Fysioterapeuten 3-2021

76 FYSIOTERAPEUTEN 3/21 ESSAY mine pasienter, – treningen ma være lystbetont for deg. Ikke sjelden skaper denne tilsynelatende positive og støt- tende oppfordringen bare forvirring. For hvordan kan du vite hva du liker, har lyst til, vil eller har behov for, nar det sikreste du kan si om deg selv er at det er kaos i hodet og smerter i kroppen? At du er svimmel og nummen, redd og sliten, at du bare ønsker ro. En pasient sa det slik da jeg i en av vare samtaler ut- trykte at hun matte ha tatt valg i livet, hun som alle an- dre, gode valg også hevdet jeg: – For a velge ma du være et menneske. Jeg har gjort det jeg trodde andre ville jeg skulle gjøre, eller si, eller spise, eller ha pa meg. Nar det er flere til stede er det hapløst, for de vil kanskje forskjellige ting, da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ma bare sørge for a være den dummeste. Utsagn som dette har vært vekkere for meg, jeg har forstatt at jeg ikke har forstatt. I bade terapi- og formid- lingsarbeid, der malet er positiv endring, er samforstand viktig, jfr. Kierkegaard om sann hjelpekunst. Den som skal formidle noe til en annen, ma forsta det den andre forstar. Noen ganger er det som om vi må utforske meningen bak ordene, i samråd med den som uttaler dem, andre ganger er det som en utradisjonell og kreativ bruk av ord, gir en spontan og intuitiv fellesforståelse og løfter meningsinn- holdet, slik metaforer kan gjøre. Når jeg av og til gjengir til en pasient en uttalelse en annen har gitt, er det som om den treffer umiddelbart – en diffus og ordløs opplevelse får et presist uttrykk. Tittelen på denne teksten er et eksempel. Og sa? Ved siden av sine menneskelige egenskaper, benytter fysio- terapeuter seg av og formidler sin kunnskap om den «uni- verselle», anatomiske, fysiologiske og biologiske kroppen. Men for a kunne hjelpe, er vi like avhengig av pasientens opplevelse og forståelse av seg selv. Da handler det om den subjektivt erfarende og narrative kroppen, som er relasjo- nelt, sosialt og kulturelt preget, og dermed far sin egen uni- ke psykologiske og biologiske manifestasjon. Gjensidighe- ten i denne kunnskapsutvekslingen er avgjørende, men blir komplisert nar pasienten ikke har umiddelbar tilgang til seg selv som subjekt, eller sprak for sine erfaringer. I uttalelsen – Jeg er bare en psyke det henger en kropp fast i, ligger en oppfatning av kroppen som et objekt pasi- enten selv ikke hadde eierskap til. Slik hun oppfattet det var hun uten innflytelse. Smertene, som ingen hadde kunnet gi henne en rimelig forklaring pa, ga ikke mening, de var ikke satt i en meningsfull sammenheng og lot seg ikke forstå. Siden vi alltid er, i og som kropp, vil det a være i smerte, kroppslig som emosjonell, ogsa prege vår mate a være i ver- den pa (11). Hjelpeløshet og avmakt, fremmedgjøring og fiendtlighet (ofte innover-rettet), er logiske konsekvenser og det motsatte av self-agency. Som i andre forhold, innebærer eierskap ogsa ansvar og forpliktelse. Helsepersonell vet mye om verdien og nød- vendigheten av å ta ansvar for egen helse. Men kan vi for- vente at pasienter tar ansvar for egen helse nar eierskapet til kroppen ikke er der? Hva slags mening gir det a forplik- te seg pa et behandlingsopplegg nar kroppen ikke er ens egen? Nar erfaringen tilsier at det ikke er du som bestem- mer over den, at det er nytteløst a agere? Og hvordan velge, nar behovene som normalt ligger til grunn for preferanser og ønsker er utslukket? Spørsmalene er mange og jeg har ikke svar pa dem. Jeg tror først og fremst at de ma stilles. Vi har alle møtt pasienter som ikke tar ansvar for sin egen helbred, som later til å skyve det over på behandleren i en forventning om å bli fikset. De erkjenner ikke eier- skap til problemene de søker hjelp for. Men pasientene jeg snakker om her uttrykker ikke denne forventningen, slik jeg opplever det. Erfaringene deres tilsier heller at det å forvente hjelp er som å be om å bli skuffet, krenket på nytt. Derimot tar de ofte ansvar for og dermed eierskap til pro- blemet, ved at de påtar seg skyld, og med skyld følger skam. Mens Mina lå på benken under et pledd, rullet jeg bal- len, full av små knotter, over henne, deretter brukte jeg hendene mine i det vi i psykomotorisk fysioterapi kaller kroppsavgrensende grep. Med lette, men faste trykk, var tanken å skape sanselige møter mellom henne og ballen, henne og meg. Jeg vet at Mina tegner og maler når hun har det bra, da meddeler hun seg med kullstift og pensel. Noe av hennes indre finner form og kommer til uttrykk da. Andre ganger er hun uten tilgang til seg selv og ute av stand til å tegne. Det å tegne er forankret i noe Mina er og gjør når hun er seg selv. Hun er blant mye annet, en som tegner og maler. Det å tegne, eller «bli tegnet», har med å skape eller bli skapt å gjøre, tenker jeg på mitt vidløftige vis. Men det jeg også har tenkt, mens jeg har skrevet dette ufattelig lange «journalnotatet», er at jeg i de minuttene Mina lå på benken var de hendene, det blikket og den stemmen som skulle vært der fra Minas første dag. Mina er nesten ute av døren, men jeg klarer ikke la vær å spørre, – Kunne det være et mal for oss at det du na opplever som en skisse kan bli en heltrukken linje, tegnet med tusj, som viser et tydelig, helt og sammenhengende, avgrenset menneske? Hun ser pa meg, nikker nesten umer- kelig og gar. Referanser 1. Fadnes, B., Brodal, P., Leira, K. (2013). Læringsorientert fysioterapi: Teori og praksis. Universitetsforlaget. Oslo. 2. Knox, J. (2011). Self-Agency in Psychotherapy Attachment, autonomy and intimacy. W.W. Norton& Company, NewYork 3. Tsakiris, M., Schutz- Bosbach, S., Gallagher, S. (2007). On agency and body-ownership: Phenomenological and neurocognitive reflections. (2007). Consciousness and Cognition, 16(3), 645–660. https://doi.org/10.1016/ j.concog.2007.05.012 4. Gallagher, S. (2010). Merleau-Ponty’s Phenomenology of Perception. Topoi: An International Review of Philosophy, 29(2), 183–185. https://doi. org/10.1007/s11245-010-9079-y 5. Gallagher, S. (2013). A pattern theory of self. Frontiers in Human Neuros- cience, 7, 443. https://doi.org/10.3389/ fnhum.2013.00443 6. Ammaniti, M., Ferrari, P. (2013). Vitality Affects in Daniel Stern’s Thinking— A Psychological and Neurobiological Perspective. Infant Mental Health Journal, 34(5), 367–375. https://doi.org/10.1002/imhj.21405 7. Karterud, S., Monsen, J T., Skarderud, F. (1997). Selvpsykologi: Utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal. Oslo 8. Dillon, J., Johnstone, L., Longden, E. (2012). Trauma, Dissociation, Attache- ments and Neuroscience: A new paradigme for understanding severe mental distress. The Journal of Critical Psychology, Counselling and Psychotherapy, 1471-7646/12/03145-11. 9. Attaria, Y. (2018). Body disownership in complex posttraumatic stress disorder. Palgrave Macmillan. New York. 10. Abbott, H. P. (2002). The Cambridge introduction to narrative. University Press. Cambridge. 11. Scarry, E. (1985). The Body in Pain The Making and unmaking of the world. Oxford University Press. New York