Fysioterapeuten 4-2021

VITENSKAPELIG ARTIKKEL 76 FYSIOTERAPEUTEN 4/21 ‘Folkehelseperspektivet’ Prosjektrapporten slår fast at det ikke var mulig «å ta hen- syn til alle involverte parters ønsker og personlige menin- ger» (2 s. 22-23), og at prosjektlederne har «vært nødt til å prioritere folkehelseperspektivet» (2 s. 23). Innenfor dette perspektivet blir for eksempel kakao på tur til et spørsmål om nødvendigheten av «tilgang på sukkerholdig drikke» (2 s 24). Slik blir mat og drikke blir redusert til ‘ernæring’ i dette folkehelseperspektivet. Gjennom å vise til et overordnet ‘folkehelseperspektiv’, blir andre typer kunnskap, sammen med de involvertes verdier og preferanser, underordnet prosjektets mål og perspektiver. ‘Kompetanse’ blir vurdert etter hvorvidt de involverte underkaster seg dette perspektivet. Kort sagt: Individuelle forskjeller blir til problemer som må løses for at barna skal ‘oppnå helse’. (8). Dette er spesielt bemerkel- sesverdig med tanke på at Groruddalen er et flerkulturelt samfunn hvor det sannsynligvis finnes flere forskjellige oppfatninger av hva det betyr å leve et godt liv. Dette nev- nes ikke i prosjektrapporten. Som vitenskapsteoretiker savner jeg en refleksjon i rapporten rundt følgende spørsmål: Svarer folkehelseper- spektivet som anlegges i intervensjonen på utfordringene knyttet til sosial ulikhet i helse på en god måte? Hvilke begrensninger har denne helsedefinisjonen? Hvilke ver- dier kan potensielt komme i konflikt, og hvordan kan disse veies opp mot hverandre? Et evidensbasert tiltak eller kunnskaps- produksjon? I artikkel III i avhandlingen (9) undersøkte jeg i hvilken grad intervensjonen er evidensbasert. Dette gjelder spesi- elt for aktivitetsmålingene foretatt med akselerometer. Et viktig funn var at det er gjennomgående uklart hvorvidt prosjektet fremstilles som et evidensbasert tiltak eller som kunnskapsproduksjon. Forskjellen mellom disse tilnær- mingene er knyttet til forskjellen mellom det deskriptive – det som beskriver noe slik det er – og det normative – det som sier noe om hvordan ting bør være. Aktivitetsmålingene var basert i bestemte grenseverdier som definerer intensitetsnivået på aktivitet i kategoriene inaktiv, lett, moderat, og intensiv aktivitet. Prosjektrappor- ten påpeker at disse grenseverdiene vil ha stor innflytelse på resultatene av målingen, men at dette ikke er avgjørende all den tid målingene skal ligge til grunn for sammenlig- ning av aktivitetsnivå over tid (3 s. 13). I så fall snakker vi om deskriptiv kunnskapsproduksjon som kun beskriver barnehagebarns aktivitetsnivå. I praksis, derimot, er målingene brukt normativt: Objek- tive aktivitetsmålinger med akselerometer blir brukt som in- dikator på hvorvidt disse barna oppfyller anbefalingene om 60 minutters fysisk aktivitet hver dag. Her skjer det et viktig skifte: den uspesifiserte anbefalingen om 60 minutters fy- sisk aktivitet blir oversatt til moderat/intensiv aktivitet som måles ut fra en bestemt tallfestet standard. På denne måten innfører prosjektet en standard for hva som er riktig nivå av fysisk aktivitet for et barnehagebarn. Dette er påfallende, spesielt ettersom det ikke finnes en enhetlig og objektiv stan- dard for ‘riktig’ nivå av fysisk aktivitet, og det ikke foreligger anbefalinger overhodet for barn under 5 år (10). Evidensba- sen som siteres i prosjektrapporten er i all hovedsak basert på deskriptive målinger – altså kartlegging av barns fysiske aktivitet, og da hovedsakelig av barn over 5 år (9). Kvantitative målinger som kvalitetskriterium Kvantitative målinger er