14 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 mye handler om medikamenter de får, for eksempel sedativer, eller smertestillende og medikamenter som påvirker sirkulasjon. Det at de er akutt syke på et ukjent sted, helt ute av sin naturlige rytme og sitt miljø, kan i seg selv være betydningsfulle faktorer. Ifølge Fjone, kan samtalen med lege og sykepleier nærmest ha en terapeutisk effekt, selv om dette ikke nødvendigvis er hovedintensjonen med tilbudet. – Vi snakker om opplevelsene hos oss og prøver å ufarliggjøre dem. Noen er redd for å bli sett på som «gale» og vegrer seg for å fortelle om det til noen. Hun mener at det å bli hørt og forstått på opplevelsene har stor verdi for å kunne bearbeide det som har hendt. – Under kartleggingen får pasienten også tilbud om å komme opp på intensivavdelingen og se igjen stedet hvor de var innlagt. Få et nytt bilde på hvordan det så ut der og en forklarlig på minner eller vrangforestillinger de opplevde da de var innlagt: «De små nissene» kan bli til en luke i taket over senga. Å se igjen avdelingen kan oppleves som en slags avslutning på det som skjedde der. Kognitive, psykiske og fysiske seneffekter Fjone beskriver symptombildet etter intensivinnleggelse som varierende og svært sammensatt. Hun peker på et begrep fra litteraturen kalt «Post-intensive care syndrom». Et begrep de lener seg opp til i poliklinikken, og som skal belyse seneffekter etter intensivbehandling. Syndromet består av et kognitivt, et psykisk og et fysisk domene. – Intensivpasienter kan ha symptomer innenfor alle domene. Variasjonen er stor. De kan ha ett enkelt symptom innen ett domene, eller et mer sammensatt bilde. For de fysiske plagene opplever Fjone at det finnes en sammenheng mellom liggetid og symptombelastning i etterkant, i motsetning til hva de observerer for psykiske eller kognitive plager. – Hvilke fysiske plager kan pasientene oppleve? – Vi ser at mange sliter med nedsatt styrke, kondisjon og balanse i lang tid etterpå. Intensivpasienter befinner seg jo i en spesiell kategori med tanke på at de blir fullstendig immobilisert i en periode, og muskelatrofi foregår skremmende raskt. Kroppen brytes ned. Fjone trekker også frem smerteproblematikk som en av utfordringene pasientene forteller om på poliklinikken. Både generelle og mer lokaliserte smerter i kroppen – En del pasienter har nyoppståtte skuldersmerter etter de har vært hos oss. Det handler om at de har vært sedert under innleggelse, og at skulderleddet er veldig ustabilt. Selv om vi passer godt på, kan det forekomme subluksasjoner når pasienten blir flyttet på eller leiret. Også fatigue er en seneffekt de hører om på poliklinikken. – Det kan være det eneste symptomet de kommer med. Og det er et symptom som ikke har vært så mye snakket om i denne pasientgruppen, sammenlignet med andre pasientkategorier. Et enormt rehabiliteringsbehov – uten tilbud Den polikliniske vurderingen resulterer i en tverrfaglig sammenfatning som sendes til pasientens fastlege for orientering, og med råd og anbefalinger om medisiner eller for videre tilbud. Ved poliklinikken kan de også henvise videre til rehabilitering eller andre tilbud som kan være relevante. – Vi har mulighet til å tilby pasienten en ekstra oppfølging hos oss, men hovedsakelig skal tilbudet fungere som en engangskartlegging av hvordan det går med pasienten, og hva de eventuelt har behov for videre. Fjone mener tilbudet som gis ved OUS treffer en målgruppe som ikke tidligere har blitt fanget opp. I hvert fall ikke systematisk. – Hvordan har det polikliniske tilbudet til intensivpasienter i Norge vært før dette? – Vi opplever at hvem som fikk et tilbud nærmest var litt tilfeldig, og at det er stor variasjon i hva slags type oppfølging kommunene har tilgjengelig. En del pasienter har heldigvis hatt gode forløp hvor de har blitt ivaretatt i alle ledd. Andre pasientgrupper, mener Fjone, har ofte «falt mellom alle stoler». – For eksempel respirasjonssviktpasienter, som var friske før de ble akutt syke, og som sto uten et hjelpeapparat. Ingen mente de hadde den riktige kompetansen for å ta dem imot etter innleggelse, selv om de hadde et enormt rehabiliteringsbehov etter å ha ligget mange, mange måneder hos oss. Om du ikke hadde den riktige diagnosen, kunne du som pasient plutselig bli stående uten riktig rehabiliteringskompetanse og i mange tilfeller bli sendt feil sted eller komme for tidlig hjem. Fjone mener det fremdeles mangler kunnskap om sen- effekter etter intensivbehandling, og at det er viktig at også fysioterapeuter utenfor sykehuset vet noe om temaet. – Mange av pasientens, kanskje litt «uforklarlige», plager kan stamme fra intensivoppholdet og den akutt-kritiske fasen de har vært i. Det bør ringe en bjelle når pasienten forteller at de har vært innlagt på intensiv, og fysioterapeuten bør stille noen oppfølgingsspørsmål – om det som skjedde og om lengden på innleggelsen. Kan «takke» pandemien Intensivbehandling generelt fikk økt oppmerksomhet under pandemien. Plutselig havnet respirasjonssviktpasientene «under lupen». Også intensivpoliklinikken var i utgangspunktet svar på et covid-19 spesifikt oppdrag. – Tror du intensivpasienter, på tvers av diagnoser, hadde hatt et oppfølgingstilbud i dag, om det ikke hadde vært for pandemien? – Nei, mest sannsynlig ikke. I hvert fall ikke med det første. Miljøet forsøkte i lang tid, men det fantes ikke midler til det. Fjone peker likevel på at det har skjedd et skifte i intensivmiljøet, som har skapt større oppmerksomhet rundt livet etter innleggelse. – Men det er ikke forsket så mye på betydningen av poliklinisk oppfølging ennå, og vi mangler evidens. Poliklinikken på OUS er per i dag den eneste «rene poliklinikken» for intensivpasienter, ifølge Fjone, som også peker på at det finnes noen andre varianter av tilbud, for eksempel hvor pasienten inviteres tilbake for å se i dagboken på avdelinger som fører dette. – Det har også vært ildsjeler på andre klinikker ved OUS som har kalt tilbake pasienter som har ligget over lengre tid for samtale. Men et tverrfaglig tilbud som systematisk screener alle pasientene som blir skrevet ut, som vårt, kjenner jeg ikke til. n
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy