Fysioterapeuten 4-2019

FYSIOTERAPEUTEN 4/19 31 Jeg tenker på Ragnhilds utbrudd «dette vet du fanden ikke noe om». hennes pågangsmot og evne til å takle at hennes mann døde av kreft etter kort tids sykeleie, bare 60 år gammel. Hun har hatt mye smerter på grunn av artroser i hofter og knær før hun fikk satt inn proteser. I tillegg har hun de siste årene gradvis tapt funksjon i sine ben. Likevel strutter hun av livsglede, humor og integritet. Mange på hennes alder eller yngre ville satt seg ned og i stor grad blitt hjelpetrengende. Så jeg undrer på hva som er hennes tanker rundt dette. Hvordan får hun det til? Utdanning og krav Hun forteller at oppveksten var preget av at hennes mor var opptatt av at hun skulle ta utdanning, og stilte samtidig strenge krav til henne. Hun var den eneste jenta på re- allinjen på videregående skole. Hennes to beste venninner fra barneskolen valgte an- nerledes. Det var derfor tøft mange ganger å måtte sitte med lekser, mens de andre fant på hyggelige jenteting. Likevel fullførte hun skolen. Hun traff samtidig sin tilkommende mann som gikk på befalsskolen i nabokom- munen. De giftet seg tidlig og fikk to døtre. Ragnhild bestemte seg for at hennes barn skulle få en annen oppvekst og få velge selv hva de ønsket å gjøre med sine liv, ta den utdanningen de selv ønsket. Imidlertid har utdanning og videreutdanning fortsatt som en rød tråd gjennom hele Ragnhilds voksen- liv, bl.a. tok hun master i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo etter at hun gikk av med pensjon, 68 år gammel. Nå er hun ivrig opp- tatt med å lære seg italiensk. Hun kan lese romaner på italiensk, men går fortsatt til ukentlige timer. Hun forteller at kursdagene også er viktige sosiale møtepunkt siden de også har reist til Italia sammen flere ganger. Når jeg spør hvordan hun tenker om og vurderer situasjoner som kan være utfor- drende eller stressfulle, tenker hun seg litt om, før hun svarer at hun nok for det meste ser på det som en utfordring, samtidig som hun forsøker å få en oversikt over hvordan hun kan løse det eventuelle problemet. Og det tror jeg nok er riktig; at hun liker å ha kontroll, og vil helst klare seg selv. Hun er også en person som alltid er på «giversiden» hvis noen trenger hjelp eller støtte. Slik jeg ser det kan «driven» i å klare seg selv være svært viktig i et rehabiliteringsperspektiv, spesielt som motivasjon for å trene. Ragn- hild har trent styrke og kondisjon hos fy- sioterapeut regelmessig to ganger ukentlig. Samtidig kan viljen eller ønsket om å klare seg selv også være til hinder for å be om hjelp og ta imot hjelp hvis man skulle være i behov for det. På den andre siden kan det også være utfordrende for pårørende og hel- sepersonell å vite hvordan man kan bistå med hjelp hvis ikke «mottager» erkjenner behov for støtte. Akseptere og ta imot Ragnhild og jeg begynte å snakke om å gjøre