nyttige verktøy i en prosjektrap- port fordi de gjør det mulig å vise måloppnåelse med grafer og kakediagrammer og på den måten ‘kvalitetssikre’ et til- tak. En ulempe ved slike målinger er at de ikke fanger opp nettopp kvalitative forskjeller. Et eksempel på slike kvalita- tive forskjeller er hvilken type stillesittende aktivitet et barn foretar seg: bør man for eksempel avbryte pusling, lesing eller andre kreative aktiviteter for å sikre at barnet oppfyl- ler kriteriene som er satt for aktivitetsmålinger? Hvilke an- dre funksjoner har lek utover å fungere som ‘fysisk aktivi- tet’ eller ‘trening’? Heller ikke dette diskuteres i rapporten, på tross av at slike refleksjoner er til stede i faglitteraturen som siteres i evidensbasen. Refleksivitetens rolle i folkehelsearbeid I det som vel må sies å være en kritisk lesning av dette pro- sjektets rapporter, er det verdt å peke på at det ikke er gitt at rapportene nødvendigvis representerer prosjektledernes holdninger. Tekstanalyse gir ikke tilgang til intensjonene og motivasjonene som ligger bak det som til slutt blir en pro- sjektrapport. Det er nærliggende å anta at slike rapporter retter seg mot finansieringsinstanser, politiske strategier, og evalueringer. Verken evalueringer eller strategier for videre arbeid i Groruddalen går inn i disse begrensningene, men evaluerer prosjektet som en suksess basert på måloppnå- else. På denne måten glipper forholdet mellom prosjektets hensikt: å adressere sosial ulikhet i helse, og resultat: ret- ningslinjer for fysisk aktivitet og kosthold i barnehager. Hensikten med denne kronikken er ikke å si at kosthold og fysisk aktivitet ikke bør få oppmerksomhet i barneha- ger. Det jeg etterlyser er refleksivitet rundt begrensninge- ne til disse metodene og tilnærmingene. Derfor lurer jeg fremdeles på: hvilke forutsetninger har denne typen reflek- sivitet i prosjektbaserte folkehelsetiltak? Referanser 1. Nilsen, H. (2020a) ‘Healthism’ and public health in the Norwegian welfare state: A discursive theory of science approach to the translation of public health science and policy into practice. https://bora.uib.no/bora-xmlui/ handle/11250/2725574 2. Dønnestad, J., & Strandmyr, A. (2014). Folkehelseprosjekt i barnehager. Oslo: Groruddalssatsingen, Oslo kommune. 2a. Vedlegg: Prosjektplan 2b. Vedlegg: Nullpunktsanalyse 3. Oslo kommune and Groruddalssatsingen. (2018) Helsefremmende praksis i barnehager og skoler i Groruddalen. Oslo kommune 4. Crawford, R. (1980). Healthism and the Medicalization of Everyday Life. International Journal Of Health Services, 10(3), 365-388. 5. Skrabanek, P. (1994). The Death of Humane Medicine and the Rise of Coercive Healthism. Social Affairs Unit. 6. Nilsen H. og Karlsen J. R., (2020): Towards an analytics of healthism – An epistemological discussion of a critical concept. [Artikkel I) i Nilsen, 2020a.] 7. Engebretsen, E. og Heggen, K., (Ed.) (2012). Makt på nye måter. Universi- tetsforlaget. 8. Nilsen H. (2020b): The Unstable Meaning of ‘Social Inequity in Health’: a study of a Norwegian public health intervention from political outline to implementation and evaluation. [Artikkel II) I Nilsen 2020a] 9. Nilsen H. Jacob M. og Karlsen J. R., (2020c) To what extent are interven- tions addressing physical activity in children evidence-based? – A frame analysis of a Norwegian public health project in kindergartens [Artikkel III) i Nilsen 2020a] 10. WHO. (2010). Global Recommendations on Physical Activity for Health. Geneve: World Health Organization

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy