34 FYSIOTERAPEUTEN 4/25 VITENSKAPELIG ARTIKKEL parten av pasientene de er involvert i behandling av har traumatiserende livshendelser. Diskusjon I denne studien ønsket vi å undersøke i hvilken grad psykomotoriske fysioterapeuter arbeider med pasienter som har traumatiserende livserfaringer, hvordan tilrettelegger de behandlingen og hvilke rammevilkår opplever de å ha. Studien viser at en betydelig andel av pasientene som psykomotoriske fysioterapeuter møter, har traumatiserende livserfaringer. Hele 93 % av fysioterapeutene i primærhelsetjenesten og alle i spesialisthelsetjenesten med arbeid ved psykiatriske sykehus, angir at mere enn halvparten av pasientene de har behandlet de siste seks månedene, har hatt traumatiserende livserfaringer. Dette underbygger betydningen av at de psykomotoriske fysioterapeutene bør ha tilstrekkelig kompetanse på dette området. Den høye forekomsten av pasienter med traumatiserende erfaringer i primærhelsetjenesten kan reflektere en generell økning i forståelsen av hvordan traumer kan manifestere seg som kroppslige plager, men det kan også være uttrykk for at personer med traumebakgrunn i større grad oppsøker PMF. To tidligere studier gir et innblikk i hvilke pasienter som mottar slik behandling. Aabakken et al. (25) ant at 80 % av deltakerne i deres studie var kvinner i midten av 40-årene som hadde hatt smerteplager i gjennomsnitt i fire og et halvt år. De fleste rapporterte smerter i nakke, rygg eller utbredte muskelspenninger, og mer enn halvparten hadde psykiske tilleggssymptomer som angst og depresjon. Breitve et al. (12) fant også at flertallet av pasientene var kvinner i samme aldersgruppe, med langvarige plager som hadde vart i gjennomsnitt ni år. Sammenlignet med ikke-hjelpesøkende personer rapporterte disse pasientene langt flere subjektive helseplager, som depresjon, søvnproblemer og angst og lav livskvalitet. Selv om disse studiene er gamle, viser de at pasientene som kommer til PMF har sammensatte helseplager, og klinisk erfaring og denne studien kan tyde på at dette er økende. PMF er allikevel ikke nevnt i Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), til tross for at personer med langvarige og sammensatte behandlingsbehov er et av planens hovedfokus (10). Dette kan tolkes som at tilnærmingen ikke tilskrives en vesentlig plass i behandling av denne pasientgruppen. Det står også i kontrast til denne studien som viser at fysioterapeutene erfarer at pasientene de behandler har betydelige traumatiserende livsbelastninger med høyt psykisk lidelsestrykk. At psykomotoriske fysioterapeuter blir så lite synlig i helsetjenesten for disse pasientene er en utfordring for fagmiljøet, samtidig er det også tankevekkende i en tid der omsorgen for de mest sårbare skal stå i fokus og at det store problemet for framtidens helsevesen er mangel på «varme hender» (26). Resultatene indikerer videre at fysioterapeutene benytter kroppslige virkemidler i behandlingen av denne pasientgruppen, og har en individtilpasset tilnærming, der de veksler mellom utforskende og stabiliserende tiltak. Å tilrettelegge for en individtilpasset tilnærming er i tråd med RVTS sine anbefalte prinsipper for behandling (27). Fysioterapeutene i denne studien utdyper videre at de bruker tid på å skape et trygt behandlingsrom for pasientene, hvor tillit, anerkjennelse og forutsigbarhet er sentrale elementer. Dette underbygges også av kunnskap og erfaring med traumebehandling, hvor trygghet er en grunnleggende forutsetning for at pasienten skal kunne bearbeide traumatiske erfaringer (28). Tidligere PMF studier av pasienter og fysioterapeuter har også belyst betydningen av å skape trygghet og tillit i behandlingsrommet (13-17). Det er også verdt å trekke fram at over halvparten av fysioterapeutene i denne studien angir at de har behandlet pasienter med fluktbakgrunn. Verdenssituasjonen pr. 2025 tilsier at vi må forvente at dette vil øke. Dette er en pasientgruppe som er spesielt utsatt for komplekse traumer med behov for behandlere som har kultursensitiv og spesialisert kompetanse (13, 29). Fysioterapeutene i studien beskriver videre at de ofte står alene med pasienter med et komplekst symptombilde og et høyt symptomtrykk. De fremhever behovet for bedre tverrfaglig samarbeid, der psykologer, leger, og andre helseprofesjoner kan bidra til bedre behandlingsforløp. Å bedre det tverrfaglige samarbeidet ble også trukket fram av NFF i deres innspill til Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033) (11). Fysioterapeutene i denne studien etterlyser også mer kunnskap, veiledning og bedre finansieringsordninger. Dette kan tyde på at dagens rammebetingelser ikke fullt ut støtter den arbeidsmengden og kompleksiteten som denne pasientgruppen krever. De trekker også fram behov for flere tilskudd for psykomotoriske fysioterapeuter, slik at de kan imøtekomme den økende etterspørselen etter behandlingstilnærmingen. En kartleggingsstudie av Rosenberg og Bonsaksen (30) viste at privat praktiserende psykomotoriske fysioterapeuter opplevde høyere arbeidsbelastning og stress enn de offentlig ansatte. De antydet at dette trolig hadde sammenheng med at de ofte arbeidet alene og må balansere klinisk praksis med egen bedrift, i motsetning til de offentlig ansatte som kan dra nytte av kollega støtte og tverrfaglig samarbeid. Metodediskusjon Svarprosenten er noe lav. Dette kan blant annet ha sammenheng med at en del av faggruppens medlemmer har annen kompetanse enn psykomotorisk kompetanse, som Basic Body Awareness Therapy (BBAT). Svarprosenten kan også skyldes at medlemmer for tiden ikke er aktivt utøvende behandlere, e.g. pensjonister eller utdanningsstillinger. I tillegg var spørreskjemaet noe omfattende. En svarprosent på 27 % er imidlertid sammenliknbar med en andre webbaserte studier av fysioterapeuter (24, 30). Dessuten var de som svarte på skjemaet fra forskjellige deler av landet, og gir dermed et bilde av arbeidssituasjonen psykomotoriske fysioterapeuter i Norge arbeider under. En annen svakhet ved studien er at spørreskjemaet var selvrapportert, noe som alltid kan føre til skjevheter i fremstillingen. Det er også mulig at de som valgte å svare, er mer engasjerte i arbeid med traumatiserte pasienter enn gjennomsnittet, noe som kan ha påvirket funnene. Til tross for disse begrensningene viser studien at psykomotoriske fysioterapeuter arbeider med mange svært sårbare pasienter, og den gir noe innblikk i hvordan de tilpasser behandlingen. Konklusjon Denne studien avdekker at psykomotoriske fysioterapeu-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy