28 FYSIOTERAPEUTEN 4/25 splodere. – Jeg så for meg at dersom jeg skulle bli skadd, så hadde jeg fortsatt et liv å leve. Jeg tenkte positivt, det var det som falt seg naturlig. Fem minutter senere måtte bilen stoppe fordi et møtende kjøretøy hadde satt seg fast i gjørma. Så ble alt hvitt, og det peip i ørene. Da han kom til seg selv brant det i bilen, han forsto at han måtte ut. – Da jeg grep etter dørhåndtaket forsto jeg at høyrehånden min var borte. Dronepiloten kjempet seg mot bakluka som var delvis åpen, men høyrebeinet lystret ikke. Han forsto at beinet også var ødelagt, men kom seg til slutt ut av bilen. – Jeg skrek «300» (kodeord for skadd soldat) til de andre soldatene i bilen, som heldigvis var uskadd. Så kicket prosjektlederen i han inn for fullt. – Jeg forklarte hvordan de skulle sette på turniké og deretter flytte meg bort fra bilen som kunne eksplodere. Jeg ble en robot, ler han. Etter at de fikk kontroll på situasjonen, tok en av soldatene tak i den friske hånden til Yurostovskyy. Den hardt skadde soldaten fikk først det han kaller latterlige Hollywood-bilder i hodet, men; – Jeg hadde aldri trodd at det å holde noen i hånda skulle føles så sterkt. Da han dagen etter våknet på sykehuset i Sumy, var høyre ben amputert midt på låret. Dette var noe han etter eget utsagn aksepterte umiddelbart – som om at han visste det før han faktisk så det. – Jeg forsto det kanskje allerede da jeg kjempet meg ut av den brennende bilen, sier han. Etter hvert ble Yurostovskyy flyttet til et sykehus i Kyiv, der han for første gang fikk høre om Superhumans Center. Søknad om plass ble sendt, og bekreftelsen kom relativt raskt . – Da jeg kom inn døra 10. mai i år forsto jeg at Superhumans Center er et helt spesielt sted. Stemningen her forbinder man ikke med et sykehus, sier han. Yurostovskyy skal i tillegg til vanlig rehabilitering muligens gjennom en mindre nerveoperasjon i armstumpen. Men det er mulig han slipper unna. – Det kan hende at medisiner kan ordne opp i dette, da ligger jeg svært godt an til å få en bionisk hånd, sier han med forventning i stemmen. Han har så vidt begynt å bruke benprotesen, men bare i forbindelse med basistrening. Før og etter trening bruker han den ikke. – Her har fysioterapeutene en viktig rolle. De vurderer hvordan jeg mestrer protesebruken og justerer trening og øvelser deretter, forklarer han. Han fullroser den viktige jobben fysioterapeutene gjør på senteret, og at det er den største forskjellen fra de andre sykehusene han var innom før han kom hit. Både knyttet til skadene og mer generelt. – De pusher oss hele tiden. Jeg begynner til og med å få synlige bicepser, smiler han. n VARIASJON Pasientene kan melde seg på ulike aktiviteter som fremmer rehabilitering og sosialisering, denne ettermiddagen sto boksing på menyen.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy