10
FYSIOTERAPEUTEN 4/16
FAG
ESSAY
kan velge metoder og virkemidler og tilpas-
se dem ut fra den enkelte pasients tilstand
og reaksjoner og den aktuelle situasjon. Med
dette vil jeg altså gjøre meg til talsperson for
at psykiske plager og problemer ikke kun er
et spesialfelt for enkelte fagutøvere.
Når det gjelder arbeidssted har fysiotera-
peuter i Norge alltid hatt en fot i psykiatrien,
og den norske tradisjonen psykomotorisk
fysioterapi er opprinnelig utviklet i psykia-
triske institusjoner (18,19). Psykomotorike-
re har derfor en selvskreven plass i psykisk
helsevern, men den burde utvides betrakte-
lig, gitt deres spesialkompetanse.
I årenes løp har de fleste psykomoto-
rikere arbeidet som privatpraktiserende,
men en del har vært ansatt på psykiatriske
sykehusavdelinger og i spesialinstitusjoner.
I dag finner vi psykomotorikere også på
smerteklinikker, i distriktspsykiatriske sen-
tre, nevrologisk avdelinger og i kreftomsorg.
Pasienter med kombinasjoner av somatiske
og psykiske plager dominerer også her, men
hva som er hovedproblemet varierer betrak-
telig.
Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) har
ventet lenge på en avklaring om offent-
lige spesialistordninger. I flere runder har
myndighetene gitt positive signaler, men vi
venter fortsatt. Hvis det etableres offentlige
spesialistordninger, er det sannsynlig at det
vil bli stilt krav om spesialistkompetanse i
psykomotorisk fysioterapi for å få fast anset-
telse i psykisk helsevern. Det er også trolig
at enkelte kommuner vil prioritere psyko-
motorikere i en del avtalebaserte praksiser
for å leve opp til regjeringens helsepolitiske
profil. Det fører oss over til noen rammebe-
tingelser for fysioterapiutøvelse.
Rammebetingelser og nye roller
Regjeringen har foreslått endringer i regel-
verket for privat praksis, og disse forslagene
har høy relevans for prioriterte grupper og
deres tilbud. Privatpraktiserende utgjør kun
en del av det totale antall fysioterapeuter i
landet (ca. 14.000), men privat praksis har
alltid stått sterkt i Norge, og de som arbeider
der har stor frihet til å utforme sin virksom-
het. I primærhelsemeldingen pekes det på at
denne friheten innebærer at fysioterapeuter
selv i all hovedsak bestemmer sin praksis-
profil og prioritering av pasientgrupper, og
det er her regjeringen ønsker forandring.
Det foreslås å innføre direkte tilgang til
fysioterapeut, og altså oppheve dagens hen-
visningskrav, noe som gir fysioterapeuter
større faglig autonomi. Men med dette for-
slaget følger betingelser: Regjeringen vil ut-
arbeide en forskrift som vil inneholde «krav
til avtalefysioterapeutenes virksomhet, her-
under kvalitets- og funksjonskrav» (8:110).
Med dette ønsker regjeringen å sikre at
«prioriterte grupper får behandling raskt, og
at kapasitet hos fastleger og fysioterapeuter
blir bedre utnyttet» (8:109). De to hovedar-
gumentene for å avvikle henvisningskravet
er at det «vil gi en mer tilgjengelig tjeneste
for pasientene og i tillegg en mer effektiv
bruk av de samlede ressurser» (8:110), helt i
tråd med hva NFF har gitt uttrykk for i flere
år.
Når regjeringen signaliserer at den vil
utforme en forskrift i samarbeid med blant
annet fysioterapeutenes organisasjoner, er
det viktig at vi setter vårt samfunnsmandat
først. Vi må gå inn i forhandlingene med
tanke på å leve opp til myndighetenes øn-
sker, slik at prioriterte grupper får kompe-
tent fysioterapi til riktig tid og at ressurser
forvaltes forsvarlig, samtidig som vi selv får
rimelige arbeidsvilkår.
Regulering av vår virksomhet blir det
uansett. Utviklingen i helsevesenet har ge-
nerelt gått i en retning med mer konkur-
ranse og mer marked, flere grensetvister
og stadige kompetansestridigheter. Dagens
privatpraksis har åpenbare svakheter, og det
har vært mye uro knyttet til denne delen av
fysioterapitjenesten i mange år. Det er av-
gjørende for vår troverdighet at vi erkjenner
problemene og ser i øynene at feltet er preget
av interessemotsetninger.
Det er grunn til å understreke at innfø-
ring av direkte tilgang vil kreve noe av oss –
på flere vis. Det ene er en velvillig innstilling
til nye organiseringsmåter. Det andre gjelder
faglighet: At fysioterapeuter har bred kunn-
skapsbakgrunn og solid praktisk/klinisk
kompetanse med evne til å løfte blikket og
analysere sammenhenger blir viktigere enn
noen gang.
Faglig forsvarlig fysioterapi omfatter all-
tid en undersøkelse før tiltak og behandling
iverksettes. Men hvis – når – henvisnings-
kravet avvikles, vil undersøkelse og utred-
ningsarbeid med nødvendighet få en mer
sentral plass enn i dag, og vår funksjons-
orientering har potensialer til å utvide for-
ståelsen av pasienters plager – uansett om
de presenteres som angst eller anspenthet.
Kroppen er et biologisk og psykososialt fe-
nomen, og derfor alltid bærer av den enkel-
tes historie. Dette må være premissgivende
for vår virksomhet (20).
Livsproblemer omtales i blant som en
motsetning til sykdom, men da sier man
implisitt at sykdom ikke har noe med livet
å gjøre. Livsproblemer kan skape sykdom
– det er veldokumentert, men det er ikke
dermed sagt at all sykdom er skapt av livs-
problemer. Heller ikke at alle livsproblemer
skal behandles. Men hva skal man gjøre når?
Spørsmål om grenseoppganger mellom
syk og frisk, livsproblemer og sykdom blir
stadig vanskeligere i en tid preget av økende
medikalisering og en uttalt kropps- og hel-
seopptatthet. I et slikt klima er det viktig at
vi som profesjonelle fagutøvere forholder
oss kritisk og spørrende til egne fortolk-
ningsrammer og tilnærmingsmåter, og utvi-
der dem ut fra de pasientgrupper vi møter.
Fysioterapeuter presenterer seg ofte som
eksperter på muskel- og skjelettlidelser, og
i tråd med tradisjonell biomedisinsk tenk-
ning har slike lidelser ingenting med psyko-
sosiale forhold og emosjonelle konflikter å
gjøre. Tilsvarende forestillinger finner man
blant allmennheten. Dette er holdninger
som må utfordres så vel blant fysioterapeu-
ter som i befolkningen for øvrig.
Og her aktualiseres forholdet mellom
samarbeid og faglighet: Vi kan ta for gitt
at forskriften som skal utarbeides for pri-
vat praksis som grunnlag for innføring av
direkte tilgang, vil omfatte krav om tettere
samarbeid med fastleger. Det virker både
rett og rimelig. Arbeids- og ansvarsfordelin-
gen mellom leger og fysioterapeuter har rik-
tignok vært et kontroversielt tema i årevis,
men tettere samarbeid skulle være et gode.
Begge parter vil sannsynligvis skjerpe seg.
Også andre samarbeidparnere er aktuelle,
ikke minst psykologer.
Likevel: I en tid da betydningen av sam-
arbeid og tverrfaglighet understrekes i alle
sammenhenger, er det lett – trolig litt for lett
– å si at man ser sin begrensning og overlater
pasienters psykiske problemer til for eksem-
pel psykologen, eller konsentrerer seg kun
om ett eller noen «somatiske» problemer.
Konsekvensen kan bli at ingen ser proble-
mene i sammenheng. Det kan i sin tur føre
til kronifisering av plager og høye kostnader
til utredning og behandling. Jeg minner om
de pågående debattene om «overdiagnos-
tikk» og «overbehandling» som vi bør følge
med på (21, 22).
Dette er spesielt aktuelt å reflektere over
i lys av vårt historiske tyngdepunkt i so-
matikken. Hovedpoenget er dette: Det er