Fysioterapeuten 3-2019

30 FYSIOTERAPEUTEN 3/19 fag Kari Anne I. Evensen , førsteamanu- ensis, Institutt for klinisk og molekylær medisin, Norges Teknisk Naturvitenska- pelige Universitet (NTNU), Trondheim. Forsker, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU, Trondheim. Fysiote- rapeut, spesialist i barne- og ungdoms- fysioterapi (MNFF), Enhet for fysiote- rapitjenester, Trondheim kommune. karianne.i.evensen@ntnu.no. Denne fagkronikken ble akseptert 19. februar 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Fra biomedisinsk til biopsykososial modell I 1980 lanserte WHO for første gang sitt klassifikasjonssystem: «International Clas- sification of Impairments, Disabilities and Handicaps» (ICIDH) (1). I henhold til ICIDH hadde en sykdom eller en funksjons- nedsettelse ulike konsekvenser på organnivå, funksjonsnivå og handicapnivå. På fysiotera- peututdanningen lærte jeg at mål for fysiote- rapi burde settes på alle de tre nivåene, men det var en grunnleggende tro på at tiltak på organnivå direkte påvirket funksjon, som igjen hadde en konsekvens for individets sosiale roller på handicapnivå. I 2001 kom WHO med en revidert og mer biopsykoso- sial modell for forståelse av helse og sykdom: «International Classification of Functioning, Disability and Health» (ICF) (2). Her var det ikke lenger et endimensjonalt forhold mel- lom nivåene, men gjensidig påvirkning mel- lom de ulike nivåene; kroppsfunksjoner og -strukturer, aktiviteter og deltakelse. Dessu- ten inkluderte ICF-modellen faktorer i om- givelsene og personlige faktorer. Vi vet dessverre at det tar lang tid før nye forståelser implementeres i praksis. Mod- ningsteoriene som dominerte forskning innen motorisk utvikling og læring på 1920 til 1940-tallet gjennomsyret vår forståelse til langt ut på 1980-tallet (3). Disse teoriene be- traktet modningen til sentralnervesystemet som avgjørende for endringer i atferd, og tok ikke hensyn til faktorer i omgivelsene. Fra 1990-tallet og utover slo de dynamiske sys- temteoriene gjennom (4), i alle fall i teorien. Motorisk utvikling ble betraktet som et sam- spill mellom flere systemer innad i individet, i tillegg til faktorer i omgivelsene og ved oppgavene som skal gjennomføres. Denne forståelsen gjenspeiles i ICF-modellen. Spedbarnsasymmetri Spedbarnsasymmetri, favorittside eller tor- ticollis, som er det begrepet litteraturen ofte opererer med, kan defineres som en loka- lisert asymmetri, med foretrukket stilling av hodet og asymmetriske bevegelser av nakken (5). Det er en beskrivende beteg- nelse med variasjon i funn, årsaksforhold og alvorlighetsgrad (5). Man skiller gjerne mellom medfødt muskulær torticollis med stramhet i m. sternocleidomastoideus (med eller uten palpabel tumor) og posisjonell torticollis uten stramhet eller tumor i m. sternocleidomastoideus (5,6). Medfødt muskulær torticollis er den tredje hyppigste muskel-/skjelettlidelsen hos spedbarn (etter hofteleddsdysplasi og klumpfot), og fore- kommer hos 0,3-2% av nyfødte (6), mens forekomsten av posisjonell torticollis frem til seks måneders alder er rapportert å være rundt 8% (7). I mange tilfeller er tilstanden assosiert med plagiocephali, en asymme- trisk hodefasong (8), som forekommer hos opptil 20% ved fire måneders alder (9). Årsaker Spedbarnsasymmetri kan ha mange ulike år- saker, og faktorer både ved barnet selv, men også omgivelsene, kan være medvirkende. Tilstanden kan være til stede ved fødselen eller utvikle seg i løpet av de første levemå- nedene (5). Trange plassforhold i livmora kan være medvirkende til medfødt musku- Et skråblikk på spedbarnsasymmetri – fortsatt et stykke fra teori til praksis? Det er snart 20 år siden Verdens helseorganisasjon (WHO) lanserte sin modell med en biopsykososial forståelse av helse og sykdom, og mer enn 30 år siden de dynamiske systemteoriene hadde sitt gjennombrudd. Likevel har vi fortsatt en tendens til å ty til endimensjonale og biomedisinske forklaringsmekanismer, blant annet gjelder dette fysioterapeuters og manuellterapeu- ters håndtering av barn med spedbarnsasymmetri. KRONIKK