18 FYSIOTERAPEUTEN 3/24 Eline Thornquist har skrevet om fysioterapi hele sitt yrkesaktive liv – og enda litt lenger. Hun ser sin egen bibliografi som en dokumentasjon av historien, og mener at produksjon av tekst er avgjørende for å bevege faget fremover. Eline Thornquist ble nylig hedret ved Høgskulen på Vestlandet. TEKST Lone Lossius fysioterapeuten@fysio.no Det har gått noen år siden Thornquist ble pensjonist. For tiden er hun aktuell med en oppdatert bibliografi som ble presentert under et åpent Thornquistseminar ved Høgskolen på Vestlandet (HVL). – Bibliografien fikk jeg i gave da jeg gikk av med pensjon i 2018, forteller professoren i fysioterapi. – Initiativet til å arrangere et seminar nå i forbindelse med at den skal legges ut på nett gleder meg. Ideen var at forfatteren selv skulle komme med noen tanker om egne tekster. – Men jeg var midt i arbeidet med en bok akkurat da bibliografien var klar, så tiden gikk før jeg kom i gang, forteller Thornquist. Tekster fra historien Først det siste året har hun funnet tid til å tenke tilbake på sin 50-årige faglige virksomhet. Thornquist har hele tiden vært opptatt av sammenhenger mellom fag og samfunn. – Med bibliografien i hånden ble det ekstra tydelig for meg hvordan det jeg har gjort er preget av fagets status til enhver tid og av samfunnsmessige endringer, forklarer hun, og viser spesielt til utviklingen i helse- og utdanningsvesenet. – Det som er mest interessant er vel hvordan tekstene gjenspeiler faget på den tiden de ble skrevet i. Thornquist har fulgt fysioterapien gjennom store endringer. Hun begynte å skrive i en tid hvor pensumlitteraturen i fysioterapi var svært begrenset. Ifølge henne besto litteraturen på grunnutdanningen – dagens bachelorutdanning – hovedsakelig av bøker skrevet av leger og forfattere med idrettsbakgrunn, mens den sparsomme litteraturen som fantes i fysioterapi stort sett besto av «stensiler» som var skrevet av lærere som til enhver tid var ansatt. – Fortsatt var det leger som snakket på våre vegne, som presenterte fysioterapi i forskjellige sammenhenger, og det var en versjon som formidlet et syn på vårt fag og vår rolle som yrkesgruppen selv var lite fornøyd med, forteller hun. En brytningstid Oslo Ortopediske Institutt, en skole eid og drevet av leger, sto for utdanningen av fysioterapeuter, eller sykegymnaster – som var datidens offisielle tittel frem til 1968. Thornquist hørte til første kull med studenter som ble utdannet fra Statens Fysioterapiskole i Oslo. Hun beskriver 70-tallet som en brytningstid som formet, og skapte bevegelse og engasjement i fagfeltet. Det hun opplevde som et misforhold mellom fysioterapeuters kompetanse og selvstendighet i egen fagutøvelse på den ene siden, og legestandens kontroll og formelle makt over yrkesgruppens utdanning og virksomhet på den andre siden, rørte ved noe i den unge fysioterapeuten. Thornquists ti første tekster ble debattinnlegg. – De handlet primært om utdanningsspørsmål, for på 1970-tallet kom myndighetene med planer for en omfattende omorganisering av helsepersonellutdanningen som vakte massiv motstand, forteller hun. – Planene oppfattet vi som en katastrofe for fysioterapi som en selvstendig profesjon med eget vurderingsansvar. Kjente på et ansvar Fysioterapifaget hadde behov for et eget litterært grunnlag, og Thornquists engasjement hadde fått henne til å begynne å skrive. Tidsånden ga henne medvind i skribentseglene fra første stund. Samtidig behersket hun kunsten å skrive. – Jeg har alltid likt å skrive, og jeg har fått gode tilbakemeldinger på tekstene mine. Da Statens Fysioterapiskole fikk sin første fysioterapeut-rektor i 1974, satt Thornquist i redaksjonskomiteen i tidsskriftet Fysioterapeuten. Hun skrev sin første lederartikkel. Den fikk tittelen «Bærere av eget fag». – Som skribent kom jeg inn i en åpen verden som inviterte til deltakelse, forteller hun. – Og jeg følte det nesten som et ansvar å tre inn i den. Dokumentasjon, selvfølelse og identitet Thornquist fortsatte å skrive for å drive utviklingen av fysioterapien fremover. Hun hadde satt seg inn i profesjonsteori og forstått betydningen av fagets selvstendighet. Også fysioterapi trengte sin egen litteratur. – Vi kunne ikke lenger lene oss på andres begrunnelser eller vurderinger som dokumentasjon for eget fag. Fysioterapeuter måtte bli i stand til å tre ut av rollen som legens assistent eller «hjelper». Et felles og gjenkjennelig fag var nødvendig for å kunne stå på egne ben. De skrevne tekstene skulle bidra med selvfølelse og identitet i faget. – Jeg skjønte på et tidlig tidspunkt at det ligger en bestemt tenkemåte til grunn for at vi fysioterapeuter handler som vi gjør, forteller Thornquist. Hennes første faglige artikkel kom i 1975. – Fagartiklene mine skulle først og fremst synliggjøre fysioterapi for andre. Artiklene ble skrevet på norsk, uten tanBle hedret med eget seminar: - Skriving hjelper oss til å tenke Beskrivelser av hva vi faktisk gjør har en tendens til å bli borte i opptattheten av å dokumentere effekt.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy