24 FYSIOTERAPEUTEN 3/24 Vil du skape debatt, fortelle om din hverdag som fysioterapeut eller har du lest noe i Fysioterapeuten du ønsker å kommentere? Dine meninger, perspektiv, din kunnskap og erfaringer, og kanskje kritiske spørsmål , kan vitalisere og forbedre fysioterapien. Ta pennen fatt! Innlegg sendes til ansvarlig redaktør John H. Strupstad: js@fysio.no. Legg ved portrettfoto. MENINGER Jeg skjærer selvsagt ikke alle over en kam. Men tror jeg har mange med meg når jeg hevder at det helt klart rom for forbedring. Og her burde vi, fysioterapeuter, være pådrivere. Skrevet av Charlotte Nagell, fysioterapeut, journalist og pårørende. – Du må bare bruke den tida du trenger, så går det så bra så, sa sykepleieren som faren min var blitt så glad i. Det skjønte jeg godt. Ordene hennes var som fuglesang, også i mine ører. Hun snakka om veien fra liggende til sengekant, og etappen videre fra soverommet til badet som var belagt med gripostenger (for en gave til menneskeheten!) og håndtak. Pappa vrei seg over til sideliggende, slang beina utfor kanten og skøyv seg langsomt opp til sittende, med en støttende hånd fra sykepleieren rundt skuldra de siste gradene. Han fant balansen på sengekanten, og trakk seg deretter opp i stående med et godt grep om håndtaket på gripostanga pluss rå muskelkraft i beina. I stående brukte han noen sekunder på å venne seg til å ha huet opp og beina ned. Og sykepleieren ga ham det. Så gikk han rolig og stødig, i sitt eget tempo, uten inngripen fra noen, men med støtte i håndtak etter håndtak, til han var framme på badet. Den dagen starta godt for pappa. Han hadde stått opp og gått for egen maskin og slo seg på brystet som Tarzan. For egen maskin Men denne sykepleieren, som representant for helsepersonell generelt, var et unntak. Jeg snakker som tidligere pårørende til en kreftsyk, hjemmeboende far og som tidligere pleieassistent på sykehjem og utøvende fysioterapeut. For jeg måtte dessverre endre dette innlegget fra presens til preteritum. Siden pappa, min klippe i livet, sovnet fredfullt inn hjemme for tre måneder siden. Men siden han var lærer og journalist, vet jeg han hadde ønsket denne teksten publisert hvis den kan være til inspirasjon for noen. La oss håpe på det. Faglig og klinisk sett er jeg utdatert. Jeg er nå journalist. Men som pårørende har jeg altså ferske observasjoner som tilsier at helsepersonell altfor ofte frarøver brukerne muligheten til å bevege seg for egen maskin. De blir i stedet halt og dratt i. Hvis du tidligere har lest debattinnlegget mitt om mangelen på gåtrening i hjemmetjenesten (Fysioterapeuten nr. 2/2024), tenker du kanskje: «Sitter hun der og putrer over tastaturet nå igjen?» Og det forstår jeg godt. Denne gangen utvider jeg attpåtil mangelen til også å gjelde kunnskap om forflytning. Men bær over med meg: Hensikten helliger som kjent middelet, så jeg kjører på. Hands on eller off? Da kreften langsomt tok over mer og mer av det som var pappa, trengte han også mer bistand i forflytning. Men når sykdom krever «hands-on» kan det være vanskelig å vite når du skal holde henda av fatet. For når pappa skulle opp fra senga etter ettermiddagshvilen samme dag, fikk han besøk av to nye og relativt ferske sykepleiere. Han lå og slumra på ryggen, og bortimot døv som han var, rakk han ikke å summe seg før den ene tok fatt i beina, og den andre dro ham opp etter armen. – Nå er det fryktelig vanskelig å få han opp av senga, utbrøt en av sykepleierne, og den andre nikket seg enig. Siden morgenen hadde han altså gått fra å være en bruker som trengte tilstedeværelse ved forflytning, til å bli en pasient som var tung i forflytning. Uten at funksjonen hadde endra seg. En pasient som potensielt kan skade ryggen på helsepersonell. Som de synFra selvhjulpen til pleiepasient på én dag: Hvorfor frarøver vi folk muligheten til selvstendig forflytning? En kort debatt-veileder finner du på https://www.fysioterapeuten.no/forfatterveiledning/meninger/128862. Fortsett debatten på fysioterapeuten.no!
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy