38 FYSIOTERAPEUTEN 4/25 FAGARTIKKEL er selve pustemønsteret som er endret, har en som regel også symptomer i hvile, som for eksempel torakal og/eller tilbakeholdt pust. Symptomene kan være mindre fremtredende i hvile, men forsterkes som regel ved fysiske anstrengelser med moderat og høy intensitet (14). Biomekaniske, fysiologiske og psykologiske komponenter kan påvirke forstyrrelser i pustemønsteret (figur 1). Dette er mekanismer som påvirker hverandre gjensidig; endringer i biomekaniske og/eller psykologiske komponenter kan føre til endringer i normale fysiologiske prosesser og oksygenutvekslingen i lungene. Andre forhold som kan påvirke endringer i pustemønsteret under trening er begrenset treningsgrunnlag, fysiologiske begrensninger og sykdom (6,15,16). Hoveddel Kjennetegn ved et normalt pustemønster Pusten kontrolleres av spesialiserte sentre i hjernestammen som automatisk regulerer pustefrekvens og -dybde ut fra kroppens behov til enhver tid. Normal pust, også kjent som diafragmatisk pust, involverer synkroniserte bevegelser i øvre og nedre del av brystkassen, samt abdomen (17). Når pusten fungerer optimalt, kontraheres og beveges diafragma nedover mot bukhulen under inspirasjonen, innholdet i abdomen skyves nedover og fremover, samtidig som den vertikale dimensjonen i brysthulens utvides. Ribbene beveges oppover og utover og bidrar til en økning i den horisontale dimensjonen (18). Respirasjonsbevegelsen, som skaper trykkendringer nødvendige for utvekslingen av oksygen i alveolene, skjer i epigastriet (mellomgulvet) og de nederste ribbene, mens det er minimal bevegelse i øvrige partier. Som den viktigste inspiratoriske muskel, har diafragma en nøkkelfunksjon i generering av disse trykkendringene. I ekspirasjonsfasen i hvile, som vanligvis er passiv og lenger enn inspirasjonsfasen, beveges diafragma oppover og brystveggen returnerer til sin utgangsstilling. Det rytmiske trykket mellom toraks og abdomen som genereres av pustebevegelsen har også betydning for forflytning av kroppsvæsker som blod og lymfe (19). I hvile vil pusten ideelt sett flyte fritt gjennom brystkassen og de øvre luftveier, uten at stive partier eller restriksjoner holder igjen. For at strukturene skal kunne fungere optimalt, er det avgjørende med nøytrale kroppsakser og elastiske strukturer (18-20). Når diafragma kontraherer, finner det samtidig sted et trakeo-bronkialt drag som bidrar til å bevege larynks til en stilling som er optimal for luftstrøm og produksjon av lyd (21,22). Normale pustemekanismer har også en viktig funksjon for ryggens stabilitet, postural kontroll, balanse, og kroppslige bevegelsesmønstre (17,23-25). En fungerende diafragma er således viktig for holdning, respirasjon og sirkulasjon, og forstyrrelser i en funksjon vil kunne påvirke de øvrige. Personer vil som regel tilegne seg et pustemønster som krever minst mulig mekanisk stress og arbeid fra respirasjonsmusklene (26). Kjennetegn ved forstyrret pustemønster Vanlige symptomer på et forstyrret pustemønster er tungpustethet (dyspne) og plager i nedre og øvre luftveier (1). Tungpustethet kan karakteriseres av en subjektiv opplevelse av pustebesvær som kjennetegnes av en følelse av å ikke få inn nok luft og tranghet i hals og/eller brystkasse (27,28). Tungpustethet kan opptre ved sykdom relatert til det kardiovaskulære eller respiratoriske system, men også ved metabolske forstyrrelser, nevromuskulære sykdommer eller psykologiske tilstander (27). Symptomene kan være normale og forbigående reaksjoner på spesielle situasjoner og aktiviteter, eller de forsterkes kun ved fysiske anstrengelser når kravene til det respiratoriske og kardiovaskulære system øker. Breathing pattern disorder, eller forstyrret pustemønster, kan betraktes som et overordnet begrep for pusteproblemer som er relatert til brystkassen eller øvre luftveier. Barker et al. (1) har foreslått at to hovedkomponenter inngår: A) En pustemønsterkomponent, som inkluderer ulike varianter av pustemønsterforstyrrelser (som dype sukk og torakal pust), og B) En øvre luftveiskomponent, hvor symptomene er lokalisert i larynksområdet (som ILO og EILO) (figur 2). Komponentene kan påvirke hverandre, de kan eksistere hver for seg eller samtidig, og vil da kunne forsterke hverandre. A: Pustemønsterkomponenten refererer til forskjellige avvik i pustemønsteret som kan inntreffe når den normale respiratoriske syklusen midlertidig eller kronisk erstattes av et avvikende pustemønster (29). Noen av mønstrene kan kobles til samtidig sykdom. De kan opptre alene eller samtidig, eller overlappe hverandre, og klinikere vil trolig møte på de ulike mønstrene i klinikken. Hovedtrekkene ved avvikende pustemønstre identifisert av Boulding et al. (28) er disse: · Hyperventilasjonssyndrom (HVS): Er trolig den mest kjente formen for forstyrret pustemønster, men er ikke til stede hos alle som har et avvikende pustemønster. HVS skyldes vanligvis overpusting over tid, noe som kan gi opphoping av oksygen i blodet og for lite karbondioksid. Assosieres med psykiske faktorer, som panikkangst. · Periodiske dype sukk: Kjennetegnes ved gjentatte dype sukk. Kan overlappe med HVS. · Forsert abdominal ekspirasjon: Er forbundet med avvikende og overdreven kontraksjon av muskler i abdomen for å hjelpe ekspirasjonen, men kan også være en normal tilpasning hos personer med en kronisk obstruktiv lungesykdom (COPD). ◦ Holdningsavvik ◦ Muskelbruk ◦ Endres i nakke-toraks området Forstyrret pustemønster ◦ Angst/bekymringer ◦ Stress ◦ Krevende livserfaringer ◦ Endring respirasjonsrate og -dybde ➞ O2-utvekslingen i alveolene Biomekaniske Psykologiske Fysiologiske Figur 1 Mekanismer som kan påvirke eller påvirkes av endringer i pustemønsteret.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy