Fysioterapeuten 3-2021

FYSIOTERAPEUTEN 3/21 21 Han var blant de første i landet som fikk driftstilskudd. Fy- sioterapeut Jan Harald Lønn hadde hatt autorisasjon i fire år og jobbet i full stilling som privatpraktiserende i Fred- rikstad da regjeringen innførte kommunehelsetjenestelo- ven og driftstilskudd. Lønn fikk umiddelbart hundre prosent avtale. Andre, som hadde jobbet mindre, fikk deltidstilskudd. Alt var klappet og klart. Det kunne vært fryd og gammen. Slik ble det ikke. Historien Men før vi dypdykker i fordeler og ulemper, krangler og uenigheter. La oss gå tilbake i tid. Til 1970-tallet hvor det ble gjort utredningsarbeider på løpende bånd om utvikling og organisering av primærhelsetjenesten. Utredningene førte til at Lov om helsetjenesten i kommunene kom i 1982, og fysioterapi ble en lovpålagt tjeneste. Hensikten var å sikre tilgang til fysioterapi for alle inn- byggere i alle kommuner. Samtidig ønsket myndighetene kontroll over utgiftene. Den nye loven la grunnlaget for at fysioterapeuter fikk driftsavtale i 1984. Finansieringsordningen ble lagt om. De første årene fikk kommunene øremerkede midler fra staten for å dekke tilskuddene. De ble estimert til å skulle utgjøre 40 prosent av fysioterapeutenes inntekt. Ulike løsninger Kommunene valgte ulike ordninger. Noen opprettet 100 prosent-avtaler. For å spare utgifter, splittet etter hvert kreative rådmenn opp hjemler. Staten fikk høyere utgifter, terapeutenes inntekter ble redusert. En rekke fysioterapeuter ble avspist med 20 prosent driftstilskudd, men jobbet minst 100 prosent. En rekke fysioterapeuter følte seg overkjørt av myndig- hetene. Kommunene, som betalte deler av gildet, ville ha et ord med i laget. Noen ønsket å pålegge avtalefysioterapeu- tene oppgaver som fysioterapeutene ville ha seg frabedt. Andre mente – og mener – at pengene bør følge pasienten. – Det var et rabalder, rett og slett. Advokater ble koblet inn, folk meldte seg ut av NFF og frontene var steile, spe- sielt i Fredrikstad og i Drammen. Jeg deltok som delegat på landsmøtet i 1985, men valgte etter det å trekke meg fra politisk arbeid. Det var for utrivelig, sier Lønn. Han var blant dem som valgte å bli i Norsk Fysioterape- utforbund. Fordi han mente – og mener – driftstilskudds- ordningen har gitt norske fysioterapeuter en anerkjennelse av faget og profesjonen de kunne skutt en hvit pil etter uten ordningen. – Ja, jeg er ikke i tvil. Jeg er overbevist om at den har vært til beste både for pasientene og oss som fysioterapeu- ter. Den har sørget for at vi har fått en sentral posisjon i norsk helsevesen. I tillegg har den vært, og er, en garanti for at befolkningen i hele landet får tilgang til fysioterapi. Også på steder hvor det verken er pasientgrunnlag – eller økonomisk grunnlag – for å starte for seg selv, sier Lønn. Har driftstilskudd til han er 70 I dag jobber 62-åringen ved MSK-klinikken i Fredrikstad. Han leier eget rom og driver et enkeltpersonforetak. Livet som fysioterapeut er og har vært bra. Han har tatt en rekke kurs i regi av NFF, er AktivA-kvalifisert og har fått penger fra Fysiofondet til forskning. På kontoret er en oransje benk. Plakatene på veggen bærer bud om helse. Fy- sioterapi. Behandling. – For meg har NFF på mange måter vært grunnpilaren. Den organisasjonen som utvikler kurs tilpasset oss. Ad- Driftstilskuddsordningen: En anerkjennelse eller et hinder? Noen spratt champagnekorkene. Andre ble så forbannet at de pakket kofferten og dro. Nå – snart 40 år senere – er driftstilskuddsordningen kanskje moden for diskusjon? TEKST Irene Mårdalen, im@fysio.no FOTO Tom Egil Jensen Det var et rabalder, rett og slett. Advokater ble koblet inn, folk meldte seg ut av NFF og frontene var steile, spesielt i Fredrikstad og i Drammen.