Fysioterapeuten 4-2021

74 FYSIOTERAPEUTEN 4/21 KRONIKK Helene Nilsen , ph.d., Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. helene.nilsen@uib.no. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Hvilke problemer løser en livsstilintervensjon? Om evidens, refleksivitet og sosial ulikhet i helse i et folkehelseprosjekt i Groruddalen I februar 2020 disputerte jeg for doktorgraden i viten- skapsteori med en avhandling som undersøker livsstilin- tervensjon som kunnskapspraksiser, altså som realisering av folkehelsekunnskap og -politikk i velferdsstaten (1). Avhandlingen er hovedsakelig et diskursanalytisk arbeid som ser nærmere på et konkret folkehelseprosjekt i bar- nehager i Groruddalen gjennom nærlesninger av prosjekt- rapporter, politisk forankring (som strategidokumenter, stortingsmeldinger og evalueringer), samt prosjektets evi- densgrunnlag. Faglig kunnskap kommer med visse begrensninger. Alltid. Derfor er vitenskapsteoretisk forskning opptatt av refleksivitet i kunnskapspraksiser – altså i hvilken grad og på hvilken måte kunnskapens begrensninger imøtegås og anerkjennes innad i ulike fagfelt. Etter å ha arbeidet med avhandlingen, sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar når det gjelder refleksivitetens rolle og forutsetninger i fol- kehelsefeltet. For å vise hvorfor og på hvilken måte slike spørsmål er relevante, må jeg ta noen skritt tilbake, og begynne med begynnelsen. Folkehelseprosjekt i barnehager Avhandlingen tar utgangspunkt i en konkret folkehelsein- tervensjon: «Folkehelseprosjekt i barnehager», som ble gjennomført som pilotprosjekt ved tre barnehager i Gro- ruddalen i Oslo i 2013 (2), og rullet ut i større skala under tittelen «Helsefremmende praksis i barnehager og skoler i Groruddalen» i 2017 (3). Prosjektet er forankret i det over- ordnede tverrsektorielle områdeløftprosjektet Groruddals- satsingen som inntar et helhetsperspektiv for å bekjempe sosiale forskjeller i levekår og helse. Formålet med inter- vensjonen som avhandlingen tar for seg var å forbedre kosthold og fysisk aktivitet i barnehager: å etablere gode vaner fra tidlig alder. Det er bred enighet i feltet om at tid- lig intervensjon er et sentralt virkemiddel. Når det gjaldt kosthold, var målet at barna skulle spise i henhold til norske kostholdsråd, med fokus på å begrense sukkerinntak. Prosjektet var særlig opptatt av kompetanse- heving hos ansatte og foreldre. Det ble utarbeidet retnings- linjer for medbrakt mat og for innkjøp til og utarbeidelse av månedsmenyer i barnehagene. Det var et uttalt mål at barnas kosthold skulle forbedres ikke bare i barnehagene, men også i hjemmene. For å forbedre aktivitetsnivået ble det foretatt målinger med akselerometer for å sikre at alle barn oppfylte anbefalingen om 60 minutter moderat til in- tensiv aktivitet hver dag. Prosjektet ble fremhevet som en suksess i evalueringsrapporter og programbeskrivelser for videre arbeid i Groruddalen. Det er viktig å understreke at jeg ikke har evaluert den- ne intervensjonen som folkehelseekspert. Jeg har brukt in- tervensjonen som case i en vitenskapsteoretisk studie for å se nærmere på forholdet mellom folkehelsekunnskap, -politikk og -praksis i velferdsstaten. Et evidensbasert folkehelseprosjekt mot sosial ulikhet i helse I innledningen til intervensjonens prosjektrapport fra 2014 kobles livsstil sammen med sosial ulikhet i helse: «Gjennom å fremme fysisk aktivitet, sunt kosthold og helsefremmende vaner blant barn og deres foreldre, øker vi sannsynligheten for varig livsstilsendring i de enkelte fa- miliene. På den måten kan vi bidra til å nå Bydel Groruds langsiktige visjon om redusert sosial ulikhet i helse» (2 s.7). Videre er prosjektet fremstilt som evidensbasert: «Ar- beidet blir kvalitetssikret ved at prosjektmedarbeiderne benytter kunnskapsbasert praksis, basert på foreliggende evidensbasert vitenskap» (2a s. 7). En vitenskapsteoretisk studie av et folkehelseprosjekt i barnehager viser at begreper som ‘sosial ulikhet i helse’ og ‘evidensbasert’ kan virke legitimerende på livsstilrettede folkehelsetiltak. Prosjektets resultater står likevel ikke nødvendigvis i forhold til den uttalte hensikten. Kronikkforfatteren etterlyser et rom for å diskutere kunnskapens begrensninger, og spør hvilke forutsetninger kritisk refleksivitet har i folkehelsefeltet.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy