Previous Page  10 / 68 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 10 / 68 Next Page
Page Background

10

FYSIOTERAPEUTEN 4/16

FAG

ESSAY

kan velge metoder og virkemidler og tilpas-

se dem ut fra den enkelte pasients tilstand

og reaksjoner og den aktuelle situasjon. Med

dette vil jeg altså gjøre meg til talsperson for

at psykiske plager og problemer ikke kun er

et spesialfelt for enkelte fagutøvere.

Når det gjelder arbeidssted har fysiotera-

peuter i Norge alltid hatt en fot i psykiatrien,

og den norske tradisjonen psykomotorisk

fysioterapi er opprinnelig utviklet i psykia-

triske institusjoner (18,19). Psykomotorike-

re har derfor en selvskreven plass i psykisk

helsevern, men den burde utvides betrakte-

lig, gitt deres spesialkompetanse.

I årenes løp har de fleste psykomoto-

rikere arbeidet som privatpraktiserende,

men en del har vært ansatt på psykiatriske

sykehusavdelinger og i spesialinstitusjoner.

I dag finner vi psykomotorikere også på

smerteklinikker, i distriktspsykiatriske sen-

tre, nevrologisk avdelinger og i kreftomsorg.

Pasienter med kombinasjoner av somatiske

og psykiske plager dominerer også her, men

hva som er hovedproblemet varierer betrak-

telig.

Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) har

ventet lenge på en avklaring om offent-

lige spesialistordninger. I flere runder har

myndighetene gitt positive signaler, men vi

venter fortsatt. Hvis det etableres offentlige

spesialistordninger, er det sannsynlig at det

vil bli stilt krav om spesialistkompetanse i

psykomotorisk fysioterapi for å få fast anset-

telse i psykisk helsevern. Det er også trolig

at enkelte kommuner vil prioritere psyko-

motorikere i en del avtalebaserte praksiser

for å leve opp til regjeringens helsepolitiske

profil. Det fører oss over til noen rammebe-

tingelser for fysioterapiutøvelse.

Rammebetingelser og nye roller

Regjeringen har foreslått endringer i regel-

verket for privat praksis, og disse forslagene

har høy relevans for prioriterte grupper og

deres tilbud. Privatpraktiserende utgjør kun

en del av det totale antall fysioterapeuter i

landet (ca. 14.000), men privat praksis har

alltid stått sterkt i Norge, og de som arbeider

der har stor frihet til å utforme sin virksom-

het. I primærhelsemeldingen pekes det på at

denne friheten innebærer at fysioterapeuter

selv i all hovedsak bestemmer sin praksis-

profil og prioritering av pasientgrupper, og

det er her regjeringen ønsker forandring.

Det foreslås å innføre direkte tilgang til

fysioterapeut, og altså oppheve dagens hen-

visningskrav, noe som gir fysioterapeuter

større faglig autonomi. Men med dette for-

slaget følger betingelser: Regjeringen vil ut-

arbeide en forskrift som vil inneholde «krav

til avtalefysioterapeutenes virksomhet, her-

under kvalitets- og funksjonskrav» (8:110).

Med dette ønsker regjeringen å sikre at

«prioriterte grupper får behandling raskt, og

at kapasitet hos fastleger og fysioterapeuter

blir bedre utnyttet» (8:109). De to hovedar-

gumentene for å avvikle henvisningskravet

er at det «vil gi en mer tilgjengelig tjeneste

for pasientene og i tillegg en mer effektiv

bruk av de samlede ressurser» (8:110), helt i

tråd med hva NFF har gitt uttrykk for i flere

år.

Når regjeringen signaliserer at den vil

utforme en forskrift i samarbeid med blant

annet fysioterapeutenes organisasjoner, er

det viktig at vi setter vårt samfunnsmandat

først. Vi må gå inn i forhandlingene med

tanke på å leve opp til myndighetenes øn-

sker, slik at prioriterte grupper får kompe-

tent fysioterapi til riktig tid og at ressurser

forvaltes forsvarlig, samtidig som vi selv får

rimelige arbeidsvilkår.

Regulering av vår virksomhet blir det

uansett. Utviklingen i helsevesenet har ge-

nerelt gått i en retning med mer konkur-

ranse og mer marked, flere grensetvister

og stadige kompetansestridigheter. Dagens

privatpraksis har åpenbare svakheter, og det

har vært mye uro knyttet til denne delen av

fysioterapitjenesten i mange år. Det er av-

gjørende for vår troverdighet at vi erkjenner

problemene og ser i øynene at feltet er preget

av interessemotsetninger.

Det er grunn til å understreke at innfø-

ring av direkte tilgang vil kreve noe av oss –

på flere vis. Det ene er en velvillig innstilling

til nye organiseringsmåter. Det andre gjelder

faglighet: At fysioterapeuter har bred kunn-

skapsbakgrunn og solid praktisk/klinisk

kompetanse med evne til å løfte blikket og

analysere sammenhenger blir viktigere enn

noen gang.

Faglig forsvarlig fysioterapi omfatter all-

tid en undersøkelse før tiltak og behandling

iverksettes. Men hvis – når – henvisnings-

kravet avvikles, vil undersøkelse og utred-

ningsarbeid med nødvendighet få en mer

sentral plass enn i dag, og vår funksjons-

orientering har potensialer til å utvide for-

ståelsen av pasienters plager – uansett om

de presenteres som angst eller anspenthet.

Kroppen er et biologisk og psykososialt fe-

nomen, og derfor alltid bærer av den enkel-

tes historie. Dette må være premissgivende

for vår virksomhet (20).

Livsproblemer omtales i blant som en

motsetning til sykdom, men da sier man

implisitt at sykdom ikke har noe med livet

å gjøre. Livsproblemer kan skape sykdom

– det er veldokumentert, men det er ikke

dermed sagt at all sykdom er skapt av livs-

problemer. Heller ikke at alle livsproblemer

skal behandles. Men hva skal man gjøre når?

Spørsmål om grenseoppganger mellom

syk og frisk, livsproblemer og sykdom blir

stadig vanskeligere i en tid preget av økende

medikalisering og en uttalt kropps- og hel-

seopptatthet. I et slikt klima er det viktig at

vi som profesjonelle fagutøvere forholder

oss kritisk og spørrende til egne fortolk-

ningsrammer og tilnærmingsmåter, og utvi-

der dem ut fra de pasientgrupper vi møter.

Fysioterapeuter presenterer seg ofte som

eksperter på muskel- og skjelettlidelser, og

i tråd med tradisjonell biomedisinsk tenk-

ning har slike lidelser ingenting med psyko-

sosiale forhold og emosjonelle konflikter å

gjøre. Tilsvarende forestillinger finner man

blant allmennheten. Dette er holdninger

som må utfordres så vel blant fysioterapeu-

ter som i befolkningen for øvrig.

Og her aktualiseres forholdet mellom

samarbeid og faglighet: Vi kan ta for gitt

at forskriften som skal utarbeides for pri-

vat praksis som grunnlag for innføring av

direkte tilgang, vil omfatte krav om tettere

samarbeid med fastleger. Det virker både

rett og rimelig. Arbeids- og ansvarsfordelin-

gen mellom leger og fysioterapeuter har rik-

tignok vært et kontroversielt tema i årevis,

men tettere samarbeid skulle være et gode.

Begge parter vil sannsynligvis skjerpe seg.

Også andre samarbeidparnere er aktuelle,

ikke minst psykologer.

Likevel: I en tid da betydningen av sam-

arbeid og tverrfaglighet understrekes i alle

sammenhenger, er det lett – trolig litt for lett

– å si at man ser sin begrensning og overlater

pasienters psykiske problemer til for eksem-

pel psykologen, eller konsentrerer seg kun

om ett eller noen «somatiske» problemer.

Konsekvensen kan bli at ingen ser proble-

mene i sammenheng. Det kan i sin tur føre

til kronifisering av plager og høye kostnader

til utredning og behandling. Jeg minner om

de pågående debattene om «overdiagnos-

tikk» og «overbehandling» som vi bør følge

med på (21, 22).

Dette er spesielt aktuelt å reflektere over

i lys av vårt historiske tyngdepunkt i so-

matikken. Hovedpoenget er dette: Det er