Fysioterapeuten 3-2021

FYSIOTERAPEUTEN 3/21 73 Mina har vært til psykomotorisk behandling, hun har nettopp kommet seg pa bena etter a ha sittet pa benken og summet seg litt. Hun er i ferd med a ta yttertøyet pa, hun har betalt og vi har satt opp en ny time. – Du, sier hun, med handen pa dørhandtaket, – da du rullet den ballen over meg, da var det akkurat som om du skisset meg opp, med en myk kullstift. Ballen var en lett hand som tegnet løse, usammenhengende linjer... – Ja vel? – Og nar du brukte hendene dine etterpa, da var det som om du formet... meg... fylte skissen... Mina heiser skuldrene og rister pa hodet, smiler. – Du ma jo begynne a lure pa meg. Jeg lurer ikke, det er mer at jeg blir oppmerksom på øyeblikket, jeg forstår at jeg må åpne opp for det særegne budskapet, ta det inn. Mina er ikke av den meddelsomme typen, det er lettere for henne å svare på spørsmål enn å dele tankene sine uoppfordret. Utsagnet er som et lite gjen- nombrudd. Jeg tør ikke spørre om hun vil utdype det, er redd for å ødelegge det jeg oppfatter som en ny og skjør fortrolighet. Jeg vil heller ikke bringe henne ut av det kroppslige nærværet jeg tror hun befinner seg i. Hun skal få gå ut av rommet uten å få mer å tenke på. Noen ganger er det nesten umulig å formulere et me- ningsfylt journalnotat, i alle fall kort og konsist. Jeg kan no- tere det vi faktisk og fysisk gjorde, hva vi snakket om, men hva skjedde egentlig? Hva utløste Minas ord og hva sa de meg? Hvordan tematisere denne hendelsen, faglig? Spørs- målene er av det slaget som har flere mulige svar og repre- senterer samtidig en velkjent og daglig utfordring når det gjelder å dokumentere psykomotorisk behandling i skrift. Denne teksten omhandler de refleksjonene Minas ut- sagn avstedkom hos meg. Kanskje er den først og fremst et forsøk på å forankre, faglig og teoretisk, min fortolkning av situasjonen. Som fysioterapeut opplever jeg å måtte for- holde meg til det jeg vet om pasientens eksistens, like mye som til denne eksistensens kroppslige utslag. Og like mye som av erfaring og kunnskap, preges min fagutøvelse av in- tuisjon og forestillingsevne. Mange av pasientene i psyko- motorisk fysioterapi oppleves som særlig sårbare, selv om de ofte også fremviser en særegen styrke, «overlevere» som de er, flere av dem. Jeg kan bli usikker på om min tolkning er riktig, jeg er redd for å ta feil, si feil, gjøre feil. Ikke desto mindre, jeg ønsker å dele Minas utsagn og mine tanker rundt dem. Jeg mener utsagnet peker på en problemstilling vi står overfor som fysioterapeuter, men uten alltid å være klar over den. Kanskje er det også i kraft av våre anstrengelser for å hjelpe at det glipper. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Min umiddelbare tolkning av Minas ord var at hun had- de en fornemmelse av seg selv som kropp, konturene sine, det som er henne. Som spedbarnets gryende fornemmelse av at noe er meg, og det jeg tar i eller strekker meg etter, er noe annet, eller en annen. Utsagnet speiler et fenomen jeg støter på i arbeidet med traumatiserte pasienter; en del- vis fraværende, ustabil og vaklevoren jeg-opplevelse 1 . Det a føle seg som et selvstendig, unikt og sammenhengende Jeg i en felles virkelighet, er ikke en selvfølge. Det er ikke gitt at pasienter opplever kroppen som sin egen, at den er meg, min. Det kan være vanskelig a ta inn over seg dette, de fleste av oss har nettopp et selvfølgelig, intuitivt og innforstått forhold til oss selv. Men for den det gjelder har fenomenet implikasjoner, i livet og dermed i behandlingsrommet. Jeg- opplevelse er uløselig knyttet til kroppen, enten vi er oss det bevisst eller ikke, og fysioterapeuter jobber med krop- per, kropper vi i utgangspunktet antar huser et stabilt og enhetlig jeg, et selv-bevisst og autonomt individ. Når dette ikke er tilfellet, risikerer vi at måten vi kommuniserer og formidler vårt budskap på ikke når frem. Jeg snakker av erfaring. Som fysioterapeuter møter vi alle pasienter der symp- tombildet er sammensatt, ofte vedvarende og til dels «ufor- klarlig», i alle fall på biomedisinens premisser. Ikke sjelden kan disse pasientene fortelle om traumatiserende hendel- ser og livsbelastninger. Også med et bredt definert traume- begrep som utgangspunkt, ser vi at identitet, selvfølelse, selvbevissthet og ikke minst kroppskontakt og kroppsopp- levelse kan være forstyrret. Hvordan lar det seg forstå og hvordan kan vi forholde oss til det? Et teoretisk innspill synes nødvendig. «Jeg er bare en psyke det henger en kropp fast i» – Om kroppslig eierskap og jeg-opplevelse Kari Irene H. Busvold  , spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), MSc., helsefagvitenskap og MSc., faglitterær skriving. kihb@online.no. Dette  fagessayet ble akseptert 4. januar 2021. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 1 Autonom selvopplevelse er et mer faglig korrekt uttrykk, jeg velger å snakke om jeg-opplevelse/jeg-følelse.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy