Fysioterapeuten 4-2019

30 FYSIOTERAPEUTEN 4/19 fag Torunn Stavnes Søyseth , MSc. fysiote- rapeut. torunnsoyseth@gmail.com. Dette fagessayet ble akseptert 28.janu- ar 2019. Fagessay vurderes av fagredak- tør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Innledning Denne påstanden til filosofen Søren Kirke- gård (1813-1855) kommer oftere til meg nå som jeg nærmer meg pensjonsalder, etter over 35 år som fysioterapeut. Har jeg tatt ut mitt potensiale som fysioterapeut eller som medmenneske? Har jeg bidratt til at pasien- ter har kunnet ta ut sitt potensiale? Har jeg selv tatt riktige livsvalg og/eller faglige valg, hvor jeg har kunnet utfordre meg selv? Eller har jeg brukt kreftene til å «arbeide meg selv imot»? I denne undringen over mine faglige vurderinger og livsvalg faller mine tanker på mitt store forbilde Ragnhild. Hun som alltid har «stått den av», uansett livshendelser, og som i sitt 86. år fortsatt bobler av liv og på- gangsmot, og som jeg tror har turt å ta ut sine krefter «uten å arbeide seg selv imot». Min nysgjerrighet på hva som har vært vik- tige vendepunkt i hennes liv og hvordan hun har opplevd, og taklet disse, og hva jeg og eventuelt andre kan lære av det, er bakgrun- nen for at jeg har spurt om å få skrive dette fagessayet om henne. «Hei! Velkommen opp!» jeg hører en kjent og varm stemme idet ytterdøren «klik- kes opp». Spent og glad tar jeg raskt trap- pene opp i 3. etasje. Døren står åpen og jeg blir som vanlig tatt i mot med åpne armer og en god klem. «Hvordan har du det? Så fin jakke du har! Å så godt å se deg! Nå er jeg spent på hva denne samtalen skal gå ut på.» Hun ser grundig på meg. Allerede i entreen føler jeg meg som en dronning; sett, ønsket og respektert. Hun viser meg inn i stuen hvor bordet er dekket med kaffekopper, kjeks og Twist. Jeg passerer bilder av familien; barn, ne- vøer, niese, barnebarn og oldebarn, samt diverse brudebilder, inkludert meg selv. Alt pent dandert på et stettebord ved peisen. Kjente og kjære minner kommer til meg på vei mot sofaen. Kaffekannen er på plass og telysene tent. Alt er som vanlig på stell. Jeg kryper opp i sofaen, mens Ragnhild setter seg vis à vis meg. Det slår meg hvor ofte vi har gjort dette i årenes løp; samtalt, hygget oss sammen bare vi to eller sammen med flere, enten med god mat og vin, eller som nå, med kaffe. Alltid hyggelig, interessant og nært. Det som blir annerledes nå er at vi skal fokusere på noen få temaer og hendelser som Ragnhild tenker er viktige for henne. Vanligvis snakker vi fritt om alt fra kunst- opplevelser, bøker og reiser til opplevelser knyttet til familie eller jobb. Jeg merker vi er spente begge to. På forhånd har hun fått tips om å tenke på viktige hendelser og valg hun har gjort. Hoveddel Jeg har kjent Ragnhild hele mitt liv og tror jeg vet hvilke hendelser hun vil trekke frem, men jeg vet jo ikke hva hun tenker, så dette blir spennende! Vi har på forhånd avtalt at vi begge skal tørre å gå i dybden og pirke litt også i det ubehagelige, samt at hun selvsagt skal lese igjennom og godkjenne teksten et- terpå. Selv om hun på min forespørsel om hun kunne tenke seg å stille til denne samta- len, sier at hun stoler på mine gode intensjo- ner og min faglighet. Som fysioterapeut har jeg vært opptatt av å bidra til at pasientene skal ta ansvar for egen kropp og aktiviteter for å oppnå best mulig funksjon. Gjennom dette perspektivet har jeg beveget meg inn i mestringsbegre- pets teorier som jeg ikke skal gå dypere inn i her, men likevel ha med som et bakteppe for dette essayet. Sentralt for meg i min praksis er hva det er som gjør at noen tilsynelatende klarer å håndtere krevende situasjoner som alvorlig funksjonstap på en god måte, mens andre ikke takler objektivt sett mindre hen- delser? Og evner den som skal hjelpe/bistå å fatte hva det eventuelle funksjonstapet egent- lig betyr for den personen som søker støtte? Selv har jeg også gjennom egne kroppslige utfordringer begynt å reflektere i større grad over hvordan man som helsepersonell kan- skje tror man vet mer enn man faktisk gjør om hvordan pasienter har det, meg selv in- kludert. I en hektisk hverdag er det lett å sette rammer eller begrensninger på å la pasienten selv definere og forklare sine egne behov. I tillegg vet ikke alltid pasienten selv heller hva hovedproblemet er, og kan av den grunn noen ganger ha behov for «drahjelp» i form av flere spørsmål. Kanskje kan et hoftebrudd medføre midlertidig eller varig nedsatt funk- sjon som ikke bare vanskeliggjør ADL, men vel så viktig; sosiale aktiviteter som kan bety svært mye hvis man bor alene. Ragnhild har ikke vært min pasient. Li- kevel har jeg noen ganger undret meg over Alle elsker Ragnhild (85 år) – hvordan klarer hun det, og hva kan jeg lære av henne? «Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot». ESSAY