Fysioterapeuten 3-2021

66 FYSIOTERAPEUTEN 3/21 FAGARTIKKEL til slutt fordeles, så vil det være uenighet. Men det er ikke dermed sagt at vi bør slutte å bry oss om den internasjonale vaksinefordelingen av den grunn. En verdensomspennen- de pandemi fordrer et globalt blikk. Smitten respekterer ikke landegrensene. Og koronaepidemien tar ikke slutt før alle land har kontroll. 4. Nasjonal fordeling av koronavaksinen Hvordan bør koronavaksinen fordeles innad i land, stater og lokalsamfunn? I skrivende stund har det norske korona- vaksinasjonsprogrammet nylig startet opp. Foreløpig er det mangel på vaksinedoser. Derfor må vi prioritere. Med tiden forventer vi nok vaksiner til alle i Norge. Med andre ord er spørsmålet hvem som skal få først. I Norge har vi heldig- vis en lang tradisjon for åpne helseprioriteringer (10). En rekke liberale demokratier i verden har utarbeidet egne nasjonale retningslinjer for prioriteringer av koronavaksi- nen. Tre store prioriteringsgrupper går igjen: risikogrup- pen, helsepersonell og kritiske samfunnsfunksjoner (11). En rekke av menneskene i risikogruppen vil kunne ha stor nytte av en koronavaksine, særlig fordi de per definisjon har størst risiko for sykdom og død som følge av covid-19. En beskyttelse av risikogruppen vil forebygge mange døds- fall og tapte leveår. Å forebygge død innebærer dessuten noe mer enn et rent helsefokus siden døden frarøver av- døde alle fremtidige muligheter, i tillegg til at den rammer de etterlatte. Hele samfunn har dessuten stengt ned for å beskytte nettopp risikogruppen. Hvis vaksinen kan beskyt- te dem, så vil det med tiden kunne gi oss muligheten til å åpne opp samfunnet igjen uten høyt tap av menneskeliv. Hva gjelder helsepersonell, har en rekke av dem stått i front i krisen. Mange helsearbeidere har direkte kontakt med risikogruppene. Og mange funksjoner i helsevesenet kan være vanskelig å erstatte ved smitte og karantene. Spesielt ved stort smittepress er det gode grunner til å prioritere helsepersonell først. Skulle det blir mangel på helsearbei- dere som følge av smitte vil vi risikere at helsevesenet bry- ter sammen, med store samfunnsmessige konsekvenser. En tilleggsbegrunnelse for å prioritere helsearbeidere er såkalt resiprositet – altså det å fastholde at helsearbeidere som yter ekstra innsats og utsetter for ekstra risiko under pandemien bør belønnes med å vaksineres først. Kritiske samfunnsfunksjoner innbefatter på sin side alle dem som er helt sentrale for at det norske samfunnet ikke skal bryte sammen. Kandidater i denne gruppen er eksempelvis kon- gen, statsministeren, regjeringen, og stortingsrepresentan- tene. Det kan også argumenteres for at politiet og forsvaret bør inngå her. Det er et åpent spørsmål hvem som videre bør inngå (11). Enhver prioriteringsrekkefølge vil medføre kritikk. Likevel er det bedre at vi gjør disse prioriteringene, enn at vi lar tilfeldighetene råde. 5. Alvorlige dødsfall Er covid-19 dødsfall spesielt alvorlige? Dødsfall som følge av ulykker, krig og drap, verserer vanligvis i det norske ny- hetsbildet. Dermed fremstår døden som et unntak og som noe som egentlig ikke skulle ha inntruffet. Flesteparten av de omkring 40 000 dødsfallene som skjer i Norge hvert år, når imidlertid aldri offentligheten. På den ene siden kan vi argumentere for at døden er alvorlig uansett årsak. På den annen side er ikke spørsmålet om vi skal dø, men når det skjer. Et viktig poeng er likevel at det er mulig å av- verge en rekke covid-19 dødsfall som følge av smittevern og vaksiner. At statistikken for covid-19 dødsfall i Norge både er nasjonalt og internasjonalt offentlig, preger trolig vår tenkemåte omkring disse dødsfallene. 6. Måling av dødsfall Hvordan bør vi måle covid-19 dødsfallene? Bør vi sim- pelthen telle antall dødsfall, eller bør vi isteden snakke om tapte leveår? På den ene siden er døden alvorlig for oss alle, og vi dør bare en gang. Dessuten er det å telle dødsfall noe rent deskriptivt (i motsetning til tapte leveår), og man unn- går dermed utfordrende teoretiske antagelser. På den an- nen side kan vi argumentere for at dødsfall hos unge men- nesker er mer alvorlige enn dødsfall hos eldre, særlig fordi unge mennesker taper flere leveår på å dø. Å måle dødsfall i tapte leveår gjenspeiler sistnevnte. Det er ikke uvanlig å hevde at døden (forstått som dødsfallet) ikke er negativ i seg selv, men i kraft av hva den fratar oss. Dermed blir spørsmålet hva slags fremtid som går tapt når noen dør. 7. Memento mori Hva bør vi tenke om vår egen dødelighet? Da pandemien herjet som verst var det nok flere av oss som tenkte litt mer på døden enn det de vanligvis gjør. En unntakstilstand kan forsterke vårt memento mori, og minne oss på at liv- ene våre ikke varer evig. Vissheten om vår egen død kan imidlertid ha en paradoksal effekt. I alle fall om vi ikke tror på noe etterliv. Døden kan nemlig få livet vårt til å frem- stå som mindre meningsfullt nettopp fordi alt trolig blir borte når vi dør. Av samme grunn gjør døden livet mer meningsfullt, nettopp fordi døden setter et sluttpunkt for livene våre, og gjør tiden vi har til rådighet til den mest verdifulle ressursen vi har. I alle tilfeller vil et forsterket memento mori kunne hjelpe oss med å navigere i livet med større omhu (12). 8. Eksistensiell risiko Bør vi begynne å bry oss ommenneskehetens eksistensielle risiko? I Norge har det sittet langt inne å tenke at globale kriser og pandemier kan ramme oss. Selv i verdenssam- menheng er det trolig fortsatt et fåtall som tenker at men- neskehetens overlevelse er sårbar. Men det finnes unntak. I pandemiåret 2020 ga Oxford-filosofen Toby Ord ut bo- ken The Precipice (13), som fritt oversatt betyr stupet. Her fremsetter Toby Ord bekymringer omkring menneskehe- tens langsiktige overlevelse. Så langt har menneskeheten overlevd i omtrent 200 000 år. Det kan høres mye ut. Men sammenligner vi oss selv med andre arter, så er 200 000 år kort tid. Det er ikke uvanlig at en art kan overleve i 1 mil- lion år. Bør vi mennesker ha ambisjoner om det samme? Ord undersøker eksistensiell risiko forbundet med asteroi- der, atomkrig, ekstreme klimaforandringer, pandemier og kunstig intelligens ute av kontroll – og hvordan dette på ulike måter kan true menneskeheten i det lange løp. Slike tanker om menneskehetens overlevelse har – på samme måte som døden – noe paradoksalt ved seg. Det fremstår som meningsløst at du og jeg i det hele tatt skal bry oss om hva som skjer med menneskeheten lenge etter at vi selv er døde. Menneskeheten vil tross alt neppe gå under i vår levetid. Kanskje det gir mening at vi bryr oss i noen få ge-