FYSIOTERAPEUTEN 4/25 33 Kvalitative funn fra primærhelsetjenesten Gjennom analysen av det kvalitative materialet ble to tema utviklet: Kroppslig tilnærming til traumesensitiv behandling og En arbeidssituasjon med lite støtte og pasienter med høyt lidelsestrykk. Kroppslig tilnærming til traumesensitiv behandling Fysioterapeutene vektlegger en kroppslig tilnærming i behandlingen, da kroppen er hovedarena for traumereaksjoner. De bruker berøring og bevegelse som unike verktøy, og opplever at det bidrar til å gi mange pasienter viktige og meningsbærende opplevelser. De erfarer at pasientene oppdager sin kroppslige beredskap, kjenner tilstedeværelse her og nå, og ser sammenhengen mellom kroppslige reaksjoner, traumer og andre livserfaring, tanker og følelser, som igjen bidrar til bedret funksjon. En skriver: «Vi har et fantastisk verktøy (…) det å hjelpe til å sanse, og gjøre oppdagelser i egen kropp – så pasienten etterhvert kan stå opp for seg selv.» De beskriver behandlingen som krevende og at det er behandlingsprosesser som tar tid. Pasientene strever med angst, dissosiasjon, og har ofte problemer med berøring og å kjenne og å forholde seg til egne grenser. Langvarig oppfølging av pasientene gir dem nye relasjonelle erfaringer som påvirker kropp, sinn og fremtidige relasjoner, mener de. De anerkjenne pasientenes historie og vektlegger å bygge tillit over tid, og tilrettelegger for stabilitet og forutsigbarhet. Behandlingsprosessen har ofte faser som veksler mellom å utforske nye tiltak og pasientens behov for det kjente og trygge som er hjelp til stabilitet. Fysioterapeutene understreker at de må være spesielt årvåkne og helt og fullt til stede for å samhandle godt med pasientene. Mange av fysioterapeutene uttrykker bekymring for pasientenes krevende livssituasjoner, som problemer med ernæring, søvn, økonomi og sosial støtte. Disse utfordringene gjør behandlingen vanskeligere. Trygge rammer i hverdagen er avgjørende for at pasientene skal våge seg inn i behandling. En sier: «Jeg skulle gjerne hatt et lite team med hobbysnekkere som kunne fikse småting for slike pasienter, det ville hjelpe mye. Og noen til å betale for en god seng, ny madrass, nye klær, tannbehandling osv.» Denne fysioterapeuten antyder at det kreves oppfølging av flere instanser for å tilrettelegge for behandlingen best mulig. Tverrfaglig samarbeid synes betydningsfullt, samtidig formidler de at oppfølging utenfor deres behandlingsrom ofte er mangelfull. En arbeidssituasjon med lite støtte og pasienter med høyt lidelsestrykk. Fysioterapeutene opplever ofte å stå alene med pasienter med høyt symptomtrykk, og at de mangler nødvendige samarbeidspartnere. Mange pasienter kan være ferdig med oppfølging hos psykolog eller de har brukt opp sin tilmålte tid til utredning og behandling ved DPS, uten å være i mål. Fysioterapeutene beskriver at de da blir stående alene med et altfor stort ansvar. En beskriver arbeidssituasjon slik: «Jeg opplever ofte å komme til kort, dvs. jeg jobber langt utover det som er bra.» Det medfører pasientrelaterte arbeidsoppgaver i helger og ferier, i telefon og på sms, og hun sier videre at: «Tiden strekker liksom aldri til. Jeg jobber mye gratis grunnet et noe begrenset takstsystem.» Lange ventelister til behandling hos psykolog og DPS er også et problem. Erfaring med at spesialisthelsetjenesten avslutter behandling relativt raskt eller at psykologer og DPS avviser pasienter, som så havner hos dem er også utfordrende, og en sier: «Vi er ofte siste stopp på listen over behandlere de får hjelp hos.» Det kommer også frem at pasienter kan være henvist for mindre omfattende problemer, men at det bak en diagnose kan ligge betydelige traumatiserende livserfaringer. En sier: «Det overasker meg alltid hvilke livserfaringer mange har når det på papiret gjerne kommer frem noe helt annet.» For å oppleve seg tryggere i behandling av pasientene med traumatiserende livshendelser, mener mange av fysioterapeutene at de har behov for ytterligere utdanning innen traumebehandling. De foreslår bedre finansieringsmuligheter for veiledning, eksempelvis av psykolog. Mange har valgt å ta kurs både innenfor og utenfor det psykomotoriske fagmiljøet, og tilegner seg uformell faglig utvikling gjennom kollegial samtale, faglitteratur og podcaster. En sier det slik: «Psykomotorisk grunnutdanning var ikke nok for meg til å kunne forstå og hjelpe mennesker med slike livserfaringer.» De ønsker seg videre flere kommunale PMF-tilskudd. De etterlyser også bedre tverrfaglig samarbeid om pasientene samt bedre takster for tverrfaglig samarbeid og samarbeid med NAV. Flere trekker frem at PMF kompetansen i større grad burde inngå i behandlingstilbudet hos BUP og DPS, og at samarbeidet med spesialisthelsetjenesten burde vært bedre. Flere fysioterapeuter opplever også manglende forståelse for og kunnskap om traumerelaterte lidelser i eget psykomotorisk fagmiljø. De mener diskusjonene rundt produktivitet og nedkorting av behandling er kontraproduktivt for disse pasientene. En beskriver: «Forventninger om at behandlingen skal gå raskt innebærer en risiko for å miste sensitivitet overfor pasientens reaksjoner. Dette kan aktivere frykt hos pasientene og behandlingen kan oppleves re-traumatiserende.» Fysioterapeutene opplever videre at den generelt manglende forståelsen for traumeerfaringer i helsevesenet er problematiske, fordi de mener at de ulike spesialistene kun ser «sin» del og ikke pasienten i en større sammenheng. Samarbeid med NAV blir rapportert som krevende. Behandlingsløp blir påvirket av at pasientene må gjennom mange tidkrevende prosedyrer før NAV trekker konklusjoner, og at NAV kan være lite lydhøre for fysioterapeutenes innspill. Resultater fra spesialisthelsetjenesten Blant fysioterapeutene som var ansatt i spesialisthelsetjenesten arbeidet de fleste (80%) ved et DPS eller et psykiatrisk sykehus. Den resterende andelen fysioterapeuter arbeidet ved somatiske avdelinger ved sykehuset. På det åpne spørsmålet angir alle fysioterapeutene som arbeider ved psykiatriske sykehus at de i stor grad, og at mer en halv-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy