andre pasientkategorier. Et enormt rehabiliteringsbehov – uten tilbud Den polikliniske vurderingen resulterer i en tverrfaglig sammenfatning som sendes til pasientens fastlege for orientering, og med råd og anbefalinger om medisiner eller for videre tilbud. Ved poliklinikken kan de også henvise videre til rehabilitering eller andre tilbud som kan være relevante. – Vi har mulighet til å tilby pasienten en ekstra oppfølging hos oss, men hovedsakelig skal tilbudet fungere som en engangskartlegging av hvordan det går med pasienten, og hva de eventuelt har behov for videre. Fjone mener tilbudet som gis ved OUS treffer en målgruppe som ikke tidligere har blitt fanget opp. I hvert fall ikke systematisk. – Hvordan har det polikliniske tilbudet til intensivpasienter i Norge vært før dette? – Vi opplever at hvem som fikk et tilbud nærmest var litt tilfeldig, og at det er stor variasjon i hva slags type oppfølging kommunene har tilgjengelig. En del pasienter har heldigvis hatt gode forløp hvor de har blitt ivaretatt i alle ledd. Andre pasientgrupper, mener Fjone, har ofte «falt mellom alle stoler». – For eksempel respirasjonssviktpasienter, som var friske før de ble akutt syke, og som sto uten et hjelpeapparat. Ingen mente de hadde den riktige kompetansen for å ta dem imot etter innleggelse, selv om de hadde et enormt rehabiliteringsbehov etter å ha ligget mange, mange måneder hos oss. Om du ikke hadde den riktige diagnosen, kunne du som pasient plutselig bli stående uten riktig rehabiliteringskompetanse og i mange tilfeller bli sendt feil sted eller komme for tidlig hjem. Fjone mener det fremdeles mangler kunnskap om sen- effekter etter intensivbehandling, og at det er viktig at også fysioterapeuter utenfor sykehuset vet noe om temaet. – Mange av pasientens, kanskje litt «uforklarlige», plager kan stamme fra intensivoppholdet og den akutt-kritiske fasen de har vært i. Det bør ringe en bjelle når pasienten forteller at de har vært innlagt på intensiv, og fysioterapeuten bør stille noen oppfølgingsspørsmål – om det som skjedde og om lengden på innleggelsen. Kan «takke» pandemien Intensivbehandling generelt fikk økt oppmerksomhet under pandemien. Plutselig havnet respirasjonssviktpasientene «under lupen». Også intensivpoliklinikken var i utgangspunktet svar på et covid-19 spesifikt oppdrag. – Tror du intensivpasienter, på tvers av diagnoser, hadde hatt et oppfølgingstilbud i dag, om det ikke hadde vært for pandemien? – Nei, mest sannsynlig ikke. I hvert fall ikke med det første. Miljøet forsøkte i lang tid, men det fantes ikke midler til det. Fjone peker likevel på at det har skjedd et skifte i intensivmiljøet, som har skapt større oppmerksomhet rundt livet etter innleggelse. – Men det er ikke forsket så mye på betydningen av poliklinisk oppfølging ennå, og vi mangler evidens. Poliklinikken på OUS er per i dag den eneste «rene poliklinikken» for intensivpasienter, ifølge Fjone, som også peker på at det finnes noen andre varianter av tilbud, for eksempel hvor pasienten inviteres tilbake for å se i dagboken på avdelinger som fører dette. – Det har også vært ildsjeler på andre klinikker ved OUS som har kalt tilbake pasienter som har ligget over lengre tid for samtale. Men et tverrfaglig tilbud som systematisk screener alle pasientene som blir skrevet ut, som vårt, kjenner jeg ikke til. n

FYSIOTERAPEUTEN 2/24 15 Funksjonskartleggingsverktøyet CPAx sikrer intensivpasienter en systematisk og individualisert rehabilitering allerede tidlig i forløpet. Nå foreligger det på norsk. TEKST og FOTO Tone Elise Eng-Galåen teg@fysio.no – CPAx-NOR er et resultat av pandemien. Det har lenge vært et sterkt ønske om et slikt måleverktøy blant fysioterapeuter i miljøet. Men det var først våren 2021 at ballen for alvor begynte å rulle, forteller fysioterapeut og spesialrådgiver ved Regional kompetansetjeneste for rehabilitering (RKR) i Helse Sør-Øst, Charlotte M. Schanke. Da intensivavdelingene våren 2020 fylles opp med covid-19 pasienter, blir det klart at norske sykehus mangler et funksjonskartleggingsverktøy i den tidlige rehabiliteringsfasen for denne pasientgruppen. Som en midlertidig løsning, blir det engelske funksjonskartleggingsverktøyet «Chelsea Critical Care Physical Assessment Tool (CPAx)» tatt i bruk i svensk oversettelse. Nå er verktøyet oversatt til norsk og tilpasset norske forhold. Enkelt og visuelt Funksjonskartleggingsverktøyet CPAx-NOR består av et kartleggingsskjema og et spindeldiagram. All testing foregår på pasientens rom, og det eneste som trengs av ekstra utstyr er et dynamometer. Spindeldiagrammet inneholder ti delfunksjoner (se illustrasjon) som graderes fra 0 (totalt avhengig av hjelp) til 5 (uavhengig av hjelp). Maks skår er 50 poeng. CPAx er det eneste kjente funksjonskartleggingsverktøyet som inkluderer en vurdering av respirasjons- og hostefunksjon. – Spindeldiagrammet er CPAx-NORs visuelle styrke. Her kan fysioterapeuten enkelt plotte inn pasientens skår for å vise hvilke delfunksjoner rehabiliteringsinnsatsen bør konsentrere seg om fra dag til dag. Diagrammet er enkelt å forstå for pasienten selv, for de pårørende, og for annet helsepersonell, sier Schanke. Et løft for faget For intensivpasienter er anbefalt prosedyre å holde pasienten våken så mye som mulig og starte tverrfaglig rehabilitering så tidlig som mulig. 80 prosent overlever, men behandlingen er tøff. Det er dokumentert at tidligere intensivpasienter med liggetid over 48 timer, uavhengig av innleggelsesårsak, risikerer kognitive, fysiske og psykiske senplager, både på kort og lang sikt. CPAx-NOR skal bidra til en mer systematisk journalKartleggingsverktøy for intensivpasienter oversatt til norsk

16 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 føring av pasientens endring, og gjøre det enklere å dokumentere effekten av de tiltakene som blir satt i verk. – Det handler om å synliggjøre faget vårt for de andre i det tverrfaglige teamet, samtidig som det vil spisse kommunikasjonen fysioterapeutene imellom. I tillegg trengte vi et standardisert måleverktøy med tanke på forskning. Alt tyder på at antallet intensivpasienter kommer til å øke i årene som kommer. Det er vanskelig å hente ut sammenlignbart materiale når journalnotatene er ført på en lite standardisert måte, sier Schanke. Hun har ledet prosjektet med å oversette, kulturelt tilpasse og deretter teste ut den norske versjonen i klinisk fysioterapipraksis. Oversettelsen er finansiert av Regional kompetansetjeneste for rehabilitering (RKR). Multisenterstudien er finansiert av Stiftelsen Dam. – For første gang har vi sykehusfysioterapeuter et funksjonskartleggingsverktøy som kan brukes for å følge endring. Dette vil bidra til at den individualiserte rehabiliteringen vi allerede gjør for de aller sykeste pasientene blir synliggjort på en bedre måte, sier hun. Testet ut ved fem sykehus Uttestingen av CPAx-NOR er den første multisenterstudien på intensivfysioterapi i Norge, og foregikk på fem sykehus i Helse Sør-Øst. Inkludert i studien var over 50 voksne intensivpasienter som hadde ligget på respirator i minimum 48 timer. Pasientene ble undersøkt av fysioterapeut ved oppstart og ved utskrivelse fra intensivavdelingen. Klinikerne ved sykehusene hadde fått samme opplæring, og jobbet parvis på hvert sykehus i perioden januarseptember 2022. Den ene behandlet pasientene, mens den andre observerte. Resultatene viste at fysioterapeutene skåret pasientens funksjon svært likt i etterkant. Det ble i tillegg gjennomført fokusgruppeintervjuer med fysioterapeutene som deltok. – CPAx-NOR er prøvd ut ved både små og store intensivavdelinger i hektiske perioder. Gjennom hele uttestingen har vi jobbet med hvordan vi skal forstå de forskjellige nivåene på de ulike delfunksjonene. Vi kan slå fast at CPAx-NOR fungerer som et pålitelig og gyldig kartleggingsverktøy ved alle sykehus, sier Schanke. Felles oppfatning Fysioterapeutene Susanne Skundberg og Lina Krogh er to av klinikerne som har vært med i prosjektet. De har testet ut CPAx-NOR på pasienter på intensivavdelingene ved henholdsvis Ahus og Sørlandet sykehus, Kristiansand. – Jeg opplever CPAx-NOR som et veldig brukervennlig testverktøy. Det er lett å ha med i lomma, og veldig enkelt å forstå, selv om du ikke er fysioterapeut. En del av pasientene finner god motivasjon i den visuelle fremstillingen med spindeldiagrammet. Det blir veldig tydelig hvilke fokusområder som blir viktige i nærmeste fremtid, sier Skundberg. Intensivfysioterapeuter jobber med de aller dårligste pasientene, side om side med høyt kvalifiserte leger og sykepleiere. Da er det viktig at kommunikasjonen er tydelig og faglig presis. – Det skal være enkelt for andre faggrupper å raskt sette seg inn i det vi prøver å formidle, både muntlig og skriftlig. En CPAx-skår gir en felles forståelse av pasientens funksjonsnivå, og gjør det enklere for fysioterapeuten på vakt å kommunisere med det tverrfaglige teamet. Alle får en felles forventning om et funksjonsnivå eller en mobilisering, sier Krogh. Elektronisk brukerveiledning Opplæring i CPAx-NOR er i løpet av våren 2024 tilgjengelig via læringsportalen i Helse Sør Øst. Det jobbes i tillegg med å sikre nasjonal tilgang, slik at alle sykehus i Norge kan benytte seg av e-læringen. Den anbefalte opplæringen vil også bestå av en fysisk workshop for å sikre at bruk og tolkning av skår blir så lik som mulig. – Opplæring er viktig for å sikre påliteligheten til CPAx-NOR. Dette er likt for alle standardiserte måleverktøy, understreker Schanke. Det vil bli lagt ut implementeringsressurser, foredrag og nyheter via Regional kompetansetjeneste for rehabilitering (RKR) sine nettsider, og det jobbes med å få på plass CPAx-NOR i Elektronisk pasientjournal (EPJ) som eget dokument. – Å få et slikt kartleggingsverktøy inn i EPJ er ikke enkelt, så dette ser jeg på som en fjær i hatten og et løft for faget, sier Schanke. Tilpasses pasienten Ankepunktet mot standardiserte måleverktøy er ofte at den individuelle vurderingen og behandlingen av pasienten kan reduseres og i verste fall forsvinne. – Det er absolutt ikke hensikten. CPAx-NOR skal kartlegge den enkelte pasient for nettopp å kunne individualisere behandlingen og raskt synliggjøre hvor rehabiliteringsinnsatsen bør legges inn. Vi mener også at innføringen av et slikt verktøy vil bidra til et mer sømløst rehabiliteringsforløp. Vi vet at alle overflyttinger mellom sengeposter, sykehus og tjenestenivåer, ofte bidrar til et brudd i rehabiliteringsforløpet der kommunikasjonen svikter. Med en systematisk kartlegging av funksjon med CPAx-NOR ved utskrivelse fra intensivavdelingen, vil vi bidra til å sikre riktig oppfølging, også etter at pasienten er skrevet ut fra intensivavdelingen, sier Schanke. n CPAx-NOR – Det har lenge vært et sterkt ønske om et slikt måleverktøy blant fysioterapeuter i miljøet, sier Charlotte M. Schanke, fysioterapeut og spesialrådgiver ved Regional kompetansetjeneste for rehabilitering (RKR) i Helse Sør-Øst.

66 85 04 60 | FEKJAN 29, 1394 NESBRU | FUNCTIONAL FITNESS | BASISTRENING | KONDISJON | STYRKE Når kvalitet teller! Hos Sportsmaster finner du Norges beste utvalg av utstyr og apparater til trening og rehabilitering. Besøk vårt 600m2 showrom på Nesbru i Asker, eller klikk deg inn på www.sportsmaster.no for å se hele utvalget. Tredemølle T210 BT 22.000,- eks. mva. Lexco LM117 Seated Leg Press 29.200,- eks. mva. Lexco ergometersykkel LU8 20.400,- eks. mva. Stort utvalg treningsutstyr til balanse og styrke Team Ingebrigtsen har brukt våre møller i over 10 år!

18 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 Ved å konkretisere og ufarliggjøre kroppen gjennom berøring og bevegelse, kan fysioterapeuter bidra til at ungdom med spiseforstyrrelser gjenoppdager kroppen sin som en ressurs, skriver forfatterne bak ny studie. TEKST Tone Elise Eng-Galåen teg@fysio.no Forfatterne bak studien, Ina Rabben og Birgitte Vabø, studerte begge emnet «Undersøkelser og prinsipper for fysioterapi ved psykiske og psykosomatiske helseproblemer» ved Høgskulen på Vestlandet. I løpet av studiet ble de enige om å skrive masteroppgave sammen innen et tema de interesserte seg særlig for, nemlig fysioterapi i behandling av ungdom med spiseforstyrrelser. – Mens vi skrev oppgaven, jobbet jeg ved Enhet for spiseforstyrrelser ved Stavanger universitetssjukehus, Helse Stavanger HF. Her var jeg en del av et tverrfaglig team med psykiater, psykolog, sykepleier og ernæringsfysiolog. Vi behandlet pasienter fra 18 år og oppover, forteller Vabø. Hun er fremdeles ansatt ved Stavanger universitetssjukehus, men i dag som fagleder og psykomotorisk fysioterapeut ved Alderspsykiatrisk avdeling. – Jeg jobbet, og jobber fortsatt, med driftstilskudd som allmennfysioterapeut ved en klinikk i Bergen, men med kompetanse innen psykomotorisk fysioterapi. En del av pasientene jeg har på klinikken, er barn og unge med spiseforstyrrelser, sier Rabben. Påvirker bevegelser og pust Målet med studien var ved hjelp av pasientperspektivet å vise hvilken rolle psykomotoriske fysioterapeuter kan ha i behandling av ungdom med spiseforstyrrelser. – Jeg er medlem i Nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser (NKNS), og vet at det er et veldig fragmentert felt. Tilbudet du får er helt avhengig av hvor i landet du bor, sier Vabø. Anorexia nervosa (AN) er en lidelse som i stor grad påvirker kroppen. Mange av pasientene har kroppsbildeforstyrrelser og driver med tvangspreget trening. Studier har vist at pasienter med AN har redusert evne til å oppfatte kroppslige signaler, og at de har begrensninger i muskel- og skjelettsystemet som påvirker holdning, bevegelser og pust. En utforskende tilnærming Funnene i studien førte til to resultatkategorier. «Kroppslig og språklig samhandling som kilde til innsikt» viser hvordan ungdommene opplevde samhandlingen med fysioterapeuten i behandlingssituasjonen. «Kroppslige erfaringer som hjelpemiddel i hverdagen» viser hvordan pasientene som følge av bedre kroppskontakt kunne nyttiggjøre seg behandlingen etter oppholdet på sykehuset. – Hva legger dere i «kroppslig og språklig samhandling som kilde til innsikt»? – Målet med samhandlingen er å gi pasienten bedre kontakt og forståelse av sin egen kropp, sier Vabø. Gjennom berøring og bevegelse utforsket pasientene grenser og vante bevegelsesmønstre sammen med fysioterapeuten. Pasientene fikk også gjøre ting de syntes var morsomt, og som minte dem om aktiviteter de pleide å være med på før innleggelsen. – Overordnet handler det om å innta en utforskende tilnærming, der pasient og fysioterapeut jobber i et samspill, sier hun. Brukte erfaringene i hverdagen Noen opplevde fysioterapeutens berøring og massasje som utfordrende i starten, mens andre syntes det var godt. Felles var det at alle sammen følte seg ivaretatt av terapeuten i situasjonen. Etter hvert som de ble tryggere, seilte massasje opp som et av høydepunktene i behandlingen. – Disse pasientene kan enten ha et overopptatt eller et helt avstengt forhold til sin egen kropp. Det å konkretisere og ufarliggjøre kroppen gjennom berøring og bevegelse kan hjelpe pasienten med å gjenoppdage kroppen sin som en ressurs. Flere av ungdommene som var med i studien sa at de ikke var klar over de spenningene de hadde i kroppen før fysioterapeuten tok på dem, sier Rabben. – I hvilken grad greide pasientene å ta med seg de kroppslige erfaringene ut fra behandlingsrommet og bruke dem som et hjelpemiddel i hverdagen? – Flere av pasientene beskrev at de hadde en god følelse etter behandlingen. For noen kunne den gode følelsen vare i en periode, mens den for andre gikk raskt over. Noen benyttet erfaringen og kunnskapen de hadde tilegnet seg i behandlingen når det oppsto krevende situasjoner i hverdagen, for eksempel ved å slippe pusten til, eller ved å bruke ulike øvelser for å samle seg. Andre beskrev at de tok mer plass i sosiale sammenhenger, og at klarte å heve stemmen mer enn tidligere, sier Vabø. Et fristed I studien ble behandlingen hos psykomotorisk fysioterapeut et avbrekk fra de mer rigide rutinene ved avdelingen der de var innlagt. Alle deltakerne så på tiden hos psyFikk bedre kontakt med egen kropp etter fysioterapi Forfatter Ina Rabben. Foto: Privat. Forfatter Birgitte Vabø. Foto: Privat.

FYSIOTERAPEUTEN 2/24 19 komotorisk fysioterapeut som et fristed der de fikk en pause fra presset de opplevde som pasienter ved sykehuset. – Det var et sterkt funn. Fysioterapeuten satte rammene og ga instruksjoner, samtidig som pasienten fikk utforske bevegelsene sine. Den psykomotoriske fysioterapeuten som behandlet dem sørget også for en sømløs overgang mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, sier Rabben. Noen opplevde god nytte av å fortsette hos fysioterapeut, mens andre sluttet. – Det kommer nok litt an på hvilken kompetanse fysioterapeuten har på spiseforstyrrelser, sier hun. – Hvordan ligger det an med kompetansen på spiseforstyrrelser blant fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten? – Den er begrenset. Dessverre, fordi den motivasjonen pasientene har i det øyeblikket de blir skrevet ut, er viktig å bygge videre på. Det tverrfaglige samarbeidet rundt pasienter med spiseforstyrrelser i primærhelsetjenesten bør være tettere. Selv har jeg flere ganger ringt til fysioterapeuter i spesialisthelsetjenesten for å få gode råd. De tilbyr gjerne å bli med på en konsultasjon på instituttet. Dette bør fysioterapeuter ute i kommunene benytte seg av i større grad, sier Rabben. n Om studien • Forfattere er Ina Rabben og Birgitte Vabø, begge psykomotoriske fysioterapeuter. • Seks jenter med alvorlig anorexia nervosa i alderen 14-16 år er inkludert i studien. Jentene hadde mottatt norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) ved klinikk for psykisk helsevern for barn og unge (PBU), tilknyttet et av landets universitetssykehus. • Alle de seks jentene hadde fått behandling hos samme psykomotoriske fysioterapeut. • Studien er kvalitativ og fortolkende, og basert på individuelle semistrukturerte intervju. • Det teoretiske perspektivet i studien er prinsippet om «tredjehet» (Jessica Benjamin) som beskriver samspillet mellom pasient og terapeut når de anerkjenner hverandre som to likeverdige subjekter som kan skape noe mer sammen enn de kan hver for seg. • Til tross for at studien er liten og funnene ikke generaliserbare, bekrefter den i stor grad funn fra liknende studier på voksne. • Målet med studien er å gi økt innsikt og kunnskap om hvordan fysioterapeuter kan ha en viktig rolle i tverrfaglig behandling av ungdom med spiseforstyrrelser. Alstahaug kommune ligger ved kysten av Helgeland. Kommunen består av mer en 900 øyer, holmer og skjær. Alstenøya er den største øya i kommunen hvor både fjellkjeden Syv Søstre, Sandnessjøen og det historisk kjente Alstahaug ligger. Av kommunens 7400 innbyggere bor 5500 i kommunikasjonssentret Sandnessjøen. Sandnessjøen er et trafikknutepunkt på Helgeland. Alstahaug har et variert kulturliv og idrettstilbud. I tillegg er det rike muligheter for friluftsliv og landbruk. Vi søker 100 % Kommunefysioterapeut Stillingen er knyttet til fysioterapiavdelingen, i utgangspunktet med arbeidsoppgaver innenfor: • Fysioterapeut i team Hverdagsrehabilitering, cirka 60% stilling • Pasientbehandling av voksne i institusjon og hjemme • Rehabilitering Team hverdagsrehabilitering består ut av 2 fysioterapeuter, 2 ergoterapeuter, en sykepleier og en hjemmetrener. Krav til kompetanse: • Norsk autorisasjon som fysioterapeut • Gode norskkunnskaper, skriftlig og muntlig • Grunnleggende digitalkunnskap • Gode samarbeidsevner • Førerkort klasse B Ønskede kvalifikasjoner: • Søkerne bør ha en positiv holdning til tverrfaglig samarbeid og kunne jobbe selvstendig • Erfaring med arbeid innenfor hverdagsrehabilitering. • Søkeren bør ha interesse i å jobbe med eldre mennesker og rehabilitering. • Kunnskap til journalsystem cosdoc • Kunnskap om Motiverende Intervju • Kunnskap om treningslære • God fysisk form Personlig egnethet tillegges stor vekt. Se fullstendig utlysning på www.alstahaug.kommune.no Les artikkelen «Ungdom med alvorlig anorexia nervosa i spesialisthelsetjenesten – et pasientperspektiv med erfrainger fra Norsk psykomotorisk fysioterapi» på side 30 i denne utgaven.

20 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 Norsk Fysioterapeutforbunds faggruppe for kvinnehelse holdt sitt årsmøteseminar 8. - 9. februar på Hotell Sommerro i Oslo. Tittelen var «Strev med vev – endometriose, arrvev, bindevev og muskelspenninger». TEKST og FOTO Tone Elise Eng-Galåen teg@fysio.no Hva er endometriose, og hvem bør tilbys kirurgi? Hvordan påvirker hormonene og den kvinnelige syklus inflammasjoner i kroppen? Kan bindevevet trenes ved delte magemuskleer (rectus diastase), hva forårsaker og opprettholder smerte i bekkenbunnen, og hva er egentlig evidensen for at konservative behandlingstiltak hjelper? Hvordan kan fysioterapeuter snakke med pasienter om plager som vulvodyni og vaginisme? Dette var tema som rundt 100 fysisk påmeldte deltakere kunne fordype seg i ved forelesninger fra helsepersonell, brukerorganisasjoner, pasienter og forskere. I tillegg strømmet mer enn 40 deltakere seminaret. Opptak av forelesningene vil bli tilgjengelige på NFFs nettsider. – Det er blest rundt kvinnehelse for tiden? – Økt forskning på kvinnehelse har ført til mer oppmerksomhet rundt fagfeltet. Det finnes flere pågående studier, blant annet innen endometriose og bekkenbunnsplager. Faggruppa arrangerer også en rekke webinarer og kurs som blir fullbooket etter kort tid. Det er vi veldig glade for. Kvinnehelse er et fagfelt i medvind, sier leder for faggruppen for kvinnehelse, Sandra Bjordal Gluppe. Oppfordrer til spesialisering – Hvorfor har dere valgt endometriose som hovedtema for seminaret? – Flere og flere kvinner står frem med sine historier om hvordan det er å leve med denne kroniske tilstanden, ikke minst handler det om hvordan de blir møtt i helsevesenet. Det er viktig at disse pasientene får verktøy til å håndtere de verste smertene, og fysioterapeuter med kompetanse innen kvinnehelse kan spille en viktig rolle overfor denne pasientgruppen. Akkurat nå pågår det et spennende doktorgradsprosjekt, der fysioterapeut Rakel Gabrielsen undersøker effekten av fysisk aktivitet for endometrioseplager, sier Gluppe. Fra andre faggrupper var lege, gynekolog og psykolog representert på listen over foredragsholdere. – Vi ser at legene anerkjenner fysioterapeutenes viktige rolle inn mot kvinnehelse. De forstår at det ligger mye god helseøkonomi i å samarbeide om disse pasientene, sier hun. Gluppe oppfordrer flere fysioterapeuter til å ta mastergrad med prosjekter innen kvinnehelse. – Vi trenger flere spesialiserte fysioterapeuter innen kvinnehelsefaget. Fagfeltet er på vei opp, med behov for mer forskning innen mange spennende områder. Små prosjekter leder gjerne til flere, og kanskje større, prosjekter, sier Gluppe, som selv har en doktorgrad på delte magemuskler etter fødsel fra Norges Idrettshøgskole. Jobber faglig og politisk I forbindelse med utredningen om kvinnehelse, «Den store forskjellen», som ble lagt frem i mars 2023, uttalte forbundsleder i Norsk Fysioterapeutforbund, Gerty Lund, at kvinner generelt må få bedre tilgang til fysioterapeut i ulike faser av livet. Dette blant annet for å forhindre at kvinner kontakter yrkesgrupper utenfor helsetjenesten, og dermed ikke får nødvendig og riktig helsehjelp. – På hvilken måte jobber faggruppen for kvinnehelse for å forhindre at kvinner oppsøker ufaglært helsehjelp for sine plager, som for eksempel mammabloggere? – Faggruppen tilbyr seminarer og årsmøter hvor vi inviterer forskere og foredragsholdere som presenterer høyaktuell evidensbasert kunnskap innen kvinnehelse. Dette er ekstremt viktig for å knytte forskning og klinikk sammen. For å løfte dette videre, må vi også jobbe politisk. Vi har hatt samtaler med flere politiske partier. For bare noen uker siden ble vi invitert til Stortinget av Kristelig Folkeparti for å komme med innspill om kvinnehelse, sier Gluppe. – Hva betyr det for faggruppen å samles til seminar? – Det er en stor årlig begivenhet for oss i styret, og vi er så takknemlige for alle som deltar. Frem til nå er dette det største årsmøteseminaret vi har organisert, og vi vil takke styremedlem Nina Theodorsen spesielt. Hun har hatt ansvaret for hele seminaret og gjort en enorm jobb, sier Gluppe. n - Kvinnehelse er et fagfelt i medvind I vinden Økt forskning på kvinnehelse har ført til mer oppmerksomhet rundt fagfeltet. Det finnes flere pågående studier, og faggruppa arrangerer en rekke webinarer og kurs som blir fullbooket etter kort tid. Det er vi veldig glade for. Kvinnehelse er et fagfelt i medvind, sier leder for NFFs faggruppe for kvinnehelse, Sandra Bjordal Gluppe.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy