28 FYSIOTERAPEUTEN 2/24 Vil du skape debatt, fortelle om din hverdag som fysioterapeut eller har du lest noe i Fysioterapeuten du ønsker å kommentere? Dine meninger, perspektiv, din kunnskap og erfaringer, og kanskje kritiske spørsmål , kan vitalisere og forbedre fysioterapien. Ta pennen fatt! Innlegg sendes til ansvarlig redaktør John H. Strupstad: js@fysio.no. Legg ved portrettfoto. MENINGER Faren min har vært på toalettet og spør om han kan ta en runde på stuegulvet før han setter seg. Sykepleieren svarer nei. Han må vente til neste besøk for da har han tiltak på gåtrening. Hvorfor er mobilisering (fortsatt) ikke en naturlig del av hjemmetjenesten? Skrevet av Charlotte Nagell, fysioterapeut, journalist og pårørende. Jeg sitter i underetasjen hjemme hos pappa og overhører samtalen. Det er ikke første gang jeg hører det svaret. Men det snører seg like mye i brystet hver gang. Jeg er fysioterapeut med videreutdanning i geriatri. Fra 2003 til 2010 jobba jeg på sykehus, sykehjem og i innsatsteam i kommunen, før jeg ble journalist. Men de siste to åra har jeg først og fremst vært pårørende for pappa. Fra syklist til pasient Det starta med at han rett som det var begynte å ta et sidesteg ut mot venstre. En dag falt han plutselig, men heldigvis var han på vei mot sofaen. MR viste en svulst i hjernen. I tur og orden kom det til to nye svulster. Hver gang var det balansen som ble ramma hardest. En stor utfordring for en mann på 78 år som var helårssyklist. Nå er alt håp ute med tanke på kurerende behandling. Kreften har spredd seg, men pappa vil og skal bo hjemme resten av livet. Vi som familie forsøker å gjøre hverdagen så god som mulig, forholdene tatt i betraktning. Det betyr at han har oppfølging av hjemmetjenesten fem ganger daglig. Det går i stell og følge til toalett pluss medisiner. Og for å ha det sagt og understreket med det samme: Hjemmetjenesten gjør en veldig god jobb, ikke minst er det stadig hyggelige sykepleiere og helsefagarbeidere som dukker opp. Men faren min har så dårlig balanse at han ufrivillig sitter pal i godstolen, hvis ikke noen følger ham og rullatoren. Her er det overflødig å nevne alle de fysiske og psykiske gunstige effektene av aktivitet. Du trenger ikke være helsepersonell for å forstå det. Likevel, og nå snakker jeg i flertall for jeg tror ikke situasjon til faren min er spesiell, sitter eldre og syke hjemmeboende «stuck» i en godstol store deler av sine våkne timer. Mangel på fysioterapeuter Pappa har også hatt jevnlig oppfølging av fysioterapeuter i kommunen. Det er en kjent sak at det er manko på oss i kommune-Norge, men han har vært heldig og har hatt besøk en til to ganger i uka. Treningen har vært et stort lyspunkt i hverdagen, også mentalt. Når jeg sitter og skriver dette, er fysioterapeuten og pappa i gang med øvelser. Jeg hører latter og oppfordring om å strekke seg opp, og jeg vet at pappa kommer til å ha det bra etterpå. Men hvilken effekt har fysioterapi et par ganger i uka hvis behovet for aktivitet ikke blir fulgt opp alle de andre dagene? Da jeg satt på tverrfaglige møter i en bydel for over ti år siden, husker jeg den gjentakende diskusjonen om hvordan vi kunne få til økt mobilisering av brukerne. Mangelen på tid var den tilbakevennende årsaken (eller kan jeg driste meg til å si unnskyldningen?) for mangelen på sådan. Det var ikke nok tid til mobilisering. Pappa lever livet i godstolen En kort debatt-veileder finner du på https://www.fysioterapeuten.no/forfatterveiledning/meninger/128862. Fortsett debatten på fysioterapeuten.no!
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy