Fysioterapeuten 4-2019

32 FYSIOTERAPEUTEN 4/19 FAG ESSAY dette fagessayet for ca. ett år siden. Imidler- tid har det skjedd flere alvorlige hendelser i hennes liv i løpet av denne perioden som har medvirket til at dette prosjektet har blitt liggende på vent. Selv har hun vært igjen- nom noen fall som medførte lårhalsbrudd med komplikasjoner som subluksasjon og reponering, nytt fall med subluksasjon i samme hofte. Til slutt ble det innsettelse av totalprotese. I denne perioden har hun akseptert situasjonen og tatt imot hjelp og støtte fra sine barn, barnebarn og oldebarn på en beundringsverdig måte, samtidig som hun bevarer sin integritet. Hun forteller dog at hun «sprakk» en gang da hennes ene dat- ter i beste mening prøvde å overtale henne til å begynne å bruke rullator inne. Ragnhild synes det er svært upraktisk å kombinere rullator og husarbeid. Da hun forteller meg at hun utbrøt til sin datter at «dette vet du fanden meg ingenting om», svarte jeg be- kreftende at det har du helt rett i. Man vet faktisk ikke hvor utrolig upraktisk det er, før man har opplevd det selv. Så hvordan kan jeg trekke paralleller til mitt eget liv, og hvordan kan jeg planlegge livet mitt mot et aktivt og spennende pensjo- nistliv? Hva kan jeg reflektere over i min rolle som fysioterapeut? Ta grep Allerede da Ragnhild var i begynnelsen av 60-årene husker jeg hun sa at det var viktig å ta grep både med tanke på bosituasjon og relasjoner til mennesker; unge som eldre. Hun solgte derfor huset sitt og kjøpte en stor leilighet på en flate i nærheten av sin ene datter og sin bror. Men vel så viktig tenker jeg det er at hun alltid har vært glad i men- nesker og raus i møte med andre mennes- ker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt med venner og familie på besøk, også på overnatting. Ragnhild har alltid hatt tid til meg. Så jeg tenker jo at på det praktiske plan lever jeg i et hus hvor det går fint an å bo på en flate, så den kan jeg «hake ut». Når det gjelder nettverk, så er jeg i ferd med å bygge det opp eller i det minste i større grad være bevisst på å ta vare på familie og gode ven- ner. Jeg er nok ikke like raus som Ragnhild, så der har jeg en utfordring, men på den annen side så er vi også noe forskjellige, så kanskje det er greit nok. Livet er skjørt, og livssituasjonen kan endre seg fort når man har kommet opp i 60-årene. Jeg mener der- for at det er viktig å forberede seg mentalt på dette. Ikke nødvendigvis å gå rundt å bekymre seg, men av og til reflektere over hva jeg vil gjøre hvis min eller min ektefelles situasjon skulle endre seg? Hvor skal jeg/vi bo? Hvem kan hjelpe meg/oss? Hva har jeg/ vi lyst til å gjøre når vi får mye bedre tid til å være sammen som pensjonister? Jeg må innrømme at jeg har tenkt og sagt at jeg kanskje burde bytte forbilde, at det rett og slett blir for krevende å leve opp til Ragn- hilds mot og vilje inn mot min egen pensjo- nisttilværelse. Men, det vil jo være for slapt å gi seg nå. Dersom jeg ikke kommer til å få til alt hun gjør, så har jeg i alle fall to ting jeg vil følge opp; begynne på språkkurs, dog ikke italiensk, samt være i enda større grad posi- tiv til min nærmeste familie og mine venner. Ragnhild har besøk av et av sine oldebarn ukentlig hvor de spiser middag sammen og gjør lekser. Det er jo en vinn-vinn situasjon med en aldersforskjell på 77 år! Det er noe å tenke på fremover. Høvdinga Min første bevisste erindring av Ragnhild var hennes spennende og vakre ytre; kort mørkt hår og røde Levi’s bukser. Ingen an- dre voksne damer jeg visste om hadde det på midten av 1960-tallet! Wow! Men selv om håret nå er grått, har hun beholdt sin sans for farger og stil; kanskje noe mer dis- kret, men alltid stilig og delikat i tøyet. Jeg noterer meg dette som jeg antar betyr mye for selvfølelsen, og som jeg vil ha i mente; «å ta vare på forfengeligheten». Selvfølelsen er av betydning for selvtilliten, og jeg tror begge deler er viktig å ta vare på etter hvert som man kan oppleve funksjonssvikt; for å kunne opprettholde rollen som sjef i eget liv. Jeg husker at Ragnhilds mann for spøk kalte henne for «Høvdinga». Kanskje ikke rart at man som kvinne må eller bør være litt «høvding» når man jobber fullt, har to aktive tenåringer og en mann som reiser en del. Da må noen ta ledelsen for å organisere aktivitetene! Forståelsen Som fysioterapeut må man mange ganger råde pasienter til økt aktivitet og nye fysiske utfordringer som pasienten egentlig ikke er motivert for eller ser behovet for. Jeg tenker på Ragnhilds utbrudd «dette vet du fanden ikke noe om». Har jeg alltid forstått mine pasienter når jeg etter beste faglige råd og hensikt bestemt har foreslått og «pushet» dem? Har jeg vært tålmodig nok til å stille spørsmål rundt motviljen til å trene? Kan- skje dreier det seg egentlig om å få lov til å være med på å bestemme type og nivå av ak- tivitet selv? Eller har jeg respektert pasien- tens integritet? Forstått behovet for å være «Høvding i eget liv»? Etter hvert som jeg har blitt eldre ser jeg nok at jeg bruker mindre «press» og mer intuitiv kommunikasjon i mobilisering av pasienter. Etter min bevisste gjennomgang av egen praksis i forbindelse med dette essayet, syns jeg det er interessant at jo mindre jeg gjør «aktivt», jo tryggere opplever jeg at pasientene blir. Slik sett mø- ter jeg meg selv i døra fra den gang jeg som 35-åring arbeidet sammen med flere kolle- ger som da var i 60-årene. Jeg forsto egentlig ikke helt hva de gjorde, men pasientene var fornøyde og ble bedre! Avslutning Våge å velge Under vår siste samtale rundt dette essayet kommer det en bekymret kommentar fra Ragnhild; «nå må du ikke fremstille meg som en helt, for det er jeg nemlig ikke!! Det har også vært blåst og motgang i mitt liv, og hendelser jeg i ettertid muligens tenker jeg kunne håndtert annerledes. Det vet jo du også; at livet noen ganger byr på utfordrin- ger og valg man senere kan undre seg over at man tok». Imidlertid mener jeg at det er det man lærer av, å ta aktive valg, noen ganger «snuble», andre ganger «vinne». Å ikke ta aktive valg basert på kunnskap og refleksjo- ner, tenker jeg er ugunstig for både kropp og sjel. Man må våge å velge, og stå for sine valg og ta konsekvensene av det «og ikke bruke krefter til å arbeide seg selv imot». Det me- ner jeg Ragnhild gjør, også i sitt 86. år. Der- for er hun fortsatt mitt forbilde! https://fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap