FYSIOTERAPEUTEN 4/25 39 · Asynkrone torako-abdominale bevegelser: Skyldes en forsinkelse mellom bevegelse i ribbebuen og abdominal kontraksjon som fører til at pusten blir mindre effektiv. Ekstreme varianter kalles paradoksal pust. Kan være resultat av normale tilpassinger til enkelte sykdommer, men regnes som et forstyrret pustemønster hos friske. · Torakal eller apikal pust: Pustebevegelsen skjer i hovedsak i øvre del av brystkassen, med liten bevegelse lateralt i ribbebuen. Assosieres med høyt nivå av tungpustethet og kan ofte forekomme ved høye krav til ventilasjon som ved hjerte- og lungesykdommer. I fravær av slik sykdom regnes pustemønsteret som avvikende. Et sjette mønster som ofte ses i klinikken, er når pusten er holdt, og det er minimal bevegelse i toraks og abdomen. Mønsteret kan også kalles hypoventilasjon (18). I dette mønsteret ses liten eller ingen bevegelse i diafragma, noe som indikerer at diafragma er mer eller mindre fiksert i øvre stilling som følge av at pusten over lang tid har vært tilbakeholdt. B: Den øvre luftveiskomponenten kjennetegnes av at det skjer en forbigående adduksjon av laryngale strukturer, som ved ILO og EILO, i forbindelse med spesielle situasjoner og/eller fysisk anstrengelse (1,30). Strukturene som beveges mot hverandre og som begrenser luftstrømmen gjennom larynks omfatter stemmebåndene og strukturer lokalisert like over stemmebåndene (de aryepiglottiske folder). Når disse adduserer er det vanskeligere å puste inn, og det kan hos enkelte oppstå tydelige lyder («wheeze») (31). Pusteproblemene eskalerer som regel ved trening med moderat til høy intensitet, som i utholdenhetsidretter og sprint, og i idretter med behov for raske intensitetsendringer (som lag- og ballspillidretter), men går ofte fort over når aktiviteten stoppes. I enkelte tilfeller kan adduksjon av laryngale strukturer skje både i inspirasjons- og ekspirasjonsfasen og gi pustebesvær og tranghet i brystkassen som krever rask oppfølging (31). Biomekaniske og muskulære endringer ved torakalt pustemønster Forskning og klinisk praksis viser at torakalt pustemønster kan være til stede både når pustemønsterkomponenten er mest fremtredende og når symptomene oppstår i øvre luftveier (3,5,11,15,28). Her ser vi nærmere på de biomekaniske og muskulære konsekvensene av dette pustemønsteret, samt hvordan det kan påvirke pustens funksjon og øvre luftveier. Biomekaniske forhold, som holdningsavvik og stive kroppspartier, kan påvirke og påvirkes av pustemønsteret ved at utvidelsen av brystkassen hindres under inspirasjonen og pusten blir torakal (18). Torakal pust kjennetegnes ved at pustebevegelsen hovedsakelig skjer i øvre del av brystkassen, mens det er liten bevegelse i ribbebuen og brystkassen for øvrig (28). Dette kan gi redusert diafragmabevegelse og respirasjonsdybde, samt kortere ekspirasjonsfase (11). Når utvidelsen av brysthulen finner sted i øvre del av brystkassen under inspirasjon, samtidig med redusert diafragmabevegelse, kompenserer inspiratoriske hjelpemuskulatur for dette ved å heve øvre del av brystkassen og skuldrene (18). Over tid kan torakalt pustemønster føre til overbelastning av respirasjonsmuskulaturen og gi forstyrrelser i den nevromuskulære kontroll og koordinering av bevegelser som påvirker øvre luftveier. Overaktivering av respirasjonsmuskler kombinert med nedsatt diafragmabevegelse kan også bidra til holdningsendringer, som fremskutt hode (forward head posture, FHP) - en kjent respons ved forstyrret pustemønster (32,33). Ved FHP trekkes skuldrene noe opp og frem, samtidig som det skjer en ekstensjon i nakkens nedre del for å opprettholde blikkretningen. Dette kan påvirke nakkens bevegelighet og stabilitet, Med FHP følger ofte en utvidelse i øvre del av brystkassen, mens den nedre delen kontraheres, noe som vil virke negativt inn på respirasjonen (34). Videre har overaktivering av respirasjonsmuskulatur blitt assosiert med nakkesmerter (35), skapulær dyskinesi (14), og endringer i kroppens generelle bevegelsesmønstre (17). FHP kan også forstyrre spenninger i muskulatur som er med på å holde larynks i en stabil posisjon i halsen. En balansert spenning i muskler som trekker larynks oppover (suprahyoider) og nedover (infrahyoider) er viktig for en stabil posisjon og for den nevromuskulære koordinering av bevegelser i larynks. Mens en nøytral og nedre posisjon er etablert som en optimal stilling for luftstrøm og koordinering av bevegelser i larynks, kan FHP føre til at larynks beveges noe oppover og fremover i halsen, noe som kan forstyrre nervesignaler og skape økt spenning i den laryngale trakt (21,36). En forhøyet og fremskutt laryngal posisjon kan endre biomekanikken i larynks, og gjøre pustearbeidet mer krevende, spesielt når kravene til luftstrøm øker. Et torakalt pustemønster over tid kan med andre ord påvirke de biomekaniske og nevromuskulære forholdene i øvre luftveier og redusere pustens effektivitet, samt være en medvirkende og viktig faktor ved obstruksjon i øvre luftveier (37-40). Pustemønsterkomponent Øvre luftveiskomponent Hyperventilasjonssyndrom Periodiske dype sukk Torakal/apikal pust Forsert abdominal respirasjon Asynkrone torakoabdominale bevegelser Hypoventilasjon Ekstratorakal laryngal obstruksjon (ILO og EILO). Dvs. adduksjon i laryngale strukturer i spesielle situasjoner og/eller ved fysiske anstrengelser. Figur 2 Hovedkomponenter i et forstyrret pustemønster.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy