Fysioterapeuten 3-2021

78 FYSIOTERAPEUTEN 3/21 PERSONLIG ERFARING På grunn av den pågående pandemien, praktiserer kom- munen jeg er i rød beredskap. De gjeldende smittevernstil- takene innebærer blant annet bruk av munnbind og han- sker dersom en ikke klarer å opprettholde to meter avstand til pasienten, uavhengig av pasientens alder og sykdoms- tilstand. Ingen av pasientene beskrevet i teksten har brukt munnbind. Bruk av munnbind i barnehagen Veileder og jeg er på barnehagebesøk, vi skal følge opp et lite barn med motoriske utfordringer. Vi har begge på oss munnbind. I det vi kommer inn i barnehagen føler jeg meg som en fremmed. Jeg skiller meg ut. Barna i barnehagen reagerer ulikt, visse inviterer oss umiddelbart med på le- ken, andre stirrer eller gjemmer seg bak kjente voksne. Noen av barna søker blikk-kontakt med meg i større grad enn jeg har opplevd tidligere. Thornquist (1) skriver at smil og blikk-kontakt hos spebarn sees på som innlærte umid- delbare uttrykk. Helt fra starten av livet tolker vi hveran- dres nyanserte ansiktsuttrykk, for å forstå sinnsstemning, reaksjoner og emosjoner. Jeg ser bort på veileder, det er rart å ikke kunne lese ansiktsuttrykkene hans. Barnet vi følger opp kjenner meg ikke fra før. Jeg synes det er vanskelig å oppnå ønsket kontakt med barnet gjen- nom munnbindet, og lurer på om barnet skjønner at jeg vil det vel. Jeg føler meg maskert, som at det er en slags vegg mellom oss. Barnet virker verken usikker eller redd, men søker heller ikke til meg. Jeg kjenner litt på følelsen av å ikke nå fram, og synes det er litt vanskelig. I dag ønsker vi at barnet skal øve på å krabbe, reise seg opp fra sittende på gulvet og stå. Veileder og jeg inntar en slags lekende-obser- vasjonsrolle, mens en pedagog fra barnehagen er nærmest barnet. Vi er altså tre voksne som observerer barnet. To av oss har munnbind på, er nærmest ugjenkjennelige og har uleselige ansikter. Selv om vi sitter, leker og kryper på gulvet, liker jeg ikke helt maktforholdet i situasjonen. Jeg er glad for at barnet er i trygge omgivelser i barnehagen. Bruk av munnbind i oppfølging av et barn i barneskolealder Hver uke følger jeg opp et barn i barneskolealder. Vi tøyer mens vi leker bokstavleker, snakker om fritidsaktiviteter og om hvilke planer som gjelder for helga. Vi har blitt et godt team. For første gang på de fem ukene med oppfølging har jeg på meg munnbind og hansker. Vanligvis venter far på gangen, men grunnet smittevernsreguleringer er han med inn i gymsalen. Da han var med sist, gikk det på bekost- ning av barnets konsentrasjon. På forhånd av oppfølgingen er jeg nervøs. Jeg bekymrer meg for hvordan kommunika- sjonen mellom barnet og meg skal gå, og om far har mye på hjertet. Munnbindet skjuler mine ansiktsuttrykk og min mi- mikk. Jeg merker at jeg anstrenger meg litt ekstra gjennom hele behandlingen for å holde på barnets oppmerksomhet. Gjennomgående i behandlingen er jeg bevisst på å snakke tydelig, smile med øynene og vende blikket og kroppen mot pasienten. Jeg orienterer meg kroppslig etter pasien- tens høyde, og gjør egentlig alt jeg kan for å kompensere for det som føles som et manglende ansikt. Jeg klarer heldigvis å forholde meg rolig og trygg, og prøver ikke å gjøre så mye ut av munnbindet. Det er utfordrende. Av og til trekker barnet buffen sin opp foran ansiktet, slik at det også likner et slags munnbind. På en måte gjør det oss mer likeverdige. Vi spøker om at vi begge ser ut som rare tannleger. Den relasjonen og tilliten vi hadde bygd opp over flere uker tålte disse smittevernstiltakene. Vi hadde det overras- kende nok like gøy som vanlig, og fikk gjort alt jeg hadde planlagt. Jeg er stolt av det vi fikk til, men føler likevel at munnbindet skapte en slags distanse mellom oss. Bruk av munnbind i møtet med en eldre pasient På en omsorgsbolig møter jeg en eldre pasient som ikke husker å ha møtt verken veileder eller meg før. I dag har jeg på meg munnbind, hansker og smittevernsfrakk. Veileder, sykepleierne og hjelpepleiere ser alle like ut. Jeg er litt usik- ker på hvem av helsearbeiderne som er hvem. Pasienten vi følger opp hører dårlig og husker ikke helt hva fysioterapeuter driver med. Vi forteller at dagens plan er å gå noen runder med prekestol i gangen. Pasienten virker usikker, er lite motivert og tviler på egen evne til å gjennomføre. Å se noen andre, ved å orientere kroppen og rette blikket mot dem, signaliserer blant annet interesse og En students refleksjoner rundt bruk av munnbind i praksis Gjertrud Lager Olaussen , fysioterapeutstudent ved UiT, Norges arktiske universitet. gjertrudolaussen@gmail.com. Denne artikkelen ble akseptert 5. januar 2021. Personlige erfaringer vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Jeg gjør egentlig alt jeg kan for å kompensere for det som føltes som et manglende ansikt.