Fysioterapeuten 3-2018
30 FYSIOTERAPEUTEN 3/18 fag Gunn Engelsrud , fysioterapeut. Professor ved Seksjon for kroppsøving og pedago- gikk, Norges Idrettshøyskole. gunn.engelsrud@nih.no. Birgit Nordtug , førsteamanuensis i psy- kologi ved Høgskolen i Innlandet. birgit.nordtug@inn.no. Dette fagessayet ble akseptert 11. januar 2018. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble publisert først på nett (www.fysioterapeuten.no ) 15. januar 2018. Sammendrag Forståelsen av at fysisk aktivitet og psykisk helse er atskilte variabler, der den første virker på den andre utfra en enkel årsak-virknings-tenkning, synes å bli tatt for gitt i den pågående debatten om barn og ungdoms manglende fysiske aktivitet og dårlige psykiske helse. Er det en god forståelse? Vi setter for- ståelsen på prøve. Og utfallet går i retning av at det ikke er det. Mer forskning med ut- gangspunkt i denne forståelsen, vil sann- synligvis ikke gi et bedre handlingsgrunn- lag – slik debatten etterlyser. Vi inviterer isteden til å ta i bruk en fenomenologisk forståelse, der den enkelte gis rom til å ut- forske den iboende meningen som ligger i det å bevege seg, å oppleve, føle, tenke og gjøre seg erfaringer. For fysioterapeuter er kroppen selve forankringen i faget, og en fenomenologisk forståelse er slik mer i tråd med fysioterapeuters oppgave: å støtte opp under, holde ved like eller bedre menneskers kroppslige, opplevde funksjon og tilstand. Fysisk aktivitet (FA) er et begrep mange fysioterapeuter kommer i berøring med. Fysioterapeuter som en behandlende pro- fesjon, blir også i dag utfordret til å arbeide med FA. Det kan derfor være vesentlig å undersøke litt nærmere hvordan begrepet defineres og brukes, og hvilke forbindelser til «det psykiske» som FA settes i forbin- delse med. Det er særlig mangelen på FA hos barn og ungdom som har fått stor opp- merksomhet (1). I flere forskningsprosjekter er interessen rettet mot å måle hvilken ef- fekt fysisk aktivitet har på læring, helse og læringsmiljø. I et stort prosjekt i Sogn og Fjordane, var det ingen signifikante forskjel- ler mellom intervensjonsskoler med ekstra FA og kontrollskoler uten ekstra FA på disse variablene (2). Det kan være mange grunner til det. Vi stiller spørsmål ved hvordan slike undersøkelser er lagt opp, hvordan det kan forklares at fysisk aktivitet skulle kunne ha effekt på noe annet enn seg selv, og om det ikke er nok at fysisk aktivitet har en egen- verdi, og hva forståelsen av fysisk aktivitet er basert på, med hensyn til begrepsdefinisjo- ner og teori. Debatten om barn og ungdoms manglende fysiske aktivitet og dårlige psykiske helse Til tross for at forskningen ikke kan skilte med klare effekter på helse og læring, bru- ker politikere og andre forskning som om det fantes funn som gir grunnlag for å inn- føre en times fysisk aktivitet i skolen. Det kan være gode grunner til å la barna få mer tid til å bevege seg, også i skolehverdagen, men grunnene som kommer fra forskning gir ikke bedre holdepunkter enn hva hver- dagsforståelser gir. Så hvorfor og hvordan forske i dette feltet? Uten at dette viktige spørsmålet er tilfredsstillende besvart, har imidlertid Stortingsflertallet nylig vedtatt en ordning om en times fysisk aktivitet hver dag for elever på 1.–10. trinn (3). Det er stor tro på at dette tiltaket vil «gjøre norske barn friskere» 1 . Det er ikke bare mangelen på fysisk ak- tivitet og barn og unges «fysiske» helse som vekker bekymring og debatt. «Psykiske pla- ger og lidelser er et stort helseproblem hos barn og unge i Norge i dag», slår Folkehel- seinstituttet fast (4). Og med ekko i medi- ene og fra politikere som overbyr hverandre i tiltaks-auksjoner . Mens Røe Isaksen har fått tilslag på «Livsmestring og folkehelse som et fagovergripende tema i den nye læreplanen» (5), har Gahr Støre og Giske lagt inn bud på en massiv satsning på skolehelsetjenesten (6–7). Empirisk belegg for tiltakene? «Vi lever i en kultur hvor tall teller», slås det fast i fagbladet Forskningspolitikk (8, s. 10). «Tallenes tale er klar: 22,2 prosent av jentene som forskerne snakket med , sier at de sliter med det som forskerne definerer som ‘emosjonelle vansker’» (9, v.u.). To for- skere og 2530 skoleelever. Er det mulig? Vi kontaktet forskerne. De hadde brukt spør- reskjema som elevene krysset av på i løpet av en 10 minutters tid. Slik foregår fors- kningen i mange undersøkelser som brukes som empirisk belegg i debatten om barn og ungdoms helse, noe vi også har belyst i en tidligere artikkel (10) (se også 11). Et fellestrekk ved undersøkelser som bru- kes som belegg for at fysisk aktivitet bedrer den psykiske helsen, er at de konkluderer med et men . «Ungdom som ikke er aktive i idrett, er mer utsatt for psykiske helseplager enn idrettsaktive ungdommer». Men ; «Det er derimot lite variasjon i psykiske helseplager Begrepsforståelse i og for fysioterapi – hva er «psykisk» og hva er «fysisk» helse? 1 Hurra! sier medlem av helse- og omsorgskomiteen og helsepolitisk talsperson i SV Nicholas Wilkinson til NRK (3). ESSAY
Made with FlippingBook
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy