FYSIOTERAPEUTEN 2/24 29 – Vi har ikke tid Tid var også hva jeg ble møtt med da jeg første gang henvendte meg til kommunen med spørsmål om pappa kunne få gangtrening i forbindelse med toalettbesøk de dagene fysioterapeuten ikke er her. Nei, gangtrening har ikke vi i våre tiltak, var svaret. Vi har ikke tid. Den forklaringen godtar jeg ikke lenger. Tid. En tur med pappa fram og tilbake over stuegulvet tar toppen 30 sekunder, hvis han går veldig rolig. La oss si at en ansatt i hjemmetjenesten har åtte brukere/besøk om dagen. Hvis alle vil ta seg en tur over stuegulvet, som vi burde heie fram, betyr det totalt fire minutter. Fire vel anvendte minutter som garantert øker velvære for en stolsittende hjemmeboende. Fire minutter som vi alle har til overs i løpet av en arbeidsdag, selv når vi har mye å gjøre. Jeg må tilføye at i pappas tilfelle tok fysioterapeuten en samtale med saksbehandler, og pappa har nå gangtrening én gang om dagen i forbindelse med toalettbesøket klokka to. Det lønner seg å ha (insisterende) pårørende som sier ifra. Stakkars de som sitter aleine, har jeg ofte tenkt i løpet av disse to åra i møte med ulike deler av helsevesenet. Og det er dem jeg først og fremst skriver dette for. Mitt mål er ikke at pappa skal få særbehandling. Hva er god samfunnsøkonomi? Det er tverrpolitisk enighet om at folk skal få bo trygt i eget hjem, så lenge hver og en av oss ønsker det. Kanskje jeg blander korta litt her nå og slår ned åpne dører, men jeg spør likevel: Er det forsvarlig helsehjelp å la brukerne sitte i en stol time etter time, dag etter dag? Og hvis vi tenker samfunnsøkonomisk, er det ikke en god investering å holde folk så funksjonsfriske som mulig? Men det som er mitt virkelige hovedpoeng, er at vi som samfunn skylder hjemmeboende syke og eldre en helhetlig omsorg hvor behovet for bevegelse blir ivaretatt. Men hvorfor svikter vi? Hvorfor klarer vi ikke å bli kvitt denne proppen i systemet? Jeg tror fysioterapeuter stadig forsøker. Jeg tror heller ikke det er vond vilje blant annet helsepersonell. Kanskje noen kommuner har lykkes (gi oss andre oppskriften!). Men er det ikke en fallitt-erklæring at mobilisering fortsatt har så lav prioritet? Nok prat. Jeg etterlyser action, og vi fysioterapeuter er eksperter på området. Mitt bidrag: Jeg skal være mobiliseringspredikant (eller engasjert pårørende) med misjon om å få aktivitet fram i pannebrasken på helsepersonellet jeg møter. Det har allerede funka litt, tror eller innbiller jeg meg. De som har vært hos pappa har hvert fall tålmodig hørt på meg og sagt seg enige. Håper på revolusjon Faren min, han er heldig, tross alt. Han har meg, en rusten fysioterapeut i hus. Jeg sitter ofte på hjemmekontor og kan ta en runde med ham over stuegulvet eller trene i trappa. Og pappa spør ikke lenger alltid om lov til å ta en runde på stuegulvet. Han bare vender det bokstavelig talt døve øret til og opplyser om at han tar en runde til. Noen ganger to. Og snart blir en runde på stuegulvet kanskje en naturlig del av toalettbesøket for alle hjemmeboende eldre i denne kommunen og resten av landet. Jeg håper hvert fall på en revolusjon! Takk til pappa som alltid stiller opp for meg, uansett påfunn, denne gangen for en god og viktig sak, som du selv sier. I dag reiser vi ut og spiser lunsj på restaurant. Foto: Charlotte Nagell.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